Det jeg forstår med "interaktivt fjernsyn" knyttes til levende
fjernsynsbilder. Formidlingen må skje på en måte som
tillater seeren å kommunisere direkte med senderenheten slik at hun
kan kombinere sekvenser og dermed skape et unikt program som kun sendes
til hennes fjernsynsmottaker.
Et av de få systemene, som oppfyller noen av disse kriteriene,
er det kanadiske Videotron. Systemet gir brukeren noen få, enkle
interaktive muligheter. Dette kan dreie seg om valg mellom flere kameravinkler
på en sportsarena, eller spørrekonkurranser der seeren kan
velge mellom tre svaralternativer, via fjernkontrollen. I de fasene av
sendingen der seeren har valgmuligheter sendes det på flere parallelle
kanaler (Maartmann-Moe 1993) . Dette er imidlertid en form for interaktivitet
som ikke skiller seg vesentlig fra å "zappe" mellom tilgjengelige
kanaler. Det enesete skillet består i at Videotron bruker flere kanaler
til én sending. Et slikt system, som ikke en gang lar brukeren stoppe
overføringen når hun ønsker det, fortjener neppe betegnelsen
interaktivt.
Selv om Videotron har vært relativt populært representerer
det neppe veien å gå videre. Hvis man ønsker flere stasjoner
som hver skal kunne gi et variert programtilbud, der hver enkelt seer får
en hel rekke valgmuligheter, krever det helt andre løsninger.
Et problem knyttet til interaktivt fjernsyn er at levende bilder, med
akseptabel kvalitet, krever svært stor båndbredde. Samtidig
vil et virkelig interaktivt system medfører at hver bruker må
knyttes til senderen med en egen, toveis forbindelse. til sammen vil dette
kreve svært stor sendekapasitet. Hvis man tar i betraktning at de
nyeste kabel-TV-anleggene kan overføre opp mot 150 kanaler samtidig
(Lu 1993:139), er det ikke vanskelig å forestille seg at selv et
lite antall interaktive enheter raskt vil føre til overbelastning.
Selv fiberoptikk, som kan øke antall kanaler til flere hundre, vil
ikke være tilstrekkelig til å betjene et kabelnett med analogt
interaktivt fjernsyn. Den eneste farbare vei er derfor å tildele
hver enkelt mottaker en egen, toveis kanal. Eterforbindelser er utelukket,
siden hver enkelt mottaker da må tildeles en egen frekvens. Det er
eneste tilfredstillende er dermed separate kabelforbindelser fra sender
til mottaker.
En slik infrastruktur finnes allerede; i telenettet er hver enkelt
bruker tilknyttet via et eget kabelpar. Dette innebærer imidlertid
at man må forkaste de analoge overføringsmetodene som eksisterer
i dag og går over til ren digital datateknologi. I USA er det utviklet
en metode - Asymmetrical Digital Subscriber Loop (ASDL) - som er i stand
til å komprimerer lyd- og billedinformasjon, slik at dette kan sendes
over en 64 Kbits/s telefonlinje. Den siste versjonen ASDL-3 kan overføre
over 6 megabyte per sekund (Negroponte 1993) . Med en slik overføringshastighet
kan den enkelte bruker ta inn 4 parallelle kanaler med vanlig VHS-kvalitet.
Telefonlinjen gir også mulighet for en direkte returkanal, slik at
brukeren kan instruere senderen om hva hun ønsker å få
tilsendt. Sammen med videosignalene kan man også sende styringssignaler
og ordinære telefonsmtaler. Styresignaler kan for eksempel benyttes
for å merke forskjellige typer programinformasjon og dermed starte
og stoppe videospillere, alt etter hva brukeren er interessert i. Brukeren
kan dermed sette seg ned ved videospilleren og se det hun ønsker,
uten å være nødt til å foreta direkte valg. Det
kan være en nyttig opsjon for seere som kun er interessert i å
få servert en ferdig sammensatt programpakke.
I Norge vurderer NRK å prøve ut ADSL i samarbeid med Televerkets Forskningsinstitutt, mens britiske BBC allerede har bestemt seg for å gjøre forsøk med "Video on demand", der brukerne selv kan besteme når de ønsker å se et bestemt program. I første omgang ser man for seg et system som fungerer som en slags avlastningskanal der tidligere sendte programmer kan sendes i reprise på det tidspunktet som passer best for den enkelte seer (Erlien 1994) . Hvis lagringsmulighetene er gode kan man legge et program inn i databasen for en lengre periode. Med lengre omløpstid kan målgruppen for programmene gjøres smalere og dermed lettere tilfredstille spesielle behov (Høyer 1988:187) . Siden signalene er digitale kan det la seg gjøre å utnytte overføringskapasiteten på et utall forskjellige måter. Bruker man en større del av kapasiteten for å sende kun én kanal vil man selvfølgelig oppnå betraktelig bedre billedkvalitet. Eller man kan se for seg et system der man benytte to kanaler til video og lyd, reservere én til teletext og én overføring av diverse data,som igjen kan være alt fra musikk til elektronisk post etc. . Man kan også forstille seg en situasjon der det blir opp til brukeren å definere hvordan kapasiteten skal utnyttes.
Kombinert med datateknologi representerer telenettet enorme muligheter, selv slik det fremstår i dag. Hvis man i fremtiden erstatter dagens kobbertråder med optiske fibre blir spørsmål om overføringskapasitet nærmest hypotetiske. Noe man kan ha i bakhodet når man vurderer de mulighetene digitale medier generelt kan by på i fremtiden.