Tone går i butikken
 

Hovedside
01. fortelling
02. fortelling
03. fortelling
04. fortelling
05. fortelling
06. fortelling
07. fortelling
08. fortelling
09. fortelling
10. fortelling
11. fortelling

I dag er det fredag. Tone, seks år, og Tom, to år, er hjemme med mor i dag. Tom er ikke riktig frisk. Han har blitt veldig forkjølet. Mens Tom sover middagsluren sin, foreslår mor at Tone og hun ringer til bestemor og spør om bestemor har lyst til å komme på besøk den ettermiddagen. Tone blir glad. Bestemor er snill og hun har alltid lyst til å fortelle eventyr for Tone. Mor og Tone går til teksttelefonen og ringer til bestemor. Det er mamma som skriver, for det har ikke Tone lært ennå. Det er dumt, synes Tone. Mor forteller hva hun skriver og leser bestemor sitt svar. Ja, bestemor har god tid og vil gjerne komme til ettermiddagskaffe klokken 17. Tone blir kjempeglad. Nå sier mor at de to må bake noe godt til kaffen til bestemor kommer. De diskuterer hva de skal bake. "Bløtkake", sier mor. "Nei, boller", sier Tone. "Nei, vafler", sier mor. "Nei, sjokoladekake", sier Tone. Og det blir det!

Tone og mor går ut på kjøkkenet og ser i skapet om de har alt de trenger. Men det har de ikke, de mangler både sjokolade, smør, mel og bakepulver. Hva skal de gjøre nå? Tom sover, så mor kan ikke gå fra ham. Tone er for liten til å passe broren sin helt alene. Da sier Tone at hun kan gå i butikken og kjøpe det de trenger. Mor er i tvil, det har hun aldri gjort før. Men Tone sier at det er jo ikke noen farlige bilveier der og at hun vet hvor allting er i butikken, så det skal hun klare. Mor lar henne få lov. Hun sier at Tone skal kjøpe sjokolade, smør, mel og bakepulver. Så spør Tone om hun kan få kjøpe en brus også, en brus som hun og Tom kan dele til sjokoladekaken. Mor smiler og sier at det er greit. Så tar Tone en jakke på seg og får penger av mor. Hun legger pengene i lommen og tar igjen glidelåsen. Så går hun. Det er lett å finne veien til butikken. Det er bare å gå bortover en lang vei, rundt en sving og opp en liten bakke. Der er butikken.

Tone går inn. Hun tar en trillevogn og går rett bort til brushyllen. Der tar hun en stor flaske brus. Men hva var det mer hun skulle ha? Tone tenker. Jo, hun skulle ha sjokolade. Tone finner sjokoladen fort. Men det er så mange å velge mellom. Hun bestemmer seg for en sjokolade som hun vet at mor har kjøpt før. Men nå klarer ikke Tone å huske hva mer som skulle handles. Hun får gå hjem og spørre mor. Tone går til kassen og betaler sjokoladen og brusen. Så putter hun resten av pengene i lommen, tar igjen glidelåsen, legger sjokoladen og brusen i en plastpose og rusler hjem. Hun går ned en bakke, rundt en sving og bortover en lang vei. Så er hun hjemme.

Mor smiler litt når hun ser hva Tone har husket å kjøpe. Hun har husket akkurat det som hun liker best selv. Mor sier at det hun har glemt å kjøpe er smør, bakepulver og mel. Nå husker Tone det. Hun rusler tilbake til butikken, bortover en lang vei, rundt en sving og opp en bakke. Der er butikken. Tone går inn og skynder seg bort til smørdisken. Hun tar en stor pakke med smør. Så går hun tilbake og henter en trillevogn og legger smøret oppi den. Hva var det mer hun skulle ha? Jo, en boks med bakepulver. Tone vet hvordan den boksen ser ut. Mor har vist henne det en gang før. Men det er vanskelig å finne den boksen i butikken, det er så mange bokser der. Tone leter og leter og klarer det til slutt. Men det var en ting til hun skulle kjøpe. Hva var nå det? Tone har helt glemt det. Hun blir stående og tenke. Hva er det vi trenger til sjokoladekaken? Jo, melk må vi ha. Det var sikkert det hun skulle kjøpe. Tone går til melkedisken og tar en liter melk. Så går hun til kassen og betaler. Damen som sitter og tar imot pengene ser snill ut. Hun smiler til Tone. Tone tar varene i en plastpose og rusler hjem. Hun har en følelse av at det er noe som ikke stemmer. Hun går ned en bakke, rundt en sving og bortover en lang vei. Så er hun hjemme. Nå er hun sliten og lei. Mor tar varene opp av posen og sier: "Men hvor er melet"? Det var mel hun skulle kjøpe, ikke melk. Uten mel blir det ingen kake. Det forstår Tone.

Hun sier at hun skal gå på butikken en gang til, men først må hun drikke et glass vann. Mor sier at det er dumt at Tone ikke kan lese, for ellers kunne mamma skrive på en lapp hva Tone skulle kjøpe. Da kunne Tone bare lese det når hun kom til butikken. Tone tenkte litt, og så sa hun at mor skulle skrive MEL på en lapp likevel. Mor gjorde det, hun skrev MEL, men hun forsto ikke hvorfor. Tone kunne jo ikke lese. Tone puttet resten av pengene og lappen i lommen, lukket glidelåsen og dro av gårde for tredje gang. Hun gikk bortover en lang vei, rundt en sving, opp en bakke og inn i butikken. Der tok hun fram lappen og så på bokstavene. Det sto MEL, men Tone forsto det ikke. Hva var det hun skulle kjøpe? Da gikk Tone bort til den snille damen i kassen og ga lappen til henne. Heldigvis kunne damen lese. Hun smilte og gikk bort til en hylle og hentet en pose med mel. Tone smilte til henne, betalte og ruslet hjem, ned en bakke, rundt en sving og bortover en lang vei. Mor ble glad da hun fikk melet og gikk i gang med å bake.

Tone gikk inn på rommet sitt. Hun så lenge på lappen. MEL sto det. Hun tok en blyant og prøvde å skrive det samme. Hun visste jo hva det betydde. Tone øvde flere ganger mens hun kjente den deilige duften av sjokoladekake fra kjøkkenet. Til slutt klarte Tone å huske alle bokstavene. Da bestemor kom klokken 17 hadde mor bakt en sjokoladekake og Tone hadde lært å skrive ordet MEL.