KAPITTEL 4: UTVIKLING - ÅRSAKER OG MILJØVIRKNINGER
Innledning og
hovedproblemstillinger:
I dette kapitlet kommer jeg inn på følgende problemstillinger:
- Hva er utvikling?
- Hvordan henger utvikling og miljøproblem sammen?
- Hvordan kan vi forklare utviklingsproblem?
- Hvordan kan vi løse fattigdoms- og utviklingsproblemene?
Utvikling og
utviklingsproblemer
Spørsmålene i denne delen kan vi stille slik:
Vi har to "hva"-spørsmål:
- HVA er utvikling? HVOR bør utviklingen gå? Vi spør altså om målene for utvikling? Dette er det normative "hva"-spørsmålet eller utviklingsbegrepet. Ut fra dette begrepet kan vi snakke meningsfyllt om en positiv utvikling når samfunn nærmer seg målet, eller en negativ ("under"-) utvikling når samfunn fjerner seg fra målet.
- HVA kjennetegner dagens utvikling? HVOR går faktisk utviklingen i de ulike deler av verden? Vi snakker om et deskriptivt "hva"-spørsmål.
I neste omgang er det naturlig å spørre om:
- HVORFOR er det utvikling, mangel på utvikling eller underutvikling? Her spør vi om utviklingsteoriene, som tar for seg årsakene til utvikling og utviklingsproblem? Disse teoriene gir kanskje svar på:
- HVORDAN skal vi få til utvikling?
Med utgangspunkt i utviklingsmålene og -teoriene: Hvilke virkemidler eller utviklingsstrategier kan og bør de ulike land og verdenssamfunnet velge?
Dette kan vi summere opp i følgende figur:
UTVIKLING
I tillegg er det viktig å understreke at utvikling ikke bare dreier seg om økonomiske forhold. Utviklingsbegrepet, -målene, -prosessen, -teoriene og -strategiene er både av sosial, politisk, økonomisk, økologisk og kulturell karakter. La oss først se på selve utviklingsbegrepet og -målene.
HVA ER UTVIKLING OG UTVIKLINGENS MÅL?
Det normative utviklingsbegrepet kan vi bare definere ut fra målet med utviklingen. Vi spør om utvikling mot hva?
Sosial utvikling sikter mot grunnleggende velferd for alle, dvs. full tilfredsstillelse av alle menneskers grunnbehov: Ernæring, helse, bolig, utdanning, arbeid, sosial trygghet og kontakt. Dette betyr utjevning i den forstand at de fattigste skal få dekket sine grunnbehov, gjerne på bekostning av andres overskudds- og luksusbehov.
Politisk utvikling betyr kanskje økt frihet, økt demokrati, oppfylling av menneskerettigheter, mindre avmakt, folkelig deltakelse og styring av utviklingens innhold.
Økonomisk utvikling innebærer tradisjonelt økonomisk vekst (økning i BNP) eller økt levestandard (BNP. pr.innbygger). Men mange økonomer vil i tillegg ta med økt utjevning og lavere arbeidsløshet.
Økologisk vil si det samme som bærekraftig utvikling som igjen betyr en utvikling som ligger mellom grensene for naturens og menneskets tåleevne (se kapittel 1)
Kulturell utvikling vil si en utvikling og realisering av egen kultur: verdier, identitet, kulturell tilhørighet og erkjennelse.
Men ofte vil vi finne at det er konflikt mellom disse utviklingsbegrepene. Politisk utvikling kan være vanskelig å forene med sosial utvikling på kort sikt. Mange vil hevde at Kina prioriterer sosial og økonomisk utvikling på bekostning av politisk utvikling, mens India prøver å få til begge deler. Ensidig satsing på økonomisk utvikling vil kanskje også skje på bekostning av sosial, økologisk og kulturell utvikling i enkelte land og områder. Noen vil si at Brasil er et eksempel på dette.
Mål på utvikling
I mange utviklingsteorier og -strategier har utvikling betydd det samme som økonomisk utvikling i svært snever forstand. I såfall har mange land, f.eks. India og Brasil utviklet seg svært sterkt. Spørsmålet er om en slik utvikling imøtekommer kravene i det sosiale utviklingsbegrep som er opptatt av de aller fattigste folkegruppenes grunnleggende velferd.
Generell utvikling er altså ikke bare de delprosessene som vi definerte ovenfor. Et alternativt utviklingsbegrep legger vekt på at utvikling er en helhetlig prosess i en avgrenset region eller lokalsamfunn der målet er mest mulig selvberging, økologisk balanse, selvstyre for lokale befolkningsgrupper og kulturer, samt tilfredsstillelse av grunnbehov.
FN's utviklingsprogram (UNDP) har definert menneskelig utvikling som en prosess som utvider folks valgmuligheter. I denne forbindelsen har UNDP laget en menneskelig utviklingsindeks (MUI) til erstatning for BNP/innbygger som mål på velferd. MUI bygger på opplysninger om den reelle kjøpekraft folk i de ulike land har (BNP pr. innbygger der inntekter over fattigdomsgrensen teller mindre), levealder (helse) og den voksne befolkningens lese- og skrivekyndighet. Ut fra denne indeksen vil et fattig land som Kina ha nådd like langt i menneskelig utvikling som det rike Saudi-Arabia. Planen er å videreutvikle MUI-målet til å omfatte inntektsulikhet, kjønnsulikheter, menneskerettigheter, politisk frihet, demokrati, o.l. Se figuren nedenfor som er hentet fra Human Development Report 1995
Se mer om dette ved å bruke NSD-stats verdensdatabase og lese i "Den globale skolen" (Hansejordet m.fl., 1994).
MUI og BNP/innbygger har det til felles at de sier noe om utviklingsnivået på et bestemt tidspunkt. Men vi trenger også et mål for å se om et land er inne i en positiv eller negativ utvikling. Prosentvis vekst i BNP/innbygger eller i MUI kan brukes til dette formålet. Et annet utviklingsmål er summen av endringer i forhold til de sosiale og økologiske målsettinger som et samfunn ønsker å nå (Smukkestad, 1994: 139). Det kan være forbedring i inntekt, helse, ernæring, utdanning, ressurstilganger, fordeling og menneskerettigheter. Vi har bærekraftig utvikling hvis denne summen ikke er negativ over en viss tidsperiode.
Hva slags sosial og økonomisk utviklingsvei følger verdenssamfunnet?
La oss se på en skisse over 3 mulige
UTVIKLINGSVEIER:
|
|
MATTEUSVEIEN |
GROVEIEN |
ROBIN-HOODVEIEN |
|
KLASSER: |
|
|
|
|
OVERKLASSEN: |
Bedre levekår |
Samme eller bedre levekår |
Verre levekår |
|
MIDDELKLASSEN: |
Bedre levekår |
Samme eller bedre levekår |
Samme eller verre levekår |
|
Menneskets tålegrense: |
|
|
|
|
ARBEIDER- KLASSEN: |
Samme/verre levekår |
Bedre levekår |
Bedre levekår |
|
DEN FATTIGE UNDERKLASSEN: |
Verre levekår |
Bedre levekår |
Mye bedre levekår |
Her ser vi hvordan ulike klasser vil endre sine levekår når verdens-samfunnet eller ulike land følger ulike utviklingsforløp. I utgangspunktet antar vi at den globale over- og middelklassen har en velferd over fattigdomsgrensen (tålegrensen), mens store deler av arbeider- og underklassen ligger under denne tålegrensen. Streken midt i tabellen viser om de ulike klassenes levekår kommer over eller under menneskets tålegrense som et resultat av de tre utviklingsveiene. Hvilke av disse tre forløpene er bærekraftig utvikling?
Langs Matteusveien (oppkalt etter Matteusprinsippet som vi omtalte på side 6) foregår en kumulativ fordelingsprosess ved at de fattigste får det verre, mens de rikeste og de stadig større mellomlagene får det bedre. Dette beskriver den reelle utviklingen i dagens verdenssamfunn og i mange enkeltland (f.eks. India og Brasil).
Langs Groveien (Brundtlandkommisjonens råd) får de fattige det bedre uten at de rikere får det verre: Kommisjonen vil heve levestandardsgulvet, uten å senke -taket. Ifølge blant annet den norske Nobelprisvinneren i økonomi Trygve Haavelmo, er det blåøyd og farlig å tro at det er mulig å få til utjevning gjennom generell økonomisk vekst i hele verdenssamfunnet.
Utjevning må skje ved å følge den tredje Robin-Hood- eller Gjest Baardsen-veien der en tar fra de rike og gir til de fattige. Målet er resultatlikhet. Levestandardstaket må senkes, når -gulvet heves. Denne oppskriften er sannsynligvis svært konfliktskapende, men ifølge Trygve Haavelmo den eneste som lar seg kombinere med bærekraftig utvikling. Gros utviklingsoppskrift truer naturens tåleevne og Matteusprinsippet mange menneskers tåleevne. Robin Hood-oppskriften truer de mektigste og rikeste. Derfor spår mange at det er lite realistisk å følge Robin Hood (Haavelmo og Hansen, 1992).
Utviklingsteorier
- hvorfor eller hvorfor ikke utvikling?
Teorier om årsaker til utvikling må også kunne fortelle hvorfor ulike land og samfunn ikke utvikler seg. Teoriene om et lands utvikling kan deles inn i:
- INDRE FORKLARINGER - som søker å finne årsakene i forhold innenfor landenes egne grenser
- YTRE FORKLARINGER - dvs. teorier som tar sitt utgangspunkt i det internasjonale system landene deltar i. Disse teoriene (frihandelsteorien, strukturalismen og avhengighetsteorien) så vi på i det forrige kapitlet. Vi gjentar dem derfor ikke her. Men vi har også teorier som viser
- SAMSPILL MELLOM INDRE OG
YTRE ÅRSAKER.
Dessuten kan vi dele inn i sosiale, politiske, økonomiske, økologiske og kulturelle årsaksteorier, selv om det oftest vil være en kombinasjon av ulike faktorer som spiller sammen. Hva slags teori eller årsaksforklaringer som blir valgt, er i sin tur med på å bestemme de virkemidlene eller strategiene som blir brukt for å oppnå utvikling.
La oss se på noen viktige utviklingsteorier.
I 1950- og 60-årene var det en sterk utviklingsoptimisme. Begrepet u-land
ble lansert samtidig med at koloniveldet ble avskaffet etter 2. verdenskrig.
Tankegangen var å utvikle de tidligere koloniene og nye statene etter den
modellen som hadde vært så vellykket i Europa og USA. Slik skulle u-landene nå
igjen de industrialiserte landene. U-hjelp ble sett på både som en human plikt
for de rikeste landene, men også et nødvendig virkemiddel for utvikling.
Slagordet var modernisering av u-landene.
Det var derfor naturlig å rette øynene mot indre forhold i u-landene, både det som hindret og det som skapte utvikling. Av den grunn starter vi med de indre forklaringene.
INDRE FORKLARINGER
De indre forklaringene kan vi dele inn i sosiodemografiske, politiske, økonomiske, økologiske og kulturelle teorier. De utviklingsteoriene som går under fellesnavnet moderniseringsteorier, bygde både på klassisk sosiologi og på sosialøkonomiske vekstmodeller.
Sosiologiske moderniseringsteorier
I sosiologien har endring fra det tradisjonelle til det moderne samfunnet alltid vært et sentralt studieområde. Sosiologiske klassikere lanserte kjente begrep som beskriver denne moderniseringen: Emile Durkheim skrev om overgangen fra samfunn med mekanisk (bygd på likhet) til organisk solidaritet (bygd på arbeidsdeling). Karl Marx og Max Weber beskrev hvordan kapitalismen avløste føydalismen og vil avløses i sin tur av det sosialistiske samfunn. Ferdinand Tønnies snakket om overgang fra samfunnsformer der tradisjonelle Gemeinschaft (små og tette lokale fellesskap og primærgrupper) dominerer, til det moderne Gesellschaft (storsamfunn dominert av løse nettverk og sekundærgrupper). Disse teoriene er uttrykk for evolusjonistiske tenkemåter: De tradisjonelle samfunn vil nesten lovmessig bli avløst av de moderne og mer avanserte samfunnsformer.
Om dette er ønskelig, er det delte meninger om blant sosiologer. Mange nyere samfunnsvitere (sosiologer og antropologer) viser at utviklingen like gjerne kan gå den andre veien, fra mer løse til tettere samfunnsdannelser. Moderne samfunn bygger nettopp på ulike "blandinger" av tette nettverk (familie, nabolag, menigheter, arbeidskamerater o.l.) og løse sekundærgrupper (tenk på forskjellene mellom moderne samfunn som Norge, USA og Japan). Og et av hovedpoengene i den "grønne" utviklingsstrategien som vi ser på nedenfor, er å "snu" moderniserte samfunn (dominert av markeds- og byråkratiske fordelingsmekanismer) i retning av mer lokalbaserte samfunn og økonomier (som bygger mer på direkte gjensidig bytte av goder). Jfr. historikeren Karl Polanyis teorier som omtales andre steder i pensum (Smukkestad, 1994: 103).
Økonomiske og historiske moderniseringsteorier
Av de mer kjente moderniseringsteoriene er den amerikanske historikeren Walt Rostows faseteori. Alle lands utvikling kan sammenliknes med ulike faser i en flytur fra flyet står i hangaren ("det tradisjonelle samfunn"), til det tar av og holder seg på vingene i en selvbærende prosess ("masseforbruksfasen"). For miljøbevegelsen vil det nok være fristende å fortsette flytursammenlikningen til det at flyet faller ned når ressursene tar slutt. Rostow kalte sin teori et ikke-kommunistisk manifest som ble et viktig ideologisk grunnlag for president Kennedys utviklingspolitikk rundt 1960. Rostows teori ble sterkt kritisert. Den var alt for generell og beskrivende uten årsaksforklaringer. Den tok ikke hensyn til landenes ulike historiske utgangspunkt og satte ukritisk likhetstegn mellom økonomisk vekst og utvikling.
Ovenfor nevnte jeg den såkalte dualismeteorien som deler det enkelte u-land inn i: 1) en tradisjonell, lavproduktiv og stagnerende selvforsyningsøkonomi og 2) en moderne, høyproduktiv og voksende penge- eller markedsøkonomi. De moderne sektorene vil etterhvert "ete" seg inn i de tradisjonelle og bidra til vekst. Denne utviklingen kan myndighetene påskynde gjennom en aktiv styrking av markedsøkonomien. Den amerikanske sosialøkonomen Arthur Lewis som lanserte denne teorien ble også kritisert for å sette ensidig økonomisk vekst i høysetet.
Men vi kan også knytte de interne økonomiske forklaringene til mer tradisjonell økonomisk teori som vi gjennomgikk i forrige kapittel. Økonomisk velferd og fattigdomsbekjempelse er ifølge Brundtlandkommisjonen bestemt av den økonomiske (produksjons)veksten. Og som før nevnt er produksjonen en funksjon av produksjonsfaktorer som arbeidskraft og realkapital. Økt sysselsetting eller lavere arbeidsløshet gir økt produksjon. Og investeringer i realkapital vil gi høyere produktivitet og økt produksjon. Problemet er å finne de investeringene som kaster mest av seg. Og investeringer krever finanskapital og sparing. Når fattigdommen er stor blir det lite sparing og kapital blir en mangelvare. Dermed blir det satt igang en rekke vonde økonomiske sirkler som også beskriver den økonomiske situasjonen i mange u-land idag:
Utfordringen var og er fortsatt å snu denne vonde sirkelen. Det kunne man gjøre ved å gi u-hjelp i form av finanskapital (lån). Et problem med finansiell bistand var at pengene ble brukt til forbruksformål og investeringer som kastet lite av seg. U-hjelpen kunne også gis som direkte investeringer og oppbygging av realkapital. For eksempel foregikk et av de første store norske utviklingsprosjektene i form av oppbygging av moderne fiskebåter i den indiske delstaten Kerala. En grunnleggende kritikk mot mange investeringsprosjekt som det norske Keralaprosjektet, var at de ikke tok hensyn til lokale kulturer, sosiale system, makt- og klasseforhold. En av virkningene av Keralaprosjektet var økt ulikhet og ødeleggelse av ressursgrunnlaget for de fiskerne som ikke hadde råd til nye langtrekkende båter. Det ble nødvendig å utvide utviklingsteoriene til å omfatte både sosiale, kulturelle, økologiske og politiske forhold. Likevel har disse sosialøkonomiske vekst- og moderniseringsteoriene stått sentralt i utviklingsøkonomisk tenkning opp til våre dager.
Gunnar Myrdals strukturalistiske samfunnsutviklingsteori.
Den svenske sosialøkonomen Gunnar Myrdal lanserte en alternativ teori til vekstmodellen ovenfor. Hans hovedpoeng var at all utvikling må bygge på og foregå innenfor helhetlige samfunnsstrukturer som består av både sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Utvikling er ifølge Myrdal et resultat av
Økonomiske faktorer: Produksjon + produksjonsforhold+ levestandard
Kulturelle faktorer: Verdier og holdninger
Sosiale faktorer: Institusjoner (eiendomsforhold, utdanning o.l.) og
Politiske faktorer: Styring og demokrati.
Spesielt var Myrdal opptatt av at mange u-land hadde det han kalte en "bløt stat", dvs. en stat som først og fremst var utviklet for å sikre kolonimaktenes interesser i ro og orden, handel, produksjon og skatteinnkreving. Lovene var vage og ga ofte stort rom for skjønn, noe som førte til at embetsmenn var åpen for korrupsjon og samarbeid med sterke maktgrupperinger de ofte hadde sin bakgrunn i.
Det betydde at utviklingsekspertene måtte ta i bruk både historiske, antropologiske, sosiologiske, sosialøkonomiske og statsvitenskaplige kunnskaper og teorier for å studere utviklingsprosessen. Myrdal var også opptatt av at fattigdom ble forsterket ikke bare gjennom økonomiske, men også demografiske og sosiale vonde sirkler. Tilsammen utgjør disse den såkalte fattigdomssirkelen. Å bryte denne fattigdomssirkelen er hensikten med den såkalte grunnbehovsstrategien som går ut på å konsentrere bistanden til de fattigste befolkningsgruppene i u-landene, det vil si. de som ikke hadde fått dekket sine grunnbehov. Myrdal ble likevel kritisert for ikke å ta nok hensyn til klasseforhold og ytre økonomiske forhold i verdensøkonomien. Han blir likevel kalt strukturalist fordi han legger så mye vekt på de indre helhetlige samfunnsstrukturer i et land.
___________________________________________________________________________
Elevøvelse: modellbygging
Be elevene å sette opp hva slags forhold i u-land som skaper fattigdom.
Deretter kan elevene prøve å tegne sammenhengene mellom disse forholdene, og
dermed få fram de onde fattigdomssirklene selv. Dette kan de gjøre ved å tegne
piler fra det de mener er årsak til det de mener er virkning.
Dette kaller vi pildiagram. Elevene kan dermed få forståelse av fattigdomsproblemene
ikke bare har en, men flere årsaker. Be elevene peke på virkemidler for å snu
de onde sirklene. Diskuter i klassen.
Sosiale "vonde sirkler"
Med utgangspunkt i Myrdals modell kan vi si at svært mange sosiale indre forklaringer er opptatt av hva som skaper og vedlikeholder nød, sult, fattigdom og undertrykkelse i store deler av befolkningen. Mange av disse forklaringene kan vi illustrere ved hjelp av pildiagram. På denne måten får vi også fram hvordan en "ond" sirkel kan bli snudd til en "god" selvforsterkende sirkel.
Sosiodemografiske forhold kan dreie seg om sosiale forhold som ernæring, helse, utdanning og arbeid, eller befolknings-struktur og endringer. La oss se litt på noen av disse sirklene hver for seg.
Den vonde sultsirkelen
Her er sult, underernæring eller feilernæring den sentrale årsaksvariabelen. Ernæringsmangel svekker helsa og arbeidsevnen, og hemmer dermed produksjonen av blant annet mat. Dette forsterker i neste omgang mangel på ernæring. Som pildiagram ser dette slik ut (Plusstegn står for positiv sammenheng mellom variabler (samfunnsforhold, egenskaper osv.) og kan oversettes med: "Jo mer..., jo mer" eller "jo mindre, jo mindre". Minustegn står for negativ sammenheng mellom variabler og kan oversettes med: "Jo mer..., jo mindre" eller "jo mindre...jo mer".)
Dette er kanskje en spesialvariant av det vi kunne kalle en mer generell
Vond sykdomsirkel
Sykdom skaper mindre produksjon og inntekter som igjen gjør det vanskeligere med behandling, investeringer i hygiene og forebyggende arbeid. Dette skaper igjen mer sykdom. Tegn dette som pildiagram!
Analfabetismens vonde sirkel:
Et annet område u-hjelspeksperter raskt rettet søkelyset mot, var det lave utdanningsnivået og den høye analfabetismen i mange u-land. Lav utdanning og analfabetisme (spesielt blant kvinner) er i dette ressonementet den sentrale forklaringsvariabelen. Dette hemmer produksjonen og samfunnets inntekter og skaper derfor økt fattigdom. Fattigdom fører blant annet med seg at foreldre ikke har råd til utdanning for sine barn fordi de blant annet må brukes til arbeidskraft. Prøv også å sette opp denne sirkelen som pildiagram.
Men mest er det kanskje fokusert på befolkningspresset i mange u-land og de fattigdomsproblem dette skaper:
Den demografiske vonde sirkel
Tankegangen her er at forholdet mellom det store antallet barnefødsler og nedgangen i dødelighet skaper sterk befolkningsvekst. Nedgangen i dødelighet skyldes naturligvis bedret hygiene, medisiner, ernæring og helsetilstand. Spesielt er det barnedødeligheten som går ned. En viktig grunn til at mange barn settes til verden, ligger i erfaringen om at mange barn vil dø. Vi skulle derfor tro at når det dør færre barn, ville også det føre til mindre behov for mange fødsler. Men i tillegg gir antall barn status i mange kulturer og barn er viktig arbeidskraft spesielt for fattige mennesker. Barna representerer også et sosialt sikkerhetsnett for foreldrene når de blir gamle i samfunn uten utbygde velferdsordninger. Økt befolkning fører til økt press på ressursene, økt fattigdom og dermed fortsatt motivasjon for å få mange barn. Prøv å sette disse sammenhengene opp som pildiagram. Kan du finne både selvforsterkenede og selvregulerende mekanismer her? Hvilke er sterkest?
Politiske indre årsaker
Disse årsaksforklaringene kan vi også splitte opp i ulike delmodeller. En vanlig forklaring bygger på følgende:
Konfliktmodell
U-landene er ofte kjennetegnet av store sosiale, økonomiske, etniske og religiøse forskjeller som gir kimer til interesse- og verdikonflikter. Ofte viser dette seg gjennom konflikter mellom landets eliter og undertrykte samfunnsgrupper enten dette er klasser, etniske eller religiøse grupper. Det betyr også at ulike (ofte konkurrerende) eliter vil bruke mye av sine og samfunnets inntekter til våpenkjøp for å beskytte seg selv mot opprør nedenifra eller mot andre befolkningsgruppers eliter. Dermed blir det ennå mindre igjen til de undertrykte som får stadig større grunn til misnøye. Konflikten skjerpes. Formuler disse sammenhengene som pildiagram.
Et forhold som har forsterket denne utviklingen er de tilfeldige grensene de tidligere kolonimaktene laget for eksempel i Afrika. De nye statene var derfor ikke etnisk baserte nasjonalstater slik vi kjenner det fra Europa. Ofte var en befolkningsgruppe favorisert og gitt privilegier av kolonimakten. Dette har medført mange borgerkriger med mye usikkerhet både hos befolkning og myndigheter. Resultatet kan bli store miljøproblem, sultkatastrofer o.l.
Politisk underutvikling og den overutviklede stat
Noen politiske forklaringer tar utgangspunkt i det politiske systems og offentlig forvaltnings måte å fungere på. Politiske moderniseringsteorier hevdet at u-landene var politisk underutviklet og måtte lære av måten de vestlige demokratier og moderne offentlige forvaltningsapparat fungerte på. Løsningen på politiske problemer i u-landene var mer vestlig påvirkning og opplæring i demokrati.
Andre teorier hevder tvertimot at u-landenes politiske problem skyldtes den politiske imperialismen (kolonisystemet). En av disse teoriene står den pakistanske statsviteren Hamza Alavi bak. Hans tese er at kolonimaktene bygde opp en overutviklet utøvende statsmakt (offentlig byråkrati og militærmakt) i sine kolonier. Kolonimaktene trengte derimot ikke lovgivende og folkevalgte organer i koloniene. Når kolonimaktene trakk seg tilbake, ville det sterke byråkratiet og de militære se på seg selv som forsvarere av en ofte "kunstig" statlig enhet. Motparten var i mange land de nye folkevalgte organene som representerte svake samfunnsklasser og stridende etniske grupper som trakk statens eksistensberettigelse i tvil.
En hypotese om by-landkonflikter er følgende: Flertallet av de stemmeberettigede befant seg på landsbygda. Og sterke landbruksinteresser i nasjonalforsamlingen betød ofte høye matpriser og favorisering av jordbruket i f.eks. afrikanske land. Dette har gjerne ført til opprør mot politikerflertallet fra bybefolkningen. Slike sterke by-landkonflikter ga den utøvende statsmakt (som også hadde felles interesser med bybefolkningen) grunn til å sette demokratiet ut av spill for å beskytte staten og politisk stabilitet. Resultatet ble gjerne det motsatte: sosial og politisk uro med fattigdoms- og miljøproblem som følge.
Som nevnt tidligere finner vi i mange land et personlig patron-klientforhold mellom lokale offentlige funksjonærer, politikere og lokalbefolkningen samt mellom politikere og deres velgere. Politikerne er først og fremst personlige velgjørere og beskyttere for sine velgere. Ofte bygger disse forholdene på slekts-, klan- eller landsbyfellesskap. Dermed blir ikke godene fordelt gjennom effektive markedsmekanismer eller demokratiet, men gjennom et byråkrati som er innvevd i et omfattende patron-klientsystem. Dermed får folk lite motiver og muligheter for å komme seg ut av sin fattigdom på egen hånd. Det er blant annet disse uproduktive og familiebaserte produksjons- og fordelingssystemene den svenske samfunnsforskeren Gøran Hyden kaller hengivenhetens økonomi. Dette er omtalt andre steder i pensum (Smukkestad, 1994: 100).
Verdens økonomiske system er den økonomiske verdensorden som betyr ulike måter å organisere og ordne økonomien i hele verden på. Aktørene i verdensøkonomien er: personer (forbrukere og arbeidstakere), nasjonale bedrifter, transnasjonale selskap (TNS), stater og internasjonale organisasjoner (både mellomstatlige som EU og FN og ikke-statlige som Greenpeace o.l.).
Vi kan dele inn økonomiske systemer etter hvor sterkt stater og overstatlige organ griper inn i det politiske liv. Vi kan også se på hvor sterkt sentralisert økonomien er. Er det f.eks. små, desentraliserte firma som dominerer eller er det store, sentraliserte internasjonale monopoler?
Dette får vi fram i følgende skjema:
|
|
MARKEDS-ØKONOMI |
STATLIG INNGREP |
OVERNASJONAL STYRING |
|
Desentralisert |
FRIHANDEL m/ fullkommen konkurranse |
PROTEKSJONISME |
NY ØKONOMISK VERDENSORDEN (NØV) |
|
Sentralisert |
FRIHANDEL m/ monopolkapitalisme |
INTERNASJONALE AVTALER |
OVERNASJONALE ØKONOMISKE UNIONER (EU o.l.) |
Mange vil si at verdensøkonomien er en "anarkistisk" markedsøkonomi, først og fremst fordi det ikke finnes noe globalt overnasjonalt styringsorgan på økonomiens område. På mange områder kan vi nok snakke om frihandel som vil si handel mellom landene uten hindringer som tollbarrierer, importbegrensninger osv. Dette skyldes først og fremst det arbeidet som har skjedd i de såkalte GATT-forhandlingene for å få ned tollsatser og handelshindringer mellom land. Frihandel med fullkommen konkurranse er nok det ideelle. Men på mange markeder er det de store transnasjonale selskapene som dominerer, f.eks. innenfor oljesektoren. Her kan vi trygt bruke ord som monopolkapitalisme eller oligopolistisk konkurranse. Når vi likevel ikke kan snakke om full frihandel, er det fordi de enkelte stater opptrer som internasjonale aktører og søker å beskytte sine egne bedrifter og næringer. Dette kaller vi for proteksjonisme. Det viser seg ofte at mange i-land som snakker høyt om frihandelens velsignelser, i praksis fører en proteksjonistisk handelspolitikk på mange områder. Selv om hele verdensøkonomien mangler overnasjonale styringsorgan, er imidlertid slike sterke overstatlige organ iferd med å gro fram i enkeltområder, f.eks. EU.
Internasjonal
handel - velsignelse eller forbannelse for miljøet??
Er internasjonal økonomi og handel bra eller farlig for miljøet? Har internasjonal handel skapt eller utjevnet ulikheter? Vi skal se litt på noen teorier som belyser disse problemstillingene.
Hvorfor internasjonal økonomi og handel?
I tradisjonell sosialøkonomisk teori er det flere svar på dette spørsmålet. En av sosialøkonomiens fedre, skotten Adam Smith hevder at internasjonal handel og økonomi er et resultat av den økte internasjonale arbeidsdelingen og markedsøkonomien i de ulike land. Med mer arbeidsdeling øker arbeidsproduktiviteten (produksjon pr. ansatt). Men arbeidsdeling krever også større markeder som ikke må hindres av landegrensene. Adam Smith sier at ulike land har ulike absolutte fortrinn i produksjon av varer og tjenester. Det er dette geografene kaller lokaliseringsfaktorer. Norge har f.eks. billig vannkraft som gjør det naturlig å plassere en del kraftkrevende industrier inni norske fjorder. Og land som India har billig arbeidskraft som kan produsere det verden trenger av arbeidskrevende produkter som klær. Ifølge Smiths teori fører et fritt verdensmarked til at varer og tjenester blir produsert der de koster minst. Og dette vil føre til økt levestandard i hele verden. Vi får mer igjen for det vi gjør. Men når f.eks. klesproduksjonen blir samlet i land med billig arbeidskraft, vil disse landene oppleve økt etterspørsel etter arbeidskraft. Dette fører til økte lønninger. Ifølge Adam Smith vil derfor internasjonal handel ikke bare øke verdens levestandard, men også redusere de globale inntektsulikhetene på lengre sikt.
En annen av sosialøkonomiens klassikere, David Ricardo gikk et skritt videre i argumentasjonen for frihandel. Han sa at også de landene som har få eller ingen absolutte fortrinn i den internasjonale konkurransen, bør være med å produsere for verdensmarkedet. Det er jo bedre at disse landenes arbeidskraft blir brukt enn å gå ledig. Derfor bør landene spesialisere seg på det de er relativt best i. La oss bruke et eksempel: Tenk om vi i Europa kunne leve et herlig liv bare på fisk og vin og med litt enkle, men sømmelige klær på kroppen. Selv om søreuropeiske land kan produsere både fisk, klær og vin billigere enn de nordeuropeiske landene, bør likevel landene konsentrere seg om det de er relativt flinkest til: Sør-Europa vin, Norge fisk og de andre nordeuropeiske landene klær. Ricardo beviste dette matematisk. Dette beviset som du kan finne i lærebøker i sosialøkonomi for videregående skole, kaller vi teorien om de relative eller komparative fortrinn. Men selv om alle land produserte alt like billig, vil spesialisering og handel lønne seg på grunn av såkalte stordriftsfordeler som finnes i mange næringer: Med økt produksjon i en bedrift går gjennomsnittskostnadene ned.
Den såkalte "Nord-sør"-kommisjonen som den tyske sosialdemokraten Willy Brandt ledet i 1970-årene, lanserte begrepet global gjensidig avhengighet for å vise at både i-land og u-land hadde fordeler av å handle med hverandre. Absolutte og komparative fortrinn og stordriftsfordeler ved internasjonal handel, kalte Brandtkommisjonen med et fellesord for velferdsavhengighet. I tillegg er I- og U-land gjensidig avhengige av hverandres etterspørsel for å ha mest mulig vekst og minst mulig arbeidsløshet. Tanken om slik etterspørselsavhengighet bygger på teoriene til Keynes. I tillegg er alle landene avhengig av andres tilbud på varer de selv ikke har. Dette kalte Brandtkommisjonen tilbudsavhengighet.
Strukturalismen: Den gamle og nye økonomiske verdensorden
Men mange økonomer og samfunnsvitere hevder at det ikke bare er proteksjonisme og manglende internasjonalt samarbeid som skaper ulikhet og miljøproblem. De sier at den liberalistiske frihandelsteorien på sett og vis er en urealistisk utopi som glemmer den historien landene er preget av. Og disse teoretikerne hevder at de økonomiske system ikke kan ses isolert fra andre samfunnssystem. Økonomien er en del av et større helhetlig verdenssystem der historiske, geografiske, sosiale, politiske og kulturelle forhold spiller med. De grunnleggende eksisterende strukturer i dette verdenssystemet innebærer ulikheter i makt, politikk, teknologi, historiske handelsbetingelser o.l. forhold. Disse ulikhetene og strukturene er svært stabile. Men de er ikke alltid like lett å få øye på fordi de enkelte land kan skifte plass i systemet. Generelt kaller vi denne tankegangen strukturalisme. Samme type tenkning kan vi finne igjen i analyser av alt fra intelligens (Piaget sine teorier) via språk (lingvistikk) til slektsystemer (teoriene til den franske sosialantropologen Claude Levi Strauss).
Et strukturelt trekk ved verdensøkonomien kommer til uttrykk i det ulike bytteforhold mellom fattige og rike land. Et lands bytteforhold til andre land, er det landet kan importere av varer og tjenester i bytte for sin eksport. Endring i bytteforholdet måler vi gjennom forholdet mellom såkalte eksport- og importprisindekser. (Finn for eksempel Norges bytteforhold i Statistisk Årbok). Men for skoleelever kan vi illustrere et lands bytteforhold med for eksempel hvor mange tønner olje et land kan kjøpe igjen for ett tonn av sitt viktigste eksportprodukt, for eksempel bomull.
ILLUSTRASJON AV BYTTEFORHOLDET
Når fattige land siden 1960-tallet har forverret sine bytteforhold, henger dette sammen med deres fortid som kolonier og råvareleverandører i den internasjonale arbeidsdelingen. Denne historiske næringsstrukturen og "råvarefellen" er det vanskelig å komme ut av på grunn av fortrinnene de rikere landene tradisjonelt har i form av kapital, politisk makt og teknologi. Historisk er altså verden et system med ubalanse mellom rike "sentrumstater" i nord og "periferistater" i sør.
Sentrumslandene utvikler stadig ny teknologi som både finner "nye" råvarekilder i egne land (f.eks. oljen i Nordsjøen), alternativer til råvarer (plastprodukt) og utnytter råvarer mer effektivt. Ifølge en sosialøkonomisk "lov" vil en stadig mindre prosentandel av den økte inntekten og etterspørselen i den rike verden rette seg mot råvarebaserte produkter som mat, nødvendighetsvarer og tungindustriprodukter. De rike landene etterspør relativt mere tjenester, ny teknologi og produkter som de selv lager. Alt dette fører til at råvarenes bytteforhold til tjenester og nyere produkt blir forverret. På grunn av disse strukturelle forholdene påstår noen at den internasjonale frihandelen hindrer utvikling i periferistater og bare tjener sentrumslandene. Dette blir kalt Prebisch-Singerhypotesen etter økonomene, blant annet argentineren Raol Prebisch som satte den fram.
Ny arbeidsdeling i det økonomiske verdenssystemet
Det eksisterer altså fortsatt et sentrum-periferisystem i verdensøkonomien. Sentrum- og periferiposisjonene består, men de landene som fyller dem, skifter. Dette er beskrevet av Immanuel Wallerstein i hans analyse av det han kaller verdens-systemet. Dette er et dynamisk system med en stabil grunnstruktur med ulikheter mellom sentrum og periferi. Han snakker også om en semiperiferi mellom sentrum og periferi. I semiperiferien vandrer noen land (de nyindustrialiserte landene) fra periferi mot sentrum, og andre land (f.eks. en del østeuropeiske land og kanskje Storbritania) noe vekk fra sentrum. Det er semiperiferien som er det dynamiske trekket i systemet.
Denne dynamikken er forklart av blant andre de tyske økonomene Frøbel, Heinrichs og Kreye. De mener at de nyindustrialiserte landene forlot periferien på 1970-80tallet. Årsakene var den billige og arbeidsvillige arbeidskraften i disse landene, endring av teknologien med oppstykking av produksjonsprosessen (f.eks. innenfor elektronisk industri) og den transport- og kommunikasjonsteknologiske revolusjon som skjedde i disse årene. Mye av veksten i de nyindustrialiserte landene kom først i arbeidskrevende næringer med behov for lite fagutdannelse. Men dette har medført en utdannings- og teknologisk eksplosjon i mange av disse landene. De tidligere periferinasjonene vokser nå fram som sentrum for svært avanserte industri- og kapitalmiljøer.
En sentral fjerde faktor i dette bildet er monopolkapitalismen, det vil si de transnasjonale selskapenes økte betydning og makt i verdensøkonomien. Dette er selskaper som i mindre og mindre grad føler forpliktelse overfor noe hjemland. De flytter virksomheter raskt til de steder der det er billigst å produsere. Disse selskapene danner et nytt strukturelt trekk i det verdensøkonomiske system. En kan ikke lenger bare snakke om sentrum-stater, men i høy grad om sentrumselskaper som er økonomisk større enn mange land. Dette skal vi se litt på i det siste avsnittet. Mange frykter at denne hurtige industrialiseringen og veksten totalt sett er ressurs- og energikrevende. På den annen side er de "nye" produktene mindre ekstraktive og relativt mer arbeidsintensive enn de gamle industriproduktene.
Nymarxismen: Avhengighets- og imperialismeteori
Marxister deler i utgangspunktet synet til strukturalistene om en verdensorden med manglende likevekt mellom sentrum- og periferi. Og
strukturalistene er riktignok radikale reformister når de krever grunnleggende endringer i verdensmarkedet. Men strukturalistene er mest opptatt av statlige aktører og går inn for reformer innenfor det internasjonale markedsøkonomiske systemet. Marxistene legger derimot vekt på de store monopolistiske og transnasjonale selskapene i sentrum og viser hvordan de utbytter fattigfolk i periferien. Påstanden er at den globale markedsøkonomien gjør fattigfolk i u-land avhengige av i-landenes kapitalister. Men ifølge noen nymarxister (i motsetning til de mer ortodokse marxistene) er også arbeidere i i-land med på å utbytte sine "kamerater" i u-landene. Dermed blir u-landene underutviklet istedetfor utviklet. Underutviklingen gjør fattigfolk stadig fattigere og ødelegger samfunnssystemer, kultur og miljø. Marxistene kaller dette systemet for økonomisk imperialisme som avløste den politiske imperialismen (kolonialismen). Og denne nymarxistiske teorien kaller man gjerne med et fellesnavn for avhengighetsteori.
Best kjent er den tysk-amerikanske marxisten Andre Gunder Franks metropol-satelittmodell. Dette er modell som viser hvordan globale, nasjonale og lokale periferier tjener som satelitter for globale metropoler, nasjonale metropoler og lokale sentra i et nærmest hierarkisk system. Frank hevder at monopoler i metropolene vokser seg store ved hjelp av eliter i de globale satelittenes (u-landenes) metropoler og til syvende og sist på bekostning av småbønder og arbeidsfolk i lokale satelitter. Det er resultatet av småbøndenes og arbeidsfolks arbeid som skaper overskuddet og den økte makten til de få monopolkapitalistene og deres "lakeier" oppover i systemene. Og dermed øker de fattiges avhengighet til de mektige. Denne avhengighetsteorien ble blant annet det ideologiske grunnlaget for frigjøringsbevegelser blant annet i Latin-Amerika i 1960- og 70-årene.
En annen kjent avhengighetsteoretiker er den egyptiske økonomen Samir Amin. Han hevder at f.eks. Afrika på 1500-tallet var jevnbyrdig med Europa, men ble underutviklet på grunn av utbytting blant annet gjennom den såkalte trekanthandelen mellom Europa, Amerika og Afrika. Han deler verdens- og nasjonaløkonomien inn i fire produksjonssektorer: produksjon av 1)kapitalvarer, 2)eksportvarer, 3)masseforbruksvarer og 4)luksusvarer. Og verdenskapitalismen består egentlig av to system: senterkapitalisme i i-landene og periferikapitalisme i u-landene. Senterkapitalismen utvikles gjennom økonomisk samspill mellom de produksjonsektorene der det framstilles moderne kapitalvarer (bl.a. teknologi) og masseforbruksvarer. Periferikapitalismen i u-landene er kjennetegnet ved et samspill mellom eksportvareproduksjon og luksusvareproduksjon eller -import til de rikeste. Dette skaper en økonomisk og sosial underutvikling for de store masser. I senterkapitalismen klarer sterke fagforeninger å presse lønninger opp. Innenlandsk etterspørsel driver systemet. I periferikapitalismen er det stor ledighet og svake fagforeninger. Dermed blir det stor fattigdom og liten innenlandsk etterspørsel.
SAMSPILLFORKLARINGER
Blant andre er den amerikanske samfunnsforskeren Susan George opptatt av den betydningen u-landenes gjeldsbyrde har for fattigdoms- og miljøproblem. Den såkalte gjeldsspiralen er et godt eksempel på samspill mellom ytre og indre utviklingsforklaringer. Dette er det gjort greie for i andre deler av pensum (Ottosen/Steineger: 1994: 35). Likevel er sammenhengen mellom miljøproblemer og gjeldsbyrde langt fra entydig. Økonomen Henrik Harboe skriver:
Kilde: Harboe/Hvor hender det? Nr. 21, 1994.
Prøv å undersøke dette nærmere ved hjelp av NSD-stat og Verden94.
Nyere avhengighetsteoretikere påpeker at det enkelte u-lands utvikling ikke bare er avhengig av imperialistiske bånd, men også av dets spesielle indre historiske, sosiale og klassemessige forhold. Spesielt framhever mange betydningen av selvstendige og sterke nasjonale borgerskap (kapitalister) og makteliter som en motvekt mot utenlandsk avhengighet. OPEC-landenes "opprør" mot vestlige oljeselskap og land illustrerer kanskje dette.
1980-årene ble en renessanse for økonomisk liberalisme. Framtredende sosialøkonomer og Verdensbanken anbefalte samspillet mellom internasjonal frihandel (GATT-forhandlingene) og indre markedsøkonomisk strukturtilpasning (lavere offentlig sektor, penge-regulering osv.) som en vei ut av det uføret mange u-land hadde kommet i på grunn av gjeldskrisen. Pinochetregimet i Chile førte en relativt økonomisk vellykket markedsliberalistisk politikk på bekostning av demokrati og politisk utvikling. Og mange har også kritisert de betydelige sosiale og økologiske kostnadene ved en sterk markedsøkonomisk utviklingsprosess. Denne kritikken har også endret Verdensbankens "politikk" i retning av mer blandingsøkonomi. Dette kan dere lese mer om i pensum (French, 1994)
Utviklingsstrategier:
Blå, lilla, røde eller grønne veier?
Ut fra de ulike utviklingsbegrepene og -målene, kan vi kanskje skissere fire ulike hovedstrategier for å få til utvikling. Siden disse utviklingsstrategiene like mye er politiske og ideologisk preget som faglig funderte, kan vi svært forenklet snakke om en "blå" (økonomisk-liberalistisk) vei, en "gammelrød" (vekstsosialistisk), en "lilla" (sosialdemokratisk) og "grønn" (folkelig og økologisk) vei.
Den "blå" veien bygger på at det markedsøkonomiske systemet og internasjonal frihandel skal løse problemene. U-hjelp skal være privat enten som frivillig veldedighet eller i form av kreditter og private investeringer. Både den gammelrøde og blå veien har hatt økonomisk vekst som et viktig mål.
Mange land (fra Stalin i Sovjetsamveldet, via Keynes i Europa til Gerhardsen
og Erik Brofoss i Norge) fulgte "røde" og "lilla" veier i
mellom- og etterkrigstiden. Lav arbeidsløshet, rask økonomisk vekst og
levestandardsøkning ble oppnådd ved hjelp av industri og ekstraktiv bruk av
naturressurser. Dette veivalget bygger mye på de samme tankene som vi finner
igjen i moderniseringsteoriene og i den statlige uhjelps-ideologien. Den
"lilla" internasjonale utviklingsstrategien bygde på de
strukturalistiske teoriene, og har stått sterkt i internasjonale
sosialdemokratiske miljø de siste 20-30 årene og i arbeidet med Ny økonomisk
verdensorden og grunnbehovsstrategien. Her står omfordeling og
grunnbehovstenkning like sterkt som økonomisk vekst. Men i 1970-årene ble
avhengighetsteoriene "de rødes" ideologiske grunnlag for å anbefale frakopling,
revolusjon, selvberging og samarbeid mellom landene i sør.
Langs den "grønne" veien legges det mer vekt på sosial, økologisk og kulturell utvikling bygd på folkelig deltakelse, økt lokal selvberging, selvstyre og hjelp til selvhjelp. Blant annet anbefaler Gran en slik vei for å få til utvikling. Bistand skal komme istand ved hjelp av frivillige organisasjoner. La oss oppsummere de grunnleggende samfunnsproblemene og hvordan de fire strategiene ønsker å løse dem:
Den "blå" liberalistiske resepten: frihandel,
strukturtilpasning og eksportbasert industrialisering
Økonomisk liberalisme kaller vi den (blå) politiske ideologien som går inn for mest mulig markedsøkonomi og frihandel. Men denne tenkingen har de siste tiårene også vært på frammarsj i mange andre politiske miljø blant annet i forbindelse med utvidelsen av den såkalte GATT-avtalen (Uruguay-runden), EU-samarbeidet og Verdensbankens såkalte strukturtilpasnings-politikk i U-landene. Selv om enkeltland kan ha fordeler av ensidige proteksjonistiske tiltak, vil dette føre til at andre land svarer med samme mynt. Dermed kommer verdensøkonomien inn i en proteksjonistisk spiral med handelskriger som ingen, og slett ikke de minste og svakeste landene er tjent med. Dette er et eksempel på en "Fangens dilemma"-situasjon (se i kapittel 2).
Derfor hevder mange at spesielt U-landenes befolkning vil få det bedre med mer frihandel i verdensøkonomien. Frihandelstilhengerne anbefaler derfor u-landene å satse på en eksportbasert industrialisering. En del nyindustrialiserte land som Singapore, Hongkong, Malaysia, Indonesia og Thailand har hatt stor suksess med en slik industristrategi. De oljeproduserende nyrike landene i Midtøsten har naturligvis også bygd sin sterke økonomiske vekst på eksport.
Frihandel eller proteksjonisme?
Et vanlig syn er at internasjonal handel er en hovedårsak til de store globale miljøproblemene. Økt transport som følge av f.eks. EU-samarbeidet fører til store utslipp av farlige miljøgasser og stort forbruk av ikke-fornybare energiressurser. Handel med tropisk tømmer fører til avskoging, og billige rå- og matvarer fra sør piner ut jorda og tar maten fra de fattigste. Og generelt fører global levestandards- og forbruksøkning til økt ressurs-belastning og mer forurensning.
På den annen side vil som regel effektiv produksjon i områder med rikelige ressurser, være mer bærekraftig enn ineffektiv produksjon i skrinne og marginale områder. Proteksjonisme kan nettopp medføre slik ineffektivitet og overdreven produksjon i enkelte områder, mens områder med rike ressurser blir lite utnyttet. Eksempel på dette er det tidligere Øst-Europa med mye ineffektiv og miljøbelastende industri, mens U-landene ikke får utnyttet sine rike ressurser.
Problemet med frie internasjonale markeder ligger i at miljøkostnader og miljøgoder ikke blir priset riktig. Noen land har strenge miljøkrav og -avgifter som gjør at deres næringsliv blir skviset ut av bedrifter fra land uten slike krav. Dermed blir ressurser brukt på en feilaktig måte, og varer blir ikke produsert der de koster samfunn og miljø minst. Derfor mener mange at arbeidet for internasjonal frihandel må bli fulgt opp av arbeid for å utvikle ensartede internasjonale miljøstandarder. Dette ble tatt opp på den såkalte Rio-konferansen for miljø og utvikling i 1992. Også på dette området har vi en internasjonal "Fangens dilemma"-situasjon. Selv land som ønsker å produsere mer miljøeffektivt, blir tvunget til å redusere miljøkrav og -avgifter for ikke å tape i den internasjonale konkurransen. Dette taper alle på til syvende og sist.
Den "lilla" resepten: oppfostringproteksjonisme og ny
økonomisk verdensorden.
Den medisinen som blant andre Prebisch forordnet til periferilandene var ikke ny: Industrialisering og proteksjonisme iform av oppfostringstoll og importbegrensning av industrivarer. Medisinen var brukt av europeiske land, blant andre Tyskland som var seint ute med industrialisering i forrige århundre. Japan og nyindustrialiserte land i Sørøst-Asia som Sør-Korea og Taiwan har brukt denne oppskriften med stor suksess. India har også delvis lyktes med slik politikk fram til 1980-årene. Men for land i Afrika, har denne strategien vært mislykket av ulike grunner. Poenget med en slik oppfostringsstrategi er at den først og fremst er en medisin mot barnesykdommer for nye industriland. Med større industrialisering og økonomisk styrke, øker også eksporten og kravet om en mer liberal handelspolitikk. Japan og mange nyindustrialiserte land som først valgte en oppfostringsstrategi: India, Brasil, Mexico og Argentina følger idag en eksportbasert økonomisk politikk som fører til stor vekst.
Ny økonomisk verdensorden
Men selv om en del tidligere u-land idag blir kalt nyindustrialiserte, består mye av strukturen i den gamle økonomiske verdensorden. Den strukturalistiske tenkingen dannet derfor grunnlag for kravet om ny økonomisk verdensorden (NØV) som ble fremmet av u-landene i 1970-årene. NØV er tatt opp andre steder i pensum, men kan sammenfattes i følgende krav for å endre strukturen i det økonomiske verdenssystemet: Endring i global maktstruktur, overføring av maktressurser som kapital, teknologi og kunnskap til u-landene, ny global abeidsdeling og bedring av bytteforholdet mellom i-land og u-land. Når disse kravene ikke har ført fram, mener mange marxister at man ikke er klar over hvilke motkrefter u- landene og de fattige må kjempe mot: De internasjonale storselskapene og andre økonomiske maktsentra i de kapitalistiske landene. Mange kritikere mente også at ny økonomisk verdensorden først og fremst ville være til fordel for rike u-land og eliten i u-landene og ikke for fattigfolk og proletarer.
Den "røde" resept: Revolusjon, frakopling og selvberging.
For å stoppe den forkrøplende underutviklingen av samfunn, kultur og miljø som imperialismen skapte og skaper i u-landene, ble avhengighetsteoriens strategi å "hekte" periferinasjonene "av" de imperialistiske båndene. Dermed måtte u-landene stole på egne krefter. Dette kaller vi selvbergingspolitikk. Slik politikk måtte også ofte innebære nasjonale revolusjoner der de undertrykte tok makten fra de styrende klasser. Mange u-land hadde og har nemlig store naturressurser som monopolkapitalistiske selskap har drevet rovdrift på. Både velferd og miljø skulle bli bedre ved at folket fikk kontroll med disse ressursene. Sentrale tiltak var landreformer og nasjonalisering av utenlandsk eiendom og storkapitalen. U-landene skulle handle med hverandre på like fot (sør-sørsamarbeid). Flere land har forsøkt denne veien. Den kinesiske folkerepublikkens 20 første år kan kanskje stå som en relativt vellykket modell for å utrydde fattigdom og få kontroll med lokale ressurser. Land i Latin-Amerika (Cuba, Chile under Salvador Allende) og i Afrika (Tanzania) har forsøkt samme oppskriften men med blandet hell. Problemet er fortsatt manglende økonomisk vekst og levestandard. Også miljøvirkningene bærer preg av feil og ineffektiv ressursbruk blant annet på grunn av mangel på kapital og driftsmidler.
Andre avhengighetsteoretikere har lagt vekt på at alle land ikke kan følge samme strategi i forhold til den internasjonale økonomien. Som strukturalistene vil de si at Franks og Amins analyser i likhet med Adam Smiths frihandelsteori er alt for abstrakte. Det er nødvendig å ta hensyn til landenes særegne historie, natur, kultur og klasseforhold. Men dermed er vi over i de mer spesielle utviklingsteoriene vi tar for oss i neste kapittel.
Den tredje og "grønne" utviklingsveien
Som alternativ til blå og røde utviklingsteorier og -strategier står den grønne, alternative og folkelige utviklingstenkningen som vi skal se litt nærmere på. Dette er ingen ferdig teori eller strategi. Det er mer snakk om noen grunnleggende synspunkter som bygger på antropologiske og økologiske innsikter og ideer fra ulike folkelige bevegelser (miljøbevegelsen,kvinnebevegelsen) og organisasjoner (humanitære hjelpeorganisasjoner).
Den amerikanske samfunnsforskeren Guy Gran påpeker at de tradisjonelle blå, lilla, røde og grå utviklingsteoriene ikke er laget av dem som er rammet av utviklingsproblemene. Det er politikere, forskere, eksperter og byråkrater som har utformet, styrt og organisert ulike utviklingsstrategiene utenfra og ovenfra. Gran og andre alternative utviklingstenkere påpeker at manglende utvikling i u-landene ikke først og fremst skyldes avhengighet, manglende markeder og for lav moderniseringstakt. Avhengighetsteoriene og de liberalistiske teoriene er lite brukbare som praktiske utviklingsverktøy ifølge Gran. Teoriene ble først og fremst brukt ideologisk av stormaktene i den kalde krigens rivalisering om u-landenes gunst.
Ifølge Grans utviklingsteori er det tre hovedproblem som hindrer menneskelig utvikling: 1. sterk maktkonsentrasjon i byråkratiene til regjeringer og transnasjonale selskap, 2. den snevre økonomiske tenkemåten (den såkalte økonomismen) disse byråkratiene bruker og 3. utstøtningen av millioner av mennesker fra ulike markeder (arbeidsløshet og manglende kjøpekraft) og fra staten (de mangler stemmerett og utdanning).
Istedetfor den mislykkede statlige styringen (den røde oppskriften) eller den ofte like mislykkede markedsstyringen (den blå oppskriften) av utviklingen, anbefaler Gran at de folkelige og lokale fellesskap styrer utviklingen nedenfra (Martinussen, 1987: 108). Fellesskap i form av nabolag, folkelige organisasjoner, lokalsamfunn o.l. blir ofte kalt det sivile samfunn. Her dominerer det historikeren Karl Polanyi kaller gjensidighetsprinsippet ved fordelingen av goder, i motsetning til det statlige omfordelingsprinsippet eller det økonomiske markedsprinsippet (se kompendium nr. 1 - Smukkestad, 1994: 103).
|
PROBLEM: |
DEN BLÅ VEIEN: |
DEN RØDE VEIEN: |
DEN LILLA VEIEN: |
DEN GRØNNE VEIEN: |
|
1. Problem - årsaker |
Proteksjonisme, statsinnblanding |
Avhengighet |
Ulikhet |
Byråkrati Økonomisme |
|
2. Hva skal vi produsere? |
Etterspurte varer |
Mest mulig varer(vekst) |
Dekke |
grunnbehov |
|
3. Hva skal vi produsere av? |
De billigste ressursene (Effektivt) |
Mest mulig ressurser |
Bærekraftig (Utvikling) |
ressursbruk |
|
4. Hvordan skal vi produsere? |
Kapitalkrevende |
Ekstraktiv storindustri |
Arbeids- småbedrifter |
krevende |
|
5. Hvem skal ha (fordeling)? |
Etter ytelse kjøpekraft |
Likhet Omfordeling |
Alle skal få grunnbehov |
dekt først |
|
6. Hvem skal bestemme utviklingen? |
MARKED eiere, forbrukere |
STATEN politikere |
og byråkrater |
SIVILE SAMFUNN Folkelige fellesskap |
|
7. TILTAK: |
Frihandel Struktur- tilpasning |
Frakopling Selvberging |
NØV, grunnbehovs- strategi |
Frivillige bistand-organisasjoner |
VIKTIGE STIKKORD I DETTE KAPITLET
fattigdomssirkelen
fordeling: tilfeldig, kumulativ (opphopende) og kompenserende
grunnbehovsstrategien
interessegrupper
kaste
klasse
lag og lagdeling
likhet: formell, behandlings (ressurs)-, kompetanse og resultatlikhet
menneskelig utviklingsindeks (MUI)
moderniseringsteori: faseteori og dualistisk utviklingsteori
nyklassisk teori
ressurskonverteringsteori
sosial systematisk ulikhet
sosialgruppe
sosial rang og status
standsamfunn
statusgruppe (stand)
strukturtilpasning
utvikling
Verdt å studere:
LITTERATUR TIL KAPITTEL 4
Aschehougs verdenshistorie: Bind
16: Verden forandres, 1985-93, Aschehoug 1993
Bordieu, Pierre: Distinksjonen - En sosiologisk analyse av dømmekraften, Pax 1995
Colbjørnsen, Tom m.fl. Klassesamfunnet på hell, Universitetsforlaget 1987
French; Hillary: Endringer av Verdensbanken i Brown, Lester R. (red): Jordens tilstand 1994, Aschehoug, 1994.
Giddens, Anthony: Sociology, Polity Press, 1993
Gjerdåker, Jon - Refsdal, Trygve og Solheim, Erik: Ny økonomi - Grøn økonomi for eit betre miljø, Landbruksforlaget, 1994
Hansen, Stein: Miljø- og fattigdomskrise i sør, Universitetsforlaget 1993
Hernes, Gudmund og Knudsen, Knud: Utdanning og ulikhet, NOU, 1976
Hernes, Gudmund og Hippe, Jon: Ulikhet, effektivitet og rettferdighet i Øyen, Else: Sosiologi og ulikhet, Universitetsforlaget
Harboe, Henrik Chr.: Gjeldskrisen 10 år etter: Krise for hvem? Hvor
hender det nr. 21-1993/94, Norsk utenrikspolitisk institutt 1994
Haavelmo, Trygve og Hansen, Stein: Strategier for bekjempelse av
fattigdom
i u-land, Sosialøkonomen nr. 2, 1992
Øyen, Else: Sosiologi og ulikhet, Universitetsforlaget, 1992
Martinussen, John: Politik og udvikling i den 3. verden, MS 1987
Martinussen, Willy: Sosiologisk analyse, Universitetsforlaget 1991
Ottosen, Rune og Steineger, Erik: Miljø og konflikter, Cappelen, 1994
Skogen, Ketil: Ungdom, miljø og klasse i Øia, Tormod: Ung på 90-tallet, Cappelen, 1996
Smukkestad, Oddvar: Den innviklete utviklingen. En innføringsbok i økonomisk og politisk utviklingsteori, Ad Notam - Gyldendal, 1994
Sosialt utsyn 1993, Statistisk sentralbyrå, 1993
St. meld. nr. 51 (1991-92): Om utviklingstrekk i Nord-Sørforholdet
og Norges samarbeid med utviklingslandene, Utenriksdepartemenet 1991
UNDP: Mennesker, samfunn og utvikling, Human Development Report 1995,
Universitetsforlaget, 1995