Hentet fra "Digitale tekster - en selvstendig teksttype?", av Jon Hoem

Datanettverk

DEFINISJON

Et datanettverk kan defineres som et antall datamaskiner og spesialiserte "bokser" som kommuniserer gjennom et kommuniksasjonsmedium med felles regler (Vik 1992). Sammenkoblingen kan skje med lednig- eller eterforbindelse (radiolink, satelittforbindelse).
Man kan trekke et grovt skille mellom lokalområde-nettverk (Local Area Networks - LANs) og fjernområde-nettverk (Wide Area Networks - WANs).
Førstnevnte kategori betegner nettverk hvor de enkelte maskinene er knyttet til en lokal tjener og befinner seg innen et avgrenset georafisk område. Et slikt lokalt nett kontrolleres av en enkelt organisasjon. WANs betegner derimot et større nettverk hvor flere tjenere er koblet sammen slik at de kan nås fra flere lokale nettverk samtidig. Fjernområde- nettverket kan strekke seg over hele kloden og baserer seg på at brukerorganisasjonene leier kapasitet av hverandre (Ness 1992:185) .
For den enkelte bruker er ikke denne differensieringen så interessant. Kommunikasjonen baserer seg på at brukerne logger seg inn på en lokal tjener (brukeragent), enten via lokalområdenettverket eller ved å koble seg opp med modem over det vanlige telenettet. Er man først koblet til et større nettverk oppleves dette som én enhet

Et mer konkret skille kan trekkes mellom nettverk som knytter sammen datamaskiner av samme type - homogene system - og heterogene system som knytter sammen maskiner av ulik opprinnelse. De første systemene var homogene, disse har så måttet vike for dagens heterogene system. I prinsippet er ikke overgangen så stor, men det krever at de ulike maskinleverandørene blir enige om et felles språk som alle maskinene forstår. Disse standardiserte språkene kalles for protokoller.

UTVIKLINGEN AV ULIKE PROTOKOLLER

Når datamaskiner skal kommuniseren er det som nevnt nødvendig at en rekke ting er avtalt på forhånd. Maskinene må synkroniseres, en må kode informasjonen på samme måte, det må finnes prosedyrer for feilsøking, og feilkorreksjon, og en må ha et system for hvordan, og langs hvilke ruter, informasjonen skal sendes. Dette for kort å nevne noen av de problemer som må løses. Det finnes et utall forskjellige løsninger, men per i dag er det særlig to standarder som konkurrerer om å bli brukt på de internasjonale datanettverkene. Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) har arbeidet med sin modell siden slutten av 70-tallet. Resultatet har blitt "Open System Interconnection Reference Model", eller OSI-modellen. Dette er en svært omfattende standard som imidlertid ikke har fått skikkelig fotfeste ennå. Brukernes skepsis til OSI-modellen skyldes først og fremst den andre hovedaktøren på dette området ; Internet.
Internettet har røtter helt tilbake til slutten av 60-tallet da det amerikanske forsvarsdepartementet opprettet et eget nettverk, kalt ARPAnet (Advanced Reseach Projects Agency), for å knytte sammen en rekke større forskningsmiljø. Internet protokollene ble utviklet for å bøte på konkrete problemer ved ARPAnet, som etterhvert vokste seg for stort. Protokollene er laget for å knytte sammen en rekke forskjellige nett og de har etterhvert fått en så stor utbredelse at de globale datanettverkene ofte referes til som "Internet". Dette er ikke navnet på et enkelt nettverk, men snarere en samlebetegnelse for alle de regionale nettverk som benytter felles protokoller og tilsammen utgjør en verdensomspennende enhet.
Det miliæres engasjement i oppbygningen av nettet var med på å gi systemet noen av dets fremste karakteristika. Man ønsket et system som var mist mulig sårbart for fientlige angrep, noe som utelukket tidligere system som baserte seg på at kommunikasjonen ble styrt sentralt av et lite antall datamaskiner. Man utviklet i stedet et system hvor den enkelte bruker koblet seg opp mot en datamaskin (tjener) via det lokale nettet. Denne maskinen har så ansvaret for å kommunisere med tilsvarende maskiner (kalt rutere) andre steder. Informasjonen sendes fra ruter til ruter, helt til den når frem til den tjeneren som er bestemmelsesstedet. Informasjonen mellomlagres på hver enkelt ruter, som da overtar ansvaret for at informasjonen kommer videre. Kontrollen er dermed desentralisert og feil på en enkelt maskin i nettverket får kun følger for et begrenset antall brukere.
Et forenklet, men svært godt bilde på hvordan systemet fungerer er det ordinære postverket. Informasjonen blir stykket opp og plassert i en mengde ‘pakker’ som deretter utstyres med informasjon om mottaker og avsender. Denne datapakken blir sendt til en sentral (ruteren) som så sender den videre sammen med en mengde andre pakker, med andre mottakere og avsendere. Datapakkene lagres midlertidig, på hver enkelt ruter, og sendes videre straks det er ledig kapasitet på nettet. Når pakken når den sentralen som mottakeren er tilknyttet sorteres den ut, og lagres, i påvente av at mottakeren tar hånd om den.
Kommunikasjonen styres fra den datamaskinen i nettet hvor pakken til enhver tid befinner seg. Man er ikke avhengig av å ha en egen forbindelse mellom sender og mottaker ettersom pakken kan sendes flere veier gjennom systemet, eller holdes tilbake på en mellomstasjon til linjen er klar. Slike system med pakker som deler en felles kommunikasjonskanal kalles for packet switching network (Krol 1992:20).

Mens utviklingen av OSI-modellen har vært et rent skrivebordsprosjekt er Internets protokoller utviklet gjennom årelang prøving og feiling. ISOs versjon har blitt et sofistikert system med en rekke avanserte muligheter og er mer velegnet ettersom nettverket vokser seg større. Internets protokoller har imidlertid bevist sin pålitelighet over tid og det er utviklet en rekke nyttige applikasjoner. Internet er derfor dominerende til tross for at de aller fleste større bruker-organisasjonene sier de ønsker å benytte OSI- protokollene.
En annen grunn til Internets popularitet er den uformelle organiseringen. Dette har til nå fungert med minimal sentral styring. Ethvert nettverk som ønsker å koble seg på Internettet har i praksis kunnet gjøre det så lenge de har fulgt de retningslinjer som er fastlagt av Internet Architecture Board. Antallet noder er derfor nærmest umulig å fastslå. Jeg har sett anslag på alt fra 15 til 40 millioner brukere. Disse finnes hovedsaklig ved høyere læresteder og forskningsinstitusjoner fordelt på over 40 land.
Som nevt er OSI og Internet to av mange systemer som er i bruk. Ettersom det har vist seg å være vanskelig og bli enig om èn felles standard har man istedet forsøkt å lage prosedyrer som oversetter informasjon fra et system til et annet. Enkelte maskiner -kalt portnere- fungerer dermed som bindeledd fra et nettverk til et annet. Brukeren opplever dermed nettverket som en enhet uavhengig av hva slags system hun kommuniserer med. For at to systemer skal kunne knyttes sammen må man ha et felles overføringsformat som begge nettverkene kan forstå. Den internasjonale ISO-standarden for overføring av tekst og grafikk kalles Open Document Architecture (ODA). Til denne standarden hører også et eget overføringsformat. Et ODA-dokument kan være formatert, det vil si at mottakeren kan motta det fullstendige dokumentet direkte. Ulempen er at mottakeren ikke kan forandre på det som er skrevet. Dokumentet kan imidlertid også overføres i prosesserbar form. Det innebærer at det sendes med informasjon om hvordan dokumentet er strukturert. Mottakeren må da gjenskape dokumentet på sin maskin, men får mulighet til å foreta egne endringer.
Overføring av lyd- og billedinformasjon inngår ikke i ODA, men dette er noe det jobbes mye med i standardiseringsorganisasjonene. (Lovett 1992:70)

APPLIKASJONER

Hvert enklet nettverksystem har pplikasjonersine egne protokoller som gir applikasjonene sine særegenheter. Prinsippene for hvordan disse tjenestene fungerer er imidlertid noenlunde de samme, likeså er de mulighetene som tilbys sammenlignbare. Applikasjonene baserer seg på et samarbeid mellom en klient og en tjener. Klienten er programvaren som kjøres på den maskinen som ber om å få tjenesten utført. Den sørger for å kommunisere med brukeren og med tjeneren, som er programvaren som kjøres på maskinen som sørger for å utføre selve tjenesten. I den følgende presentasjonen av de mest brukte tjenestene på nettet har jeg tatt utgangspunkt i de muligheter som finnes under TCP/IP og ISO-standardene, siden disse er de som brukes mest.

Fjernlogging (Telnet, tn3270)

Fjerninnlogging - eller terminaltjenester - tillater brukeren å arbeide på en annen datamaskin enn den hun fysisk sitter ved. Denne maskinen kan være i rommet ved siden av eller på den andre siden av jorden uten at brukeren trenger å merke noen forskjell. Alle de som er tildelt et passord kan logge seg på en maskin og få tilgang til alle de tjenestene som denne maskinen kan tilby sine lokale brukere.
På Internettet brukes Telnet for å logge seg på som en såkalt asynkron terminal. Dette innebærer tjener og klient utveksler informasjonen tegn for tegn. Tn3270 er derimot en synkron terminaltjeneste, noe som kun brukes når en logger seg på IBM-stormaskiner. En slik tjeneste sender informasjonen som fullstendige skjermbilder (Ness 1992:132) . Det eksisterer også enkelte andre terminaltyper, men disse anvendes svært sjelden.

Meldingsformidling

Meldingsformidling kan deles inn i person-til-person kommunikasjon og gruppe- kommunikasjon. Elektroniske post- og samtaletjenester representerer kommunikasjon mellom enkeltpersoner mens konferans-esystemer, oppslagstavler og distribusjonslister er eksempler på ulike former for gruppekommunikasjon.
Dagens systemer har tekniske begrensninger som gjør dem best egnet til å overføre ren tekstinformasjon, men systemer som kan overføre levende bilder og lyd er rett rundt hjørnet (Ness 1992:17) .
Elektroniske postsystem (E-post) ble utviklet for det før nevnte ARPA-nettet på et tidlig tidspunkt for å bedre kommunikasjonen forskere imellom. Denne tjenesten ble svært populær og er fremdeles i bruk over store deler av verden, nå under navnet Internet Mail. Dette systemet har også blitt viderutviklet til X.400 standarden for elektronisk post. Denne støttes av televerkenes standardiseringsorgan - CCITT - og ISO.
Både X.400 og Internet Mail baserer seg på at brukeren logger seg opp mot en tjener / brukeragent (BA) som assisterer brukeren med å sende og motta meldinger.
Brukeragenten er koblet til en ruter / transportagent (TA) som kommuniserer med andre transportagenter, som i sin tur kommuniserer med sine respektive brukeragenter. Dette skiller elektronisk post fra de andre applikasjonene på nettet ettersom tjenesten ikke kommuniserer med sender og mottaker samtidig. E-post betgnes derfor som en asynkron tjeneste. Samtaletjenestene (Internet Talk) er derimot en synkron tjeneste der sender og mottaker kommuniserer i sanntid. Slike tjenester er ment å fungere interaktivt og vil derfor være best egnet for relativt korte avstander eller i perioder når belastningen på nettet er lav.
Skillet mellom brukeragent og transportagent innebærer ikke at disse nødvendigvis befinner seg på separate maskiner. Vanligvis vil en maskin inneholde flere brukeragenter og en transportagent som sørger for oppkoblingen mot nettet. En transportagent kan også være en selvstendig enhet og vil da fungere som en router. Eksterne brukere, uten direkte tilgang til nettet , kan koble seg opp mot egne tilslutningenheter (TE) via det ordinære telenettet. Tjenester hvor meldingene skrives ut og leveres til mottakeren av det ordinære postverket er også under utbygging. Det kan gjøre det mulig å nå absolutt alle via elektronisk post.

Elektronisk post har en rekke åpenbare fordeler, men også enkelte ulemper som det er viktig å være klar over. For å danne seg et inntrykk av hvordan elektronisk post fungerer kan det være formålstjenelig å sammenligne tjenesten med kjente medier som telefon og ordinær posttjeneste (Krol 1992:92):

________________Telefon_______E-post________Post
Hastighet . . . . . . . . . . høy . . . . . . . . moderat . . . . . . . lav
Synkronisert . . . . . . . . ja . . . . . . . . . . . nei . . . . . . . . . nei
Grad av formalitet . . .varierer . . . . . . moderat . . . . . .varierer
Forpliktende . . . . . . . . lav . . . . . . . . moderat . . . . . . . høy
Konferanser . . . . . små grupper . . . en til mange . . . . kun enveis
Sikkerhet . . . . . . . . . moderat . . . . . . . . lav . . . . . . . . .høy

Tiden det tar fra en melding blir sendt til mottakeren leser den kan variere mye. Det avhenger både av den tiden det tar å transportere meldingen gjennom nettverket og av hvor hyppig mottakeren leser innkomne meldinger. Hastigheten gjennom nettverket avhenger av nettet, hvilke maskiner som brukes og avstanden meldingen skal tilbakelegge. I praksis vil det sjelden dreie seg om mer enn noen minutter. En kan derfor si at E-post langt på vei kombinerer den raske kommunikasjonen som telefonen kan tilby med friheten som asynkron kommunikasjon gir til selv å velge når en vil lese en melding. Det er også av stor betydning at både sender og mottaker kan bearbeide meldingen, henholdsvis før og etter den er sendt.
Kollektivt forfatterskap får en ny betydning når mottakerne kan forandre meldingen for så å sende den videre. Skillet mellom forfatter og leser blir med ett temmelig diffust. Dette gjelder ikke bare for E-post , men for alle elektoniske tekster.

Distribusjonslister

På et område skiller elektronisk post seg vesentlig fra andre medier. Postsystemet gjør det mulig for én enkelt bruker å sende en likelydende melding til en hel rekke mottakere. Dette kan gjøres ved å opprette en distribusjonsliste.
Brukeren kan definere sine egne, private, lister på sin lokale maskin. Klienten sørger for at det blir sendt en melding til hver enket mottaker på listen. Man kan også sette opp en egen tjener som tar seg av distribusjonen. Klienten sender da kun én melding til tjeneren som har et eget navn og adresse. Når en melding sendes til denne adressen sørger systemet for at alle som har sagt seg interessert får tilsendt en kopi med E-post. Alle brukere, som har adgang til å poste meldinger til tjeneren, får dermed distribuert sine innlegg automatisk.
En tjenerbasert distribusjonsliste avlaster klienten og minsker belastningen på nettet. Det er imidlertid viktig å være klar over at man som bruker i mindre grad kan kontrollere hvem som mottar meldingen. en melding som er distribuert automatisk over nettet må man være forberedt på at kan dukke opp i enhever sammenheng.
Ofte ønsker man å ha en viss kontroll med de meldingene som distribueres. Det er mulig å kreve en eller annen form for passord for å ha føre tilsyn med hvem som får bidra med innlegg og selvfølgelig hvem som kan stå som abonnent. Slike begrensninger er imidlertid lite ønskelig ettersom det lett utelukker nye, interessante brukere. En annen måte å begrense antallet innlegg er derfor å ha en redaktør som vurderer alle innkomne meldinger før de eventuelt formidles videre til abonnentene.

Elektoniske oppslagstavler / Bulletin Board Systems

Elektroniske oppslagstavler er en annen form for gruppe-kommunikasjon. De kan karakteriseres som en form for mange-til-mange kommunikasjon. En elektronisk oppslagstavle fungerer som et konferansesystem der et antall personer utveksler informasjon om spesifikke emner.
Hver enkelt diskusjonsgruppe har en egen adresse. De som ønsker å delta med sitt materiale sender dette til denne adressen med E-post. Elektroniske oppslagstavler skiller seg fra distribusjonslistene ved at meldingene lagres i sentraler som er felles for flere brukere, og ikke i den enkelte brukers elektroniske postkasse. Interesserte må selv hente ned informasjonen.

Også her kan en definere hvem som skal ha tilgang til diskusjonsgruppene, men de er vanligvis åpne for alle de som har interesse av å delta. NetNews som finnes på Internettet er et slikt system. Alle brukere som er knyttet til nettet kan delta, enten ved å være aktivt deltagende og bidra med egne innlegg eller som en mindre aktiv tilskuer.
NetNews må kunne kalles et massemedium, men ikke i tradisjonell forstand. Tradisjonelle massemedier, som aviser, radio og fjernsyn, innebærer en ènveis kommunikasjon, fra en sender til et stort antall mottakere. Formidlingen blir lett ovenfra og ned, med en autoritær sender og relativt passive mottakere. Datanettverket muliggjør derimot kommunikasjon mellom et stort antall aktører som hele tiden veksler mellom rollene som sender og mottaker, etter eget forgodtbefinnende.

Den enkelte bruker kan motta innkomne meldinger på to forskjellige måter. En mulighet er å kalle opp oppslagstavlen via et eget program for deretter å velge ut de artikler en finner interessante. Det lar seg også gjøre å abonnere på en eller flere nyhetsgrupper ved å melde seg på en distribusjonsliste knyttet til den enkelte gruppen. Alle meldinger som kommer inn blir distribuert automatisk til alle som har sagt seg interessert.
Elektroniske oppslagstavler bygger i utgangspunktet på sentraliserte løsninger der alle meldingene lagres på en og samme datamaskin. Brukerne må koble seg opp mot denne for å kunne lese nye meldinger. Dette innebærer sjelden noe problem så lenge det gjelder diskusjonsgrupper hvor de fleste deltagerne befinner seg geografisk nær hverandre. Verre blir det straks tusenvis av brukere fra alle deler av verden ønsker å koble seg opp mot den samme diskusjonsgruppen. NetNews fungerer derfor både som et sentralisert- og et desentralisert system. Det innebærer at en rekke databaser, spredt over hele verden, inneholder de samme meldingene. Brukerne kan dermed koble seg opp mot disse basene lokalt uten at det får følger for belastningen på det internasjonale nettverket. De lokale databasene oppdateres automatisk mot hverandre når belastningen på nettet er lav. At distribusjonen ikke er kontrollert fra en sentral kan få enkelte pussige følger. Ofte kan man oppleve å lese svaret på et innlegg før selve innlegget blir tilgjengelig på den samme tjeneren. Dette skyldes at innlegg og svar har sin opprinnelse fra forskjellige tjenere og har funnet forskjellige veier gjennom nettet.

Filoverføring ( File Transfer Protocol - FTP )

FTP er et program som sørger for at brukerne kan overføre èn eller flere filer mellom maskiner på Internettet, uten å måtte tenke på om disse benytter samme operativsystem. Programmet gjør det mulig å overføre alle typer filer over nettet, men det betyr ikke det samme som at maskinene som kommuniserer nødvendigvis forstår filene som overføres. I utgangspunktet kan alle, som er knyttet til nettverket, benytte FTP både til å hente og lagre filer på en fjerntliggende maskin. Det er imidlertid en forutsetning at man er registrert som bruker, med eget passord, på den aktuelle maskinen. Dette fungerer svært godt når enkeltbrukere utveksler filer seg imellom, men det blir fort tungvint starks man ønsker å gjøre filene tilgjengelig for alle som måtte være interessert i dem. I tillegg til ordinær FTP er det behov for en enkel, effektiv, og ikke minst uformell distribusjonsform . Internettet tilbyr derfor en såkalt anonym FTP-tjeneste som gjør det mulig for utenforstående brukere å laste ned bestemte filer uten at det kreves passord.
Pr. i dag finnes det flere servere med over 2 millioner tilgjengelige filer (Krol 1992:155). Det sier seg selv at er ikke enkelt å vite hvor man kan finne de filene man er interessert i. For å avhjelpe dette problemet er det opprettet en egen tjeneste, kalt archie. Ved å koble seg til en archie-tjener kan brukerne lete etter filer som er tilgjengelig via anonym FTP. Man kan dermed lett se hvilke filer som er tilgjengelig og hvor i verden disse kan hentes.

Elektroniske kataloger / informasjonssystemer

Videotex-systemer tilbyr en rekke elektroniske kataloger, men utviklingen av elektronisk post har skapt et behov for slike tjenester på datanettverkene.
Innholdet i en elektronisk katalog trenger ikke skille seg vesentlig fra en ordinær papirbasert katalog. Enkel tilgang og distribusjon, automatiserte søkerutiner og muligheten til fortløpende oppdateringer er imidlertid kvaliteter som tradisjonelle kataloger ikke kan tilby.
Det finnes en velutviklet OSI-standard kalt X.500. Denne fungerer som en avansert telefonkatalog for nettet. X.500 kom imidlertid på et så sent tidspunkt (1984) at det allerede var utviklet en rekke velfungerende tjenester for Internettet. Whois, Finger, Netfind og Knowbot er forskjellige katalogtjenester en finner på Internettet (Vik 1993:14).
De forskjellige tjenestene har sine fordeler og ulemper og må ofte brukes om hverandre. Felles for alle er imidlertid at de stammer fra en tid da antall brukere på nettet var betraktelig mindre enn i dag. De fungerer derfor dårlig straks de må ta hånd om et stort antall brukere. Det er en av de fremste grunnene til at X.500 får stadig større utbredelse. En annen fordel med X.500 er at den kan benyttes benyttes i flere sammenhenger. Standarden er svært generell og det settes omtrent ingen grenser for hva som kan oppbevares i en slik katalog. (Lovett1992:98)
Elektroniske kataloger fungerer ofte som distribuerte tjenester. Det vil si at informasjonen er lagret på mange maskiner på en rekke steder rundt om i verden. En slik distribuert løsning er valgt ut fra en rekke grunner. For det første er den samlete mengden data så stor at en sentralisert løsning, der all informasjonen er lagret på en plass, ville være vanskelig å gjennomføre. Videre avspeiler en desentralisert løsning det faktum at de ulike lokale organisasjonene selv har ansvaret for å administrere og oppdaterer de dataene som finnes på deres maskiner. Dessuten blir det mulig å lagre den samme informasjonen på flere steder, slik tilfellet er for NetNews. Det
øker sjansene for å finne de dataene en er ute etter og minsker belastningen på nettet. X.500 standarden skisserer tre forskjellige måter å distribuere en katalog på (Lovett 1992:112) :

Brukeragenten (BA) sørger for å sende brukerens forespørsel til en katalogagent (KA) hvor dataene i katalogen er lagret. Katalogagenten kan samarbeide med andre katalogagenter eller finne svaret på forespørselen i sin egen database.

Lenking innebærer at én katalogagent henvender seg til én annen. Forespørselen kan imidlertid sendes videre fra katalogagent til katalogagent. Når svaret er funnet sendes det tilbake til brukeragenten langs den samme lenken.
Fordeling av forespørselen betyr at en katalogagent kan kontakte flere andre katalogagenter samtidig. Den første katalogagenten avventer så svarene fra alle de andre før den returnerer disse til brukeragenten. Både lenking og fordeling skjuler for brukeren at det er snakk om en didtribuert tjeneste. Brukeren behøver ikke selv ta initiativ til å kontakte mer enn én katalogagent.
Den siste distribueringsformen innebærer at katalogagenten returnerer en referanse til hvilken katalogagent brukeragenten kan kontakte for å få svar på en forespørsel. I dette tilfellet har brukeren større kontroll med hvilken katalogagent hun kommuniserer med til enhver tid.

WAIS ( World Wide Information Server )

Elektroniske kataloger kan imidlertid brukes til langt mer enn å finne informasjon om enkeltpersoner, organisasjoner etc. WAIS er en slik utvidet katalogtjeneste som utfører søk i spesielle databaser / artikkellagre. Denne tjenesten søker i egne indekser over innholdet i databasene. I tilfeller hvor innholdet er tekst er alle ord indeksert og dermed søkbare. Databasen kan også inneholde lyd- og billedinformasjon, forutsatt at denne lar seg indeksere.
Det finnes egne søkerutiner for å finne hvilke databaser som kan være aktuelle å søke i. Når brukeren finner ut hvilke baser som er aktuelle overføres deres respektive indeksene til brukeragenten hvor selve søket foregår. Dermed kan man bygge opp et personlig utvalg av de baser som man ønsker å jobbe mot. Som svar på et søk får man en liste over filer som kan være aktuelle. Filnavnene vil da være rangert etter hvor mange ganger søkeordene forekommer i filene. Brukeren kan så velge hvilke filer hun eventuelt ønsker å se nærmere på og systemet laster disse ned fra katalogagenten.
WAIS har enkelte åpenbare svakheter. Blandt annet er det ingen mulighet til å utføre søk med logiske operatorer. Det er heller ikke mulig å søke etter ord i en bestemt sammenheng eller foreta andre former for utvalg i søkemengden. På plussiden kommer muligheten for å forbedre søkekriteriene (Krol 1992:213). Det innebærer at systemet ut fra en gitt tekst kan trekke ut sentrale ord som deretter kan benyttes til videre søking.

Internet Gopher

Gopher har sitt utspring som en informasjonstjeneste ved University of Minesota som ble laget for å gjøre informasjon tilgjengelig for studenter uten erfaring med datamaskiner. Ideen var at hver enkelt avdeling ved institusjonen skulle stå ansvarlig for sin egen informasjonstjeneste. På samme måte som WAIS gir Internet Gopher brukeren tilgang til ressurser på nettet, uten at hun behøver å tenke på hvor informasjonen faktisk befinner seg. Men der hvor WAIS bruker søkeord lar Gopher brukerne skumme gjennom databasene ved hjelp av et menysystem. Dette gir en enkel tilgang til databaser som ellers er tilgjengelig via E-post, Telnet og anonym FTP. Etterhvert har man også begynt med å gjøre enkelte data tilgjengelig kun via Gopher. Menyene organiserer filene etter tema slik at brukeren kan finne informasjon uten å ha noen form for trening i å bruke nettverket. Systemet kobler sammen databasene fra alle deler av verden slik at disse fremstår for brukeren som èn enhet. Brukeren får tilgang til dette ved å koble seg opp via en lokal gophertjener. Alt hun behøver å forholde seg til er menyer som viser katalognavn og filnavn, forutsatt at det ikke er laget spesielle menybeskrivelser.
Systemet fungerer normalt ved at en kobler seg opp mot en lokal agent, med tilhørende meny, og går herfra videre ut i verden. Ettersom alle katalogagentene er åpne for brukerne er det imidlertid mulig å definere hvilken agent man vil ha som utgangspunkt. En bruker i Norge kan derfor starte sine gophersøk fra en meny knyttet til en gophertjener hvor som helst i verden.
Gopher gjør det også mulig å sette et virtuelt bokmerke slik at man lett kan finne tilbake til filer fra tidligere i søket. Det er en nyttig opsjon ettersom det er lett å gå seg vill i det omfattende nettverket av menyer.
Systemet kan også kobles opp mot andre nettjenester. Filer kan hentes ned ved å bruke FTP, man kan starte en Telnet-sesjon, søke i databaser ved hjelp av WAIS o.s.v.. Gopher er en relativt ny tjeneste på nette og systemet har ennå ikke funnet sin endelige form. Stadig nye tjenester kan nås via systemet og eksisterende muligheter forbedres kontinuerlig.

World-Wide-Web

World-Wide-Web (WWW) er en informasjonstjeneste som er utviklet i Europa, nærmere bestemt ved CERN. WWW kan organisere formatert tekst-, billed- og lydinformasjon på nettet, samt all den informasjon som brukeren ønsker å inkludere fra sin egen harddisk. Systemet er bygd opp som en hypertekst. Det betyr at brukeren kan forflytte seg fra et dokument til et annet via lenker. Hver enkelt lenke inneholder en Internet-adresse til en WWW-tjener, samt eventuelle katalog- og filnavn.
WWW kan minne en del om Gopher hvor man kan bevege seg fra meny til meny, uten å vite hvor informasjonen faktisk befinner seg. En svært vesentlig forskjell kommer imidlertid frem straks man velger å se på et dokument. Gopher kan kun presentere tekst og har ingen funksjoner som kan knytte flere relaterte filer til hverandre siden det ikke vet noe om innholdet i filene. WWW gjør det derimot mulig å lage lenker fra innholdet i en fil til en annen, uavhengig av hvor på nettet disse befinner seg. På denne måten kan informasjon organiseres med et utall kryssreferanser. En annen viktig funksjon er muligheten til å eliminere skillet mellom personlig og offentlig informasjon. Det er nemlig mulig å lenke egne notater og kommentarer til den informasjonen som finnes på nettet. Denne funksjonen er visstnok ikke særlig brukervennlig ennå, men systemet forandrer seg raskt slik at denne muligheten kan være fullt operativ når dette leses.
For at en tekst skal kunne fungere som et WWW-dokument må det konverteres til HTML- format (HyperText Markup Language), noe som innebærer at man legger inn kommandoer i selve dokumentet. Prosessen for å gjøre et dokument tilgjengelig for WWW blir dermed relativt arbeidskrevende. Dette trenger imidlertid ikke være noe problem ettersom WWW kan kommunisere direkte med Gopher-tjenere. Da mister man imidlertid muligheten til å lenke ord i selve teksten.
Mosaic, Netscape og Cello er brukergrensesnitt til WWW der alle dokumentene kan presenteres med en felles layout. Brukeren lagre dokumenadresser slik at hun kan finne tilbake til dokumenter av interesse, noenlunde slik det lar seg gjøre i Gopher. Det er også mulig å søke etter ord i et dokument, noen tjenere lar også bukerne søke i egne dokumentregistre. I tillegg har disse grensesnittene direkte overganger til andre applikasjons-programmer, som Gopher, WAIS, FTP. Dokumenter kan også sendes direkte med elektronisk post.

Multi User Dungeons (MUDs)

MUDs er ikke en definert tjeneste (applikasjon) på nettet, men spesielle program som kan nås ved hjelp av Telnet-kommandoen. En MUD er et miljø, skapt av tekst, der flere brukere kan interagere. De fleste MUDs som finnes på nettet er bygd opp som eventyrspill (adventure games) hvor opptil flere hundre spillere kan være logget på samtidig.
Den første MUDen kom på Internettet i 1981 som en elektronisk versjon av et rollespill kalt Dungeons and Dragons, derav navnet. Pr. i dag finnes det omtrent 200 tjenere rundt om i verden. En MUD minner mye om dataspill for personlige datamaskiner. Spilleren vandrer rundt i et landskap som beskrives ved hjelp av tekst. I dette landskapet kan hun møte en rekke andre karakterer og gjenstander, disse kan enten være styrt av en annen spiller eller rett og slett være generert av selve spillet. Spillerne står som oftest svært fritt til å definere hvilke egenskaper karakterene skal ha.
Noen MUDs lar også spillerne omdefinere og utvide det landskapet som karakterene beveger seg i. Slike MUDs kalles gjerne MOOS - Multi User Dungeon Object Oriented. Den første, av denne typen, var tinyMUD som eksisterete på en tjener i Pittsburg (USA). Den ble startet opp høsten 1989 og var oppegående i åtte måneder før databasen var overfylt. Kildekoden til tinyMUD ble også gjort tilgjengelig for andre, og er dermed opphavet til en hel rekke lignende systemer rundt om i verden (Aarseth 1993:42) . Det er bare fantasien som setter grenser for hvilke merkelige ting man kan finne på i en MUD, begrensningene knyttes til overførings- og lagringskapasitet, slik tilfellet var med tinyMUD. Spillene lever gjerne på de enkelte systemoperatørenes nåde. Maskiner som er viktige knutepunkt på nettet blir derfor sjelden brukt til slike tjenester (Kelly 1993:69). Hvis man ser bakenfor alle effekter og merkelige påfunn er det ikke så vanskelig å se at MUDs er en egen type kommunikasjons-medium. Det kan minne om synkrone konferansesystem der kommunikasjonen skjer i tilnærmet sanntid. Det er nødvendig å være til stede for å kunne ta del i samtalen. Imidlertid skiller MUDs seg fra tradisjonelle konferansesystem på minst to vesentlige punkter ;

For det første kan deltagerne være anonyme og selv definere hvordan de ønsker å fremstå for hverandre. Ved å se på hverandres kjennemerker kan deltagerne finne ut hvem de ønsker å innlede en konversasjon med. Slike virtuelle kjennemerker kan for eksempel være korte resyme av de emner som interesserer den enkelte. På den måten blir kommunikasjonen mer likt et rollespill, hvor synspunkter kan utveksles på et nivå som er hevet over de relasjonene som ellers kan hemme debatten.
En annen, og kanskje enda viktigere, forskjell er at deltagerne selv kan definere en felles møteplass, beskrevet med ord og i stadig forandring. Gjenstander som trekkes inn blir dermed en del av den totale opplevelsen og kan tilføre samtalene ny mening

. Her er det ikke så vanskelig å forestille seg hvordan utviklingen av grafiske brukergrensesnitt, som Virtual Reality, vil forsterke dette ytterligere. For tiden pågår det forsøk der man forsøker å la brukere fra forskjellige deler av verden møtes i et felles,fullstendig datagenerert, audiovisuelt miljø. Prosjektet har fått navnet Virtual Polis og er et samarbeidsprosjekt mellom flere land. Norge er også med ved at Televerkets Forskningsinstitutt er ansvarlig for lydgenereringen. Målet er å lage en virtuell by der brukerne kan omgås hverandre omtrent slik de ville gjort hvis de hadde vært fysisk samlet. Prototyper, basert på en 9600 baud modemforbindelse, har allerede vært presentert og man håper å kunne presentere en komersiell versjon innen 1995 (Leirfall 1994) .

Bibliografi

Hentet fra "Digitale tekster - en selvstendig teksttype?", av Jon Hoem