Attende til startsida

 

Ørret i ferskvann.

 

1.         Fange fisken.

2.         Gjøre ulike undersøkelser av fisken.

3.         Tilberede og spise fisken

4.         Undersøke leveforholdene (miljøet) til fisken.

Litteratur.

Vedlegg.

 

 

Det kan være kjekt og lærerikt å jobbe med fisk i ferskvann.  Ørret er en av de vanligste ferskvannsfiskene i Norge.  Her er noen forslag til aktiviteter man kan gjøre i forbindelse med ørret i ferskvann:

 

 

1.    Fange fisken.

 

Det er ulike måter å fange fisken på, for eksempel:

 

Fordelen med fiskestang er at alle elevene aktivt kan delta i fangsten.  De som ikke har fiskestang, kan forholdsvis enkelt lage en ved å kutte av en grein på et tre og feste et snøre med en egnet krok eller flue på.  Barn under 16 år har rett til å fiske gratis med fiskestang.  En ulempe med fiskestang kan være at man ikke får så mye fisk.

 

For å fiske med garn, må man ha tillatelse av en grunneier til innsjøen.  Har man ikke garn, kan det bli litt kostbart.  Et ørretgarn koster gjerne ca 200 kroner, og man trenger gjerne et par stykker, helst med ulik maskevidde.  En annen ulempe kan være at det kan være vanskelig å gjennomføre uten hjelp av båt og en eller flere voksne medhjelpere.  Det er dessuten best å sette garnene på kveldstid og trekke de om morningen.  Hvis man skal gjøre veldig mye ut av det kan man drive prøvefiske med garn.  Det er litt mer komplisert, blant annet må man ha tillatelse fra Direktoratet for Naturforvaltning, og et slikt spesialgarn koster ca. 2000 kroner.  Men det er mulig å gjennomføre for en skoleklasse.  Man kan lese mer om dette i www.miljolare.no .  Fordelen med garnfiske er at det vanligvis gir god fangst.

 

På Bergsdalen skule valgte vi å fiske med en strandnot siden en slik allerede fantes i bygden.  Ellers kan det være kostbart å skaffe seg en slik.  Fordelen med en not fremfor garn er at fisken ikke setter seg fast i maskene siden de er så små i noten.  Dermed kommer fisken uskadd fra fangsten.  En annen fordel er at noten settes ut og dras inn igjen med en gang.  Dermed kan alt gjøres i skoletiden.  Vanligvis trenger man en båt for å sette ut noten.  Det kreves normalt hjelp av voksne som har satt en not før, men elevene kan være med å dra inn noten.  Det er en fordel å dra inn strandnoten i et grunt strandområde med sandbunn eller grus, helst uten vegetasjon.

 

Strandnoten er i ferd med å bli dradd inn (foto: Karstein Erstad)

 

2.  Gjøre ulike undersøkelser av fisken.

 

Når fisken er fanget kan man gjøre ulike undersøkelser av fisken, for eksempel:

 

 

2a.   Hvordan den svømmer og puster.

Før man dreper fisken, kan det være greit å se hvordan den bruker kroppen og finnene når den svømmer, og munnen og gjellelokkene når den puster.

 

Elever studerer hvordan ørreten oppfører seg (foto: Karstein Erstad)

 

 

2b.   Måle lengde og vekt.

Det er best å drepe fisken før man måler lengde og vekt.  Man dreper ørreten ved å slå den hardt i hodet med en stein eller lignende, eller man kan brekke nakken på den eller stikke en kniv gjennom hodet.  Lengde kan måles ved en linjal og måles fra snutespiss til bakkant av halefinne og kan oppgis i cm (gjerne i nærmeste hele eller halve cm).  Vekten kan måles ved en brevvekt eller en annen nokså nøyaktig vekt og oppgis i nærmeste hele gram.  Hvis du vil se lengde og vekt på de 23 ørretene vi fikk i Småbrekkevatnet, klikk her.

 

Elever i ferd med å veie ørreten (foto: Karstein Erstad)

 

 

2c.   Regne ut kondisjonsfaktor.

Hvis man har med elever på mellomtrinnet eller eldre, kan man forsøke å regne ut kondisjonsfaktoren til fisken.  Den regnes ut etter følgende formel:

 

 

Kondisjonsfaktor  =  vekt  * 100 : (Lengde * lengde * lengde)

 

 

    (der vekten angis i gram og lengden i cm)

 

Selv om kondisjonsfaktoren (K-faktor) kan variere litt etter hvilken type ørret vi har fanget  (sjøørret, innsjøørret, bekkørret), sier den også litt om mattilgangen for ørreten.  Generelt sier vi at jo høyere K-faktor, jo feitere den er i forhold til lengden, dess bedre kondisjon har den.

En sier gjerne at fisk med K-faktor på 0,8 eller lavere er mager eller har dårlig kondisjon,  fisk med kondisjonsfaktor på 0,9 – 1,1 er normal, mens fisk på 1,2 eller mer er feit eller med god kondisjon.  Er du interessert i å se kondisjonsfaktorene på fiskene vi fanget i Småbrekkevatnet, klikk her.

 

2d.   Sløye fisken og se på innvoller og innhold i magesekk.

Før dere sløyer fisken, kan dere se på de røde gjellene.   De henger fast på noen forbenete gjellebuer.  På disse kan dere også se noen gjellegitterstaver som brukes til å fange små planktondyr med.

Sløy fisken forsiktig med en skalpell eller forholdsvis skarp kniv.  Ikke stikk kniven for dypt inn, da skjæres gjerne innvollene opp.  Prøv å finn hjertet som ligger like bak gjellene, leveren (rød på farge), tarmsystemet med magesekken.  Denne kan dere skjære opp og se om dere kan finne ut hva ørreten har spist.  Man kan også se mange blindsekker festet til tarmsystemet.  Videre kan man se en mørkerød milt.   Man kan prøve å kjønnsbestemme ørreten.  En hann har 2 sekker med hvit melke, mens hunnene har 2 ovarier med orange egg.   Ørreten har en tynn svømmeblære opp mot ryggvirvlene og over svømmeblæren kan man på hver side av ryggvirvlene se de mørkerøde nyrene (ofte kalt blodrender). 

 

Når man har sløyd fisken, kan man også se på fiskekjøttets farge.  Kjøttfargen blir gjerne beskrevet som rød, lys rød eller hvit.  Det er maten som ørreten spiser som gjør fiskekjøttet rødt.  Det er særlig visse typer krepsdyr, f. eks. marflo, som gir rødfarge.

 

2e. Gjøre andre undersøkelser.

Hvis man har mye tid, ressurser og kontakt med folk med erfaring fra fiskeundersøkelser, kan man gjøre ytterligere undersøkelser av fisken.  Man kan se på kjønnsmodning ved å se på hvor store gonadene (kjønnskjertlene) er i forhold til bukhulens lengde.   Man kan se på fyllingsgrad  av magesekk,  alder ved å se på fiskens skjell eller øresteiner.  Man kan lese mer om slike undersøkelser bl. a. på www.miljolare.no i ”kompendium for prøvetaking av fisk”.

Mye av dette er imidlertid tidkrevende og krever ofte hjelp av folk med erfaring fra slike undersøkelser.

 

3.     Tilberede og spise fisken.

 

For å utnytte fiskeressursene fullt ut, bør det være aktuelt å lage mat av fisken.  Det enkleste er gjerne å steke fisken mens den er fersk på stormkjøkken.  Dette går fort og oftest greit å gjennomføre med en skoleklasse.  En mulig fremgangsmåte kan da være:

 

Fisken må være grundig renset og vasket. Lag gjerne små snitt i siden på fisken.  Ta gjerne av hodet, men halen kan sitte på.  Man kan vende fisken i hvetemel, men hvis man vil gjøre det enklere, er det nok å gni fisken inn med litt salt og pepper, også inni bukhulen.  Er det einerbusker i nærheten, kan man også ha noen einerbær inni bukhulen.  Brun så smør i stekepannen og stek fisken på begge sider til den er passe brun.  Avhengig av varme og størrelse på fisken, tar det i størrelsesorden 5 min. på hver side.  Sjekk med en kniv om den er ferdigstekt ved å stikke en kniv inn ved ryggfinnen.  Den er ferdig hvis kjøttet løsner lett fra beinet.  Om ønskelig, kan en ha litt kald eller varm rømme til.  Server gjerne sammen med kokte poteter og grønnsaker som skjæres i småbiter før koking, for ikke å bruke for lang tid.

 

Har man tid, kan man selvsagt lage andre spennede retter av ørreten.

 

Elever i ferd med å steke ørret på stormkjøkken (foto: Karstein Erstad)

 

 

4.    Undersøke leveforholdene (miljøet) til fisken.

 

Ørret og annen fisk i ferskvann er avhengig av både livløse (abiotiske) miljøfaktorer som for eksempel oksygen, temperatur og pH (surhetsgrad) og andre organismer som kan være byttedyr eller konkurrenter til ørreten. 

 

I de fleste elver og bekker er det rikelig med oksygen i vannet fordi det kommer oksygen i vannet når vannet blandes med luft når det renner ned fosser og stryk.  I mange innsjøer kan det bli for lite oksygen i vannet i dypere vannlag, særlig sommer og vinter da vannlagene er stabile og ikke lett blandes med hverandre.  I skolesammenheng kan det være litt vanskelig og ressurskrevende å måle oksygenmengden i vannet.  Det kreves enten en elektrisk oksygenmåler med elektrode som koster i størrelsesorden 6000 kroner eller et kjemisk oksygensett som gjerne koster ca. 500 kroner.  I og med at de fleste elver og bekker har rikelig med oksygen, er det neppe regningssvarende å måle oksygennengder her.  I innsjøer kan det være aktuelt å måle oksygenmengden.  For de som er interessert i det, kan vi henvise til www.miljolare.no og punktene ”smådyr i ferskvann” og herunder ”er det nok oksygen i vatnet”.

 

Temperaturen kan alltid være grei å måle og den er enkel å måle med et termometer i overflatevannlaget.  Hvis man skal måle temperaturen i dypere vannlag, må man anskaffe eller lage en vannhenter som kan hente opp vann fra de dypere vannlag.

 

Ørreten kan leve innenfor et begrenset surhetsområde.  Statens forurensingstilsyn (SFT) har laget et klassifiseringssystem for tilstand i ferskvann (SFT 1997) der pH > 6,5 regnes som meget god,  pH på 6,0 – 6,5 regnes som god, pH på 5,5 – 6,0 regnes som mindre god, pH på 5,0 – 5,5 regnes som dårlig og pH <5,0 er meget dårlig.  Når pH er lav, rammer det først og fremst forplantningen til ørreten slik at den vil dø ut over tid.  Det går ikke an å sette en nøyaktig pH-grense hvor ørreten dør.  Det er avhengig av flere ting i tillegg til alder, for eksempel aluminiuminnholdet i vannet (mye aluminium er skadelig for ørreten) og humusinnholdet i vannet (mye humus kan binde aluminium og dermed være gunstig) for å nevne noe, men når pH er mindre enn 5 er forplantningen normalt svak eller manglende og dermed vil ørretstammen dø ut.  Det er heller ikke så enkelt å måle pH skikkelig i skolesammenheng.  pH-papir og såkalte pH-strips i plast er upålitelige til å måle pH i vann.  Noe som er bedre kalles gjerne pH-komparator hvor man etter å ha tilsatt vannprøven noen kjemikalier, sammenligner fargen mot en fargeskala som tilsvarer ulike pH-verdier. Men selv disse som gjerne koster i størrelsesorden 800 kroner, fungerer ofte ikke godt nok, særlig ikke i ionefattig vann (vann med lite salter) som man har mye av på for eksempel Vestlandet.  Det kreves da et elektrisk pH-meter med elektrode som kalibreres mot noen bufferløsninger med kjent pH.  Slike pH-metre koster gjerne ca. 4000 kroner.  Man kan lese mer om surhet i vann på www.miljolare.no under ”smådyr i ferskvatn” og videre under ”Er vatnet vårt surt?”

 

Undersøke andre organismer i ferskvann.

En grei og lærerik aktivitet knyttet til ferskvann er å undersøke organsimer som lever i vannet, enten innsjøen, elven eller bekken.  Det kan være aktuelt å undersøke både planter og dyr, men jeg vil her bare informere litt mer om det å undersøke dyrelivet i vannet da det gjerne er mest aktuelt og utbytterikt for elevene særlig i sammenheng med ørretundersøkelse som vi har tatt for oss ovenfor.  Hvilke smådyr som finnes i vannet har nemlig betydning for ørreten og hvilke smådyr som finnes gjenspeiler også vannkvaliteten i innsjøen, elven eller bekken.

 

Utstyr pr. gruppe av elever:

1 dørslag (sikt, håv eller lignende) gjerne montert på en stang/skaft (kan lages av en gren)

1 plastbakke (vaskefat eller lignende)

1 sugepipette (helst i plast som ikke knuses)

1 – 2 skjeer i plast/metall/tre

(eventuelt pinsetter, men pipetter/skjeer fungerer normalt bedre fordi pinsettene lett klemmer livet av smådyrene)

Bestemmelseslitteratur

(en liten lupe kan være grei å ha, men er ikke helt nødvendig)

 

Gjennomføring.

Smådyrene kan fanges i vannet med forskjellige teknikker.  En grei metode er å ta opp steiner fra vannet og se om det kryper smådyr på dem.  Det gjør det ofte, særlig på undersiden av steinene.   En annen metode er å bruke dørslaget (sikten/håven) gjennom vannet, særlig der det er vegetasjon i vannet.  Mange dyr lever på og i mellom planter som kan være både mat og skjulested for smådyrene.  Hvis det er strøm i vannet, kan en elev sparke opp bunnmaterialet i vannet,  mens en annen elev står nedenfor med håven for å fange opp det som kommer drivende, herunder gjerne smådyr.   En bør undersøke litt ulike steder/miljøer i vannet da ulike dyr gjerne er tilpasset å leve litt ulike steder.

 

Når en har fanget dyrene, kan en ha de oppi vaskefatet/plastkaret med litt vann i, slik at dyrene kan bevege seg i vannet eller langs bunnen av karet i et vannmiljø som de er vant til.  Så kan man studere hvordan dyrene beveger seg, oppfører seg, eventuelt hvordan de får tak i oksygen.   Da kan man f. eks. se at igler og flimmermark som gjerne kan være vanskelig å skille for noen, beveger seg forskjellig.  Flimmermarkene glir liksom med jevn bevegelse bortover bunnen mens iglene strekker seg fram, fester seg med en sugekopp og trekker så resten av kroppen etter.  Man kan også se at enkelte insekter må opp til overflaten for å få oksygen mens andre dyr kan være nedi vannet hele tiden og kan få oksygen for eksempel gjennom noen ytre gjeller.

 

Det er ofte greiest (særlig hvis det ikke regner) å prøve å bestemme dyrene (finne ut hva de heter, hvilke gruppe de hører til) ute i felten.  Da blir det mindre søl inne, og man kan slippe dyrene uti vannet etterpå.  Det finnes forskjellig bestemmelseslitteratur man kan bruke, se litteraturliste.

 

Hvis man ønsker å ta vare på noen av dyrene i lengre tid, for eksempel for å få hjelp til å bestemme de, kan det være greit å ha litt teknisk sprit på ca 70 % og oppbevare dyrene på.

 

I bakgrunnen en elev som fanger småkryp med stangsil, i forgrunnen letes det etter småkryp i en plastbakke (foto: Karstein Erstad)

 

 

Etterarbeid.

Når man har funnet ut hvilke dyr som lever i vannet, kan man prøve å finne ut mer om dyrene og de krav de for eksempel stiller til miljøet.  Enkelte dyr klarer seg f. eks. ikke i surt vann, og hvis dere finner slike i vannet er det tegn på at vannet ikke er surt.  Ferskvannsdyr som er ømtålige for surt vann er f. eks. ferskvannskreps, krepsdyret marflo, ferskvannssnegler, de fleste muslinger og døgnfluer av slekten Baetis.  Disse dyrene trives i kalkrike vann. Felles for disse er at de krever kalk for skalldannelsen og kalk er gjerne mangelvare i surt vann.  Ellers ville nemlig kalken kunne nøytralisert den sure nedbøren.  Det er denne egenskapen ved kalk som gjør at en tilsetter kalk til mange sure vassdrag.  Andre dyr tåler surt vann ganske godt.  Eksempler på slike er buksvømmere, biller og øyenstikkere og hvis disse dominerer, kan det være en indikasjon på surt vann.

 

Noen innsjøer og vassdrag er næringsrike mens andre er næringsfattige.  Da tenker en først og fremst på innholdet av plantenæringsstoffer i vannet, særlig mengden av nitrogen- og fosforholdigen næringsstoffer.  Selvsagt finnes der også noen innsjøer midt i mellom.  De er gjerne middels næringsrike eller mesotrofe som det også kalles.  Noen dyr trives i næringsfattig vann mens andre trives i næringsrikt vann mens andre igjen har nokså vid toleranse.  Dermed kan også de dyrene dere finner kanskje også gi en pekepinn på næringstilstanden i vannet.  Hvis vannet er næringsfattig trives gjerne steinfluer, døgnfluer, vårfluer, marflo og ørret, men hvis vannet er næringsrikt finner en gjerne få eller lite av disse mens en gjerne finner rikelige mengder av igler, snegler, muslinger, gråsugge, mudderfluer, røde mygglarver, tubifexmark og fisk som mort, abbor og gjedde.  Grunnen til at noen arter dør ut hvis næringsinnholdet blir for stort, er ofte at oksygenmengden blir for liten for disse artene i næringsrike innsjøer.

 

Noen dyr har stor innvirkning på ørreten i vannet.  Særlig viktig er krepsdyret marflo som har stor betydning for kjøttfargen hos ørret.  Når  ørreten spiser mye marflo, blir fiskekjøttet hos ørreten rødlig på farge.

 

 

Litteratur.

Berg, Ø.  1997. Barnas bok om livet i ferskvann. Damm.

Borgstrøm, R. og L.P. Hansen 1987. Fisk i ferskvann.  Landbruksforlaget, Oslo.

Jonsson, B. og D. Matzow (red.) 1979. Fisk i vann og vassdrag.  Aschehoug, Oslo.

KPT-Naturfag. 1989. Mininøkkel – smådyr i og ved ferskvann. KPT, Kristiansund.

Lofterud, C. 1987. Langs elv og bekk. Landbruksforlaget, Oslo.

Nordbakke, R. 2000. Bestemmelsesnøkkel for smådyr i ferskvann. Aschehoug, Oslo.

Statens forurensningstilsyn 1997. Klassifisering av miljøkvalitet i vannforekomster. SFT-fakta  

                nr. 5, 1997.  

Størset, L. 1995. Smådyr i ferskvann. Tapir, Trondheim.  

Økland, J. 1992. Dyreliv i vann og vassdrag. Cappelen, Oslo.       

Økland, J. og K.A. Økland 1995-1999. Vann og vassdrag, bind 1-4. Vett og Viten,  Stabekk.

 

 

Vedlegg.

 

Ørret fanget med håv i Småbrekkevannet i Bergsdalen 22/9-05.

 

 

 

 

ørret nr.

lengde cm

vekt g

K-faktor

 

 

 

 

 

1

22

85

0,79827198

 

 

 

 

 

2

19,5

65

0,87661626

 

 

 

 

 

3

20

70

0,875

 

 

 

 

 

4

19

60

0,87476308

 

 

 

 

 

5

16

35

0,85449219

 

 

 

 

 

6

17,5

50

0,93294461

 

 

 

 

 

7

13

25

1,13791534

 

 

 

 

 

8

8,5

5

0,8141665

 

 

 

 

 

9

10

10

1

 

 

 

 

 

10

12

20

1,15740741

 

 

 

 

 

11

15

30

0,88888889

 

 

 

 

 

12

10

20

2

?

 

 

 

 

13

10

10

1

 

 

 

 

 

14

8,5

5

0,8141665

 

 

 

 

 

15

10

5

0,5

 

 

 

 

 

16

22

90

0,84522915

 

 

 

 

 

17

20

70

0,875

 

 

 

 

 

18

19

65

0,94766001

 

 

 

 

 

19

16

40

0,9765625

 

 

 

 

 

20

8

4

0,78125

 

 

 

 

 

21

13

20

0,91033227

 

 

 

 

 

22

9,5

5

0,58317539

 

 

 

 

 

23

10

10

1

 

 

 

 

 

 

328,5

799

21,4438421

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Velger å se bort fra fisk nr. 12, da blir det 19,44/22 som medfører at gj.snittlig K-faktor blir 0,88

 

 

Det tyder på mager fisk (0,9-1,1 er normal).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Attende til startsida