ENERGI,
MILJØ OG ØKONOMI - KONFLIKT ELLER HARMONI?
Samfunnsøkonomiske
tenkemåter
Av Jonas Christophersen
Det er vanlig å si at økonomiske og økologiske hensyn ikke lar seg forene. Videre hevdes det at vår energibruk truer miljøet. Er dette riktig eller er det en myte?
- Hva er sammenhengen mellom energi, miljø og økonomi? Konflikt eller harmoni?
- Kan dagens energibruk og økonomi ivareta miljøhensyn?
- Hvordan kan miljøet og energibruken påvirkes gjennom økonomisk politikk?
- Trenger vi en "ny" eller "grønn" økonomi til erstatning for den "gamle og grå" økonomien?
Dette er noen av de problemstillingene som vi tar opp i dette kapitlet. Men før vi kan gå inn på disse problemstillingene, er det nødvendig å kjenne til en del grunnleggende samfunnsøkonomiske begrep og teorier. Samtidig vil vi se på en del vanlige forestillinger folk har om økonomi. I dette kapitlet vil vi gjøre det ved å bruke eksempler fra elevprosjekter og fra energitemaet. Dermed kaster vi lys over både energi-, økonomi- og didaktiske problemstillinger. La oss først starte med hvordan vi kan tilnærme oss økonomiemnet i skolen.
______________________________________________________________________________________________________________________________
ELEVØVELSE
OM FORBRUK
Skal vi nærme oss
økonomifaget i skolen, er det lurt å starte med elevenes eget forhold til
økonomi, og det er som forbrukere. Start gjerne undervisningen med denne
øvelsen:
Før selve øvelsen skal
elevene registrere sitt forbruk fra og med mandag til og med søndag i en
14-dagers periode.
I et skjema (fra
Forbrukerrådet eller SIFO) skal de føre inn hvor mye de har direkte pengeutlegg
på (både det de betaler av egne penger og det foreldrene/dine foresatte betaler
spesielt for dem). De skal også notere ned hva slags varer de kjøper, hvor de
kommer fra og hva de er laget av. De skal ikke ta med det som er familiens
fellesutlegg (f.eks. til mat hjemme, husleie, strøm o.l.). Gi dem deretter
denne tverrfaglige samfunnsfags- og matematikkoppgaven:
1. Finn ditt eget (og hvis
tid: klassens) gjennomsnittlige ukeforbruk.
2. Anta at ukeforbruket er
"normalt".
Regn ut årsforbruket av de
forskjellige vare- og tjenesteslagene og årsforbruket totalt.
3. Hvor mange arbeidstimer
koster dette forbruket hvis netto timelønn er kr. 50?
4. Regn ut hva
gjennomsnittsnordmannen forbruker totalt pr. år av ulike vare- og tjenesteslag
på grunnlag av tabeller fra Statistisk Årbok eller Statens institutt
for forbruksforskning (SIFO)
5. Legg
gjennomsnittnordmannens forbruk av matvarer, bolig, lys og brensel og møbler og
husholdningsartikler (dvs. de postene du ikke har registrert) til ditt eget
forbruk. Hvor høyt vil ditt årsforbruk være hvis du også måtte betale det disse
postene koster gjennomsnittsnord- mannen? Hvor mange timer må du nå jobbe til
samme timelønn som ovenfor?
6. Hva slags ressurser
trengs for å produsere varene? Hvor er de produsert? Hvilke sosiale, økonomiske
og økologiske virkninger har produksjonen og forbruket av varene og tjenestene?
7. Sammenlign ditt eget
forbruk med gjennomsnittsnordmannens. Hva finner du? Hvilke varer og tjenester
kan du redusere forbruket av? Hva vil du kutte ut hvis du må redusere
inntekten? Hva vil du kutte ut hvis du skal spare miljøet?
__________________________________________________________________________
Hva er økonomi?
Ordet økonomi bruker vi på flere måter.
Folkelig økonomibegrep: "Økonomi
er penger"
Spør vi folk på gata hva økonomi dreier seg om, svarer svært mange: "Penger". Denne utbredte forestillingen sitter nokså dypt i oss. I moderne samfunn har riktignok penger viktige økonomiske funksjoner. De er den økonomiske målestokken vi bruker. Dessuten er penger i gammel eller moderne utgave (f.eks. betalingskort) vårt viktigste byttemiddel og et oppbevaringsmiddel for rikdom. Det er likevel galt å sette likhetstegn mellom økonomi og penger. Steinaldermenneskene hadde jo ulike former for økonomi og helt sikkert økonomiske bekymringer. De hadde nok også byttemidler, men penger i moderne forstand manglet. Det er altså fullt mulig å tenke seg økonomi uten penger.
I vårt samfunn fungerer pengene først og fremst som olje i det økonomiske samfunnsmaskineriet. Å sette likhetstegn mellom økonomi og penger, er som å sette likhetstegn mellom bil og bilolje. Men hva er så økonomi hvis det ikke er penger?
Kan økonomi være miljøvennlig? Ofte bruker vi ordet "økonomisk" om noe lønnsomt eller lite ressurskrevende. Vi snakker om å "økonomisere" når vi sparer eller bruker mindre ressurser for å få til samme resultat. Det er dette som med et annet ord kalles ressurseffektivitet. Her er ordet økonomi positivt verdiladet: noe fornuftig og nøkternt. Dette er interessant i miljøsammenheng, fordi "økonomi" samsvarer med "dyder" som er gode for miljøet. Energiøkonomisering (ENØK), er jo nettopp sett på som et viktig miljøtiltak.
Og det er ingen tilfeldighet at ordene økonomi og økologi likner hverandre. De er begge avledet av det greske ord for "husholdning". Å økonomisere betyr egentlig å "husholdere" med ressurser. Jeg forbinder dette med "de gamle damene med handleveske" som var mestere i å utnytte matrester, klær osv. Eller vi ser kanskje for oss bildet av predikanten og industrigrunderen Hans Nilsen Hauge. Han var den typen puritansk kapitalist som den kjente tyske sosiologen Max Weber beskrev: en arbeidsom person med nøkternt forbruk og som satte alt overskudd inn i bedriften igjen (Weber, 1972)
Eller er økonomi miljøfiendtlig? Men i andre sammenhenger assosierer vi ordet økonomi med det motsatte: pengesløsing, grådighet, vekst, grenseløst forbruk og den nyrike fetter Anton som bare tenker på å tjene mest mulig, lettest mulig. Og i slike økonomiske spill blir miljøet fort "Svarteper".
Mange hevder at økonomiske hensyn ikke lar seg forene med miljøhensyn. De sier at økonomisk tenking bygger på helt andre verdier enn miljøtenking. Det er også en vanlig hypotese at økonomisk vekst og høy levestandard er en av de viktigste årsakene til miljøproblemene i verden. Økonomikritikerne hevder også at det dominerende økonomiske systemet i verden, markedsøkonomien virker på en slik måte at miljøhensyn ikke tas med i bedriftenes eller forbrukernes kalkyler. Vi skal gå inn på en del av disse påstandene i dette kapitlet.
Uansett viser denne lille gjennomgangen av den dagligdagse bruken av ordet økonomi, at økonomien kan være både miljøets beste venn og dets verste fiende. I miljødiskusjonen ser det altså ut som om vi bruker økonomiordet slik det passer oss og i mange ulike betydninger.
Det faglige økonomibegrepet
I faglig sammenheng kan ordet økonomi bety:
1. Faget økonomi = læren om hvordan vi produserer, fordeler og bruker knappe goder og ressurser. Klikk her hvis du vil lese mer om ulike varianter av faget økonomi.
2. Økonomisk system = måten samfunnet organiserer den økonomiske virksomheten på (produksjon, fordeling og bruk av knappe goder og ressurser). Samfunnet kan være både lokalsamfunn, land eller hele verdenssamfunnet.
Vi skal gå inn på begge disse betydningene av ordet økonomi. Først skal vi se litt på de viktigste økonomiske problemstillingene som faget samfunnsøkonomi er opptatt av.
Økonomiske sammenhenger og problemstillinger
_______________________________________________________________________________________________________________________________
ROBINSONØKONOMI
I ELEVLEIREN
Økonomiske valg, sammenhenger og systemer i en elevleir
I L-97 for 10. Klasse står
det at elevene skal lære om de viktigste økonomiske sammenhengene i et samfunn.
Også på lavere trinn skal elevene få litt kjennskap til en del
samfunnsøkonomiske forhold. Denne undervisningen kan gjøres veldig tørr og
teoretisk. Men den kan også knyttes til praktiske prosjekter eller eksempler
som f.eks. en elevleir slik vi snakket om i kapittel 2.
La oss i dette eksemplet
tenke oss at leiren er lagt på en "øde" øy slik mange kjenner igjen
fra Robinson-ekspedisjonene på TV3. Elevene på denne "Robinsonøya"
skal være mest mulig selvforsynt. De må gjøre en rekke økonomiske valg: De må
finne ut hva slags transportmidler de vil bruke og hva slags mat og
"boliger" de ønsker. De må avgjøre hvor mye hver enkelt skal arbeide
og hva slags utstyr de skal bruke for å skaffe mat, bygge "boliger",
ildsteder o.l. De må også tenke gjennom hva de må "importere" fra
fastlandet og hvordan det skal betales f.eks. gjennom "eksport" til
fastlandet. Og de må avgjøre hvem som skal få de beste "boligene",
hvordan maten skal fordeles osv. Alt dette er eksempler på økonomiske problemstillinger
eller valg som ikke bare elevene, men alle samfunn må ta stilling til.
Elevene kan også organisere
den økonomiske virksomheten på ulike vis. Ulike økonomiske organiseringsformer
eller systemer kan læreren eksperimentere med fra dag til dag. En eller to
dager skal f.eks. hver elev drive sin egen lille virksomhet. Noen fisker, andre
oppretter en "restaurant" der de tilbereder og selger mat. Og andre
selger tjenester som å vaske opp, rydde, tømme do o.l. Den første dagen i dette
eksperimentet skal de på steinaldervis forsøke å bytte goder uten å bruke
penger.
Neste dag lages det
"penger" som kan fordeles likt eller ulikt som en startkapital på
forhånd. Alle varer og tjenester selges på "et marked". Alle produkter
skal betales og elever må velge en produksjon de tror andre vil etterspør. De
må gjerne konkurrere med hverandre, og bestemmer selv prisene. Om kvelden skal
elevene finne ut hva de sitter igjen med av resultater i form av penger, varer
og tjenester de fortsatt har eller forbrukte. De bør deretter diskutere denne
markedsøkonomiske måten å organisere økonomien på.
En tredje dag kan økonomien
og arbeidsoppgavene være styrt av de "politiske" organene i leiren,
enten det nå er en diktator som f.eks. læreren eller et demokratisk
allmannamøte. Det vil isåfall være et eksempel på en sentraldirigert økonomi.
_________________________________________________________________________________________________________________________________________________________
Slik leireksemplet vårt viser, er økonomifaget først og fremst opptatt av realøkonomiske problemstillinger. Det vil si hvordan vi skaper og bruker knappe goder (fisk, rydding og fiskesnører i vårt leireksempel) som kan gi oss behovstilfredsstillelse. Det finnes imidlertid en rekke forestillinger om økonomiske sammenhenger og produksjon:
Forestilling 2: "Produksjon er å
lage varer. Det er mat og industri vi lever av."
All økonomisk virksomhet starter med produksjon og har forbruk som sitt endelige mål. I vårt leireksempel dreier produksjonen seg om å skape varer (mat) og tjenester (oppvask, rydding og vakthold) ved hjelp av de såkalte produksjonsfaktorene, dvs:
a. arbeidskraft (lærere og elever i vårt eksempel)
b. naturressurser (fisk, bær og ved i vårt eksempel) og
c. realkapital, dvs. produksjonsutstyr og produserte varer (båt, øks og garn).
Mange mener at vareproduksjon er viktigere enn tjenesteproduksjon. Men i økonomisk virksomhet er produksjon av tjenester og varer i prinsippet likestilt. Generelt sett kan vi nemlig ikke si at varer er mer grunnleggende for våre behov enn tjenester. Riktignok vil de fleste være enige i at enkelte varer (f.eks. den daglige maten) er viktigere enn en del tjenester (f.eks. hårklipp). På den andre siden vil mange tjenester (f.eks. behandling og pleie) ses på som mer grunnleggende enn mange varer som f.eks. snop, tobakk, alkohol og alle slags luksusvarer.
Varene og tjenestene som også kan være importert (f.eks. teltkjøp) kan vi bruke direkte til forbruk (f.eks. spising) som igjen gir oss velferd, det vil si behovstilfredstillelse (f.eks. mett og salig). Men varer (f.eks. ny fiskeline) kan også gå til investering i kapital for framtidig produksjon og forbruk. Og varer og tjenester kan eksporteres (f.eks. selge bær på fastlandet). I tillegg må vi fordele forbruksgodene (f.eks. maten og tjenestene), arbeidspliktene og annen nødvendig ressursinnsats mellom aktørene.
Vi kan framstille disse økonomiske sammenhengene vi her har beskrevet i figuren nedenfor. Produksjonsfaktorene eller resultatene av den økonomiske virksomheten - arbeidskraft, ressurser, realkapital, produkter, velferd o.l. - står med store bokstaver. Økonomiske prosesser som produksjon, forbruk, investering, eksport og import er markert med med små bokstaver:
Forestilling 3: "Vi må eksportere
for å skaffe landet inntekter"
Denne økonomiske virksomheten foregår i alle slags samfunn både med eller uten penger og med eller uten utenlandshandel. Som vi har vært inne på ovenfor, kan den økonomiske virksomheten i samfunnet klare seg uten penger selv om det kanskje vil være svært tungvint i vårt moderne samfunn.
Mange ser på eksportnæringene, f.eks. oljevirksomheten som helt grunnleggende for at et samfunn skal overleve. Men den egentlige hensikten med eksport er å skaffe oss importvarer og -tjenester. Hvis vi klarer oss med det vi produserer selv, trenger vi i prinsippet ikke eksportere. Landet får jo også inntekter av den produksjonen som går til eget forbruk og investering. Det er våre behov som avgjør om vi trenger å importere og få eksportinntekter for å betale for importen. Men små land som Norge med få men rike ressurser på den ene side og høy levestandard og dermed mange slags behov på den andre, vil trenge mange importvarer og -tjenester. Derfor er det nødvendig å eksportere. Og det er grunnen til at Norge er en liten, og i forhold til størrelsen svært åpen økonomi i verdenssamfunnet.
Produksjonsfunksjonen
Figuren ovenfor kan vi også bruke til å vise hvordan økonomer setter opp sine modeller på en matematisk form. En av de mest grunnleggende mikroøkonomiske modellene kaller vi produksjonsfunksjonen. Det er den samme vi ser som pildiagrammer i de to kolonnene til venstre i figuren ovenfor og som kan formuleres matematisk slik:
PRODUKSJON = f(ARBEIDSKRAFT, NATURRESSURSER, REALKAPITAL)
Formelen viser at de varene og tjenestene produksjonen skaper, er en matematisk funksjon (f) av produksjonsfaktorene arbeidskraft, naturressurser og realkapital. Funksjonen og figuren ovenfor viser at vi kan produsere f.eks. fiskemat ved hjelp av enten
a. arbeidskrevende produksjon, dvs. å bruke relativt mye arbeidskraft (flere elever eller mer arbeidstid til å utnytte hele fisken både til fileter, fiskekaker og fiskesuppe) for å oppnå et bestemt produksjonsresultat (f.eks.1 kg. fiskemat) eller
b. ekstraktiv produksjon, dvs.å bruke mer naturressurser (fange og bruke mer fisk) eller
c. kapitalkrevende produksjon, dvs. å bruke mer realkapital (raskere og større båter, flere snører/garn/fiskeliner eller filetmaskiner) for å få til samme resultat
De ulike formene for produksjon vil ha ulike miljøvirkninger. Dette skal vi se litt på seinere.
Realbudsjettligningen
Dette er en makroøkonomisk modell eller sammenheng for hvordan vi bruker varer og tjenester ved enten produksjon eller import. Denne modellen er den samme som vi finner til høyre i pildiagrammet ovenfor og som viser hvordan produksjonen blir fordelt.
Vi kan tenke oss at elevene skulle greie seg helt på egen hånd ute på øya, og ikke ta med seg noe fra fastlandet. De vil da leve i en fullstendig selvforsynt eller lukket økonomi. dvs. et samfunn eller land uten handel og økonomisk samkvem med andre samfunn eller land. Og i en slik lukket økonomi ser realbudsjettligningen slik ut:
PRODUKSJON AV VARER OG TJENESTER = FORBRUK + INVESTERING
Denne ligningen betyr at i et lukket samfunn bruker vi de varene og tjenestene vi produserer, enten til direkte forbruk eller i investering for framtida. Den viser også at hvis produksjonen på kort sikt ikke kan økes, vil økt forbruk i dag gå på bekostning av investeringene og dermed økt forbruk i framtida. Konkret kan dette illustreres ved at elever som bruker all sin arbeidstid til å fiske med dårlige snører, ikke får tid til å lage mer effektive fiskeredskaper som kan gi økt fangst i morgen.
Men tillater vi at elevene kan ta med seg telt, mel, boksmat o.a. fra fastlandet, innfører vi en åpen økonomi på øya. En åpen økonomi vil si at et land eller samfunn har økonomisk samkvem med andre land eller samfunn. Det elevene tar med seg, har de finansiert enten gjennom gaver fra foreldrene (tilsvarer U-hjelp e.l.), salg av f.eks. bær, fisk eller ved (eksport) eller ved eget arbeid på fastlandet. I en åpen økonomi blir realligningen for anskaffelse og bruk av varer og tjenester i løpet av en periode (dag, uke eller år) denne:
|
ANSKAFFELSE: |
= |
BRUK: |
|
PRODUKSJON + IMPORT |
= |
FORBRUK + INVESTERING + EKSPORT |
Denne ligningen betyr at i et åpent samfunn bruker vi de varene og tjenestene vi anskaffer fra produksjon og import på forbruk, investering eller eksport.
Mål for produksjonen: BNP
Produksjonen av varer og tjenester i et land måler vi som regel gjennom bruttonasjonalproduktet (BNP). La oss se litt nærmere på hvordan vi kommer fram til dette sentrale begrepet i den samfunnsøkonomiske læren og debatten. Det hver elev på øya produserer, kaller vi hennes eller hans bruttoproduksjon som er det samme som salgsverdien av det elevene får betalt for varene sine. Men når elevene produserer, f.eks. tilbereder fiskemat, bruker de varer og tjenester, f.eks. fisk og ved som andre elever har regnet med i sin bruttoproduksjon. For å få et mål for hva den enkelte elev selv har skapt og som vi kaller den enkelte elevs bearbeidingsverdi, må vi derfor trekke fra vare- og tjenesteinnsatsen fra andre elever. Når vi legger sammen alle elevenes bearbeidingsverdier, får vi øyas "bruttonasjonalprodukt". Matematisk kan dette framstilles slik:
BRUTTONASJONALPRODUKTET = summen av alles BEARBEIDINGSVERDI
= BRUTTOPRODUKSJONEN - VARE- OG TJENESTEINNSATS
Dette begrepet er så sentralt fordi det brukes til å måle et lands:
a. levestandard = BNP/innbygger) og
b. økonomiske vekst = årlig prosentvis økning i BNP målt i en fast pengeverdi.
De matematiske uttrykkene vi har vist her er kanskje de mest sentrale i sosialøkonomisk teori. På øya kan elevene selv føre regnskap og regne ut deres egen bruttoproduksjon, deretter vare- og tjenesteinnsatsen fra andre elever og dermed deres bearbeidingsverdi. Så kan et "statistisk kontor" innhente tallene og regne ut øyas bruttonasjonalprodukt. Har dere og elevene forstått disse relativt enkle sammenhengene, har dere også et grunnlag for å diskutere samfunnsøkonomiske og politiske stridsspørsmål.
De økonomiske hovedspørsmålene
Figuren ovenfor forteller hva som er de viktigste økonomiske spørsmål alle samfunn må løse:
Produksjonsspørsmålene
1. Hva og hvor mye skal vi produsere?
"Hva" - spørsmålet står spesielt sentralt i debatten om energi, miljø og økonomi.
For å ta "Elevøy"-eksemplet først: skal elevene få rase rundt i motorbåter, padle i plastkanoer eller ro i robåter på fritida si? Hva slags energi- og miljøvirkninger får disse valgene?
Disse elevvalgene kan overføres til de nasjonale energiproblemstillingene: Hvilken sammensetning av f.eks. transport- og energiproduksjonen skal vi ha: privatbiler eller bussreiser, elektrisk oppvarming eller oljefyring i hjemmene? Eller skal vi satse på sengekos og varme gensere?
"Hvor mye"-spørsmålet står like sentralt: Bør elevene på øya produsere så mye som mulig eller ha mer fritid? Hvor mye mat, drivstoff og andre goder trenger elevene alt i alt? I nasjonal sammenheng dreier dette spørsmålet seg om hvor stor landets produksjon (BNP) og økonomiske vekst skal være. Det er blant annet påvist en sterk sammenheng mellom energibruk og BNP per innbygger. Dette skal vi komme inn på litt seinere i kapitlet.
2. Hvordan og hvor skal vi produsere?
Måten vi løser dette spørsmålet på, har også klare miljøvirkninger: Skal elevene på øya bruke energi i form av ikke-fornybare energiressurser (propangass og bensin) eller fornybare energiressurser (ved og vindkraft) for å produsere mat? Skal de ro og bruke håndsnøre og dermed mye arbeidskraft (det vi kalte arbeidskrevende produksjon) for å få fisk. Eller er det mer effektivt å fiske med mer realkapital, for eksempel redskaper i form av garn og motorbåt (kapitalkrevende produksjon)? Skal bærproduksjonen være sentralisert til en elev med effektiv bærpeller eller spredt på mange elever?
Disse to første økonomiske hovedproblemene kaller vi gjerne samfunnets produksjonsspørsmål.
Fordelings- og systemspørsmålene
De to neste økonomiske hovedproblemene kaller vi fordelingsspørsmålene:
3. Hva slags formål skal vi produsere for: investering eller forbruk?
Dette er det samme som spørsmålet om bærekraftig økonomi: Skal elevene bruke tida til å fiske, plukke bær og forbruke mest mulig nå eller bør de heller produsere ildsted, fiskeliner o.l. for morgendagens produksjon? Velger de det siste, blir det mindre forbruk idag, men mer i framtida. Hvor stort forbruk trenger vi for å tilfredstille dagens behov? Og hvor mye må vi investere, det vil si spare og bruke ressurser for å holde vedlike eller øke vår formue (realkapitalen og naturressursene)?
4. Hvem skal få nyte godt av produksjonsresultatene (bærene, fiskematen og ryddingen)? Hvordan skal vi fordele goder og byrder? Skal fordelingen avgjøres av det elevene får betalt for varene og tjenester sine på markedet? Eller skal leirens "politiske" organ diskutere seg fram til en rettferdig fordeling?
Dette er egentlig det store spørsmålet om hvor stor likhet eller ulikhet vi vil ha i samfunnet. Som vi har sett i kapittel 1, er kanskje dette den viktigste miljøutfordringen verdenssamfunnet står overfor idag.
Det siste spørsmålet dreier seg om hvem som skal bestemme i økonomien og hvordan den økonomiske virksomheten skal organiseres. Det er det samme som å spør om hva slags økonomisk system vi vil ha. Og det er like mye en politisk som økonomisk problemstilling.
5. Hvem skal bestemme hva, hvor mye og hvordan vi skal produsere og fordele? Skal elevenes individuelle valg på øyas marked avgjøre disse spørsmålene (markedsøkonomi)? Eller skal allmannamøter styre (demokratisk planøkonomi)? Eller er det lærerne eller sjefselevene som skal avgjøre produksjons- og fordelingsspørsmålene (diktaturisk planøkonomi)? Overført på storsamfunnet: Skal kapitalistene eller arbeidstakerne, produsentene eller forbrukerne, regjeringene eller velgerne bestemme? Hvordan samfunnet løser disse makt- og systemspørsmålene, vil også ha store miljøkonsekvenser som vi skal se seinere i kapitlet.
De
økonomiske systemene
En annen måte å definere økonomiske system på, er hvordan ulike samfunn løser de økonomiske hovedproblemene. Som sagt i elevleireksemplet vårt kan læreren veksle og eksperimentere mellom ulike økonomisk system de ulike ukedagene i leiren på øya. Vi kan dele inn økonomiske system på mange måter, men tradisjonelt skiller vi mellom 3 hovedtyper av systemer.
Markedsøkonomi eller
privatkapitalisme.
Dette tilsvarer det at elevene selger alt de lager fra sin egen bedrift og kjøper alt de trenger - fisk, bær, ved, rydding og førstehjelp - på et marked. Det vil si at tilbud og etterspørsel avgjør produksjons- og fordelingsspørsmålene vi har vært inne på ovenfor. I en slik økonomi vil det være de private aktørene, dvs. bedriftseierne (arbeidsgiverne) eller forbrukerne som bestemmer.
______________________________________________________________________________________________________________________________
ELEVBEDRIFT
METODETIPS FOR 8. KLASSE:
TVERRFAGLIGE SAMFUNNSFAGLIGE OG MATEMATISKE ARBEIDSOPPGAVER TIL ET
ELEVBEDRIFTPROSJEKT
Før inn i ei arbeidsbok
svarene på følgende spørsmål:
1. Hva slags bedrift vil
dere starte?
2. Hva slags produkt vil
dere produsere?
3. Hva trengs for å drive
bedriften (lokaler, utstyr, råvarer, arbeidskraft osv.)?
4. Hvilke utsalgspris kan
dere få for produktet? Undersøk i butikker, annonser o.l.
Dere skal nå gjøre en
markedsundersøkelse. Intervju hver for dere en mulig kunde som kan tenkes å
være interessert i ditt produkt (klassekamerat, venn, slektning, en du treffer
"på veien eller gata"):
5. Hvor mye er den du
intervjuer villig til å kjøpe innenfor en bestemt tidsperiode (som du selv
bestemmer) når markedsprisen (dvs. alle forhandlere tar samme pris) er
a. 2 x prisen dere fant
ovenfor (pkt. 4); b. 1,5 x prisen; c. Lik prisen dere fant ovenfor; d.Halve prisen.
6. Hva er det maksimale den
intervjuede er villig til å betale for en enhet (stk., kg., liter e.l.) av
produktet?
7. Tenk dere nå 1000 kunder
som er lik den personen dere har intervjuet. Sett opp en kurve for mye dere kan
selge til ulike priser. Dette kaller vi en etterspørselskurve. Hva slags
salgsinntekter vil de ulike prisene gi dere? Bruk formelen: Salgsinntekt = Pris
x antall solgte produkter for å regne ut dette. Hva slags inntekter kan dere få
når dere selger 1 stk.,2 stk., 5 stk., 10 stk., 20 stk., 50 stk., 100, 200,
500, 1000 stk.? Hvilken pris og salgsmengde gir høyest salgsinntekt?
8.Prøv så godt som mulig å
finne ut hva det koster å lage produktet dere vil lage. Spør gjerne noen som
har kjennskap til denne produksjonen. Utgiftene eller kostnadene kan dere dele
i:
a. Faste utgifter eller
kostnader: Det vil si utgifter som er de samme uansett om dere lager 1 stk.
eller 1000 stk av produktet. (F.eks. husleie, osv.)
b. Variable utgifter eller
kostnader: Det vil si utgifter som er avhengig av hvor mye dere produserer, men
som ofte utgjør en bestemt sum per stk. (f.eks. arbeidslønn, råvarer o.l.).
9. Hvor store er utgiftene
når dere selger 1 stk., 5 stk., 10 stk., 20. stk., 50 stk., 100 stk., 200, 500,
1000 stk. osv 10.Trekk utgiftene fra salgsinntektene ved de ulike salgsmengdene
(svarene på oppgave 9 - svarene på oppgave 7) og finn ut hvilken salgsmengde
som gir størst overskudd.
_______________________________________________________________________________________________________________________________
Et markedsøkonomisk system vil bestå av mange ulike markeder, ett for hvert vare- eller tjenesteslag. Vi kan tenke oss minst to-tre varianter av markedsformer i en markedsøkonomi:
Desentraliserte markedsøkonomier med fri- eller fullkommen konkurranse
Noen markedsøkonomiske system kan være dominert av markeder med det vi kaller fullkommen eller fri konkurranse. De sentrale kjennetegnene ved slike markeder er:
a) mange relativt små bedrifter som hver for seg har liten eller ingen innflytelse på markedet. b) stor grad av forbrukerstyring.
c) helt like eller standardiserte produkter som f.eks. elektrisk strøm. Det vil si at vi ikke har merkevarer som f.eks. en egen BKK-strøm med helt spesielle egenskaper.
d) full informasjon hos kjøperne og selgerne om priser, kvalitet o.l. markedsforhold.
Et annet eksempel enn strømmarkedet kan være et stort fiske- eller grønnsaksmarked med mange salgsboder.
La oss se litt på hvordan priser dannes på et slikt marked. Dette kan vi illustrere ved å gi en svært kort innføring i mikroøkonomiske eller markedsøkonomiske modeller. I dette tilfellet har vi brukt som eksempel det nordiske elektrisitetsmarkedet" som igjen påvirker forbrukerprisene for strøm. Klikk først på figur 1
I figur 1 ser vi at strømtilbudet, dvs. det produsentene ønsker å selge i løpet av en periode, stiger når prisen på elektrisitet stiger. Dette er vist i den såkalte tilbudskurven (T). Når prisen på markedet stiger, vil det lønne seg å ta i bruk stadig nye elektrisitetskilder: Til de laveste prisene lønner det seg bare å produsere og tilby den billigste strømmen som er produsert av vannkraft. Når prisen stiger vil også kjernekraft bli lønnsomt å tilby. Med stadig stigende pris vil etter hvert kullkraft, oljebasert kraft, gasskraft og til slutt den dyreste strømmen fra alternative energikilder som vind, solceller og bølger lønne seg og tilbys for salg. Du kan lese mer om dette i kapittel 3 i den såkalte Energimeldingen fra regjeringen Bondevik.
Den andre kurven viser hvordan etterspørselen, dvs. den strømmengden kundene er villig til å kjøpe i løpe av en periode, synker med stigende pris. Blant annet vil de spare mer på strømmen og skifte til andre energikilder når strømprisen øker. Omvendt vil forbrukerne sløse mer og satse på elektrisitet når strømprisen faller.
Etterspørselskurvene vil være ulike på kort og på lang sikt. En beregning viser at for hver prosent vi øker bensinprisen, får vi 0,25% nedgang i bensinsalget og biltrafikken det første året, og 0,75% nedgang i bensinsalget og 0,4% nedgang i biltrafikken etter 5-10 år (Miljøverndepartementet, 1991:15).
Ifølge teorien om fullkommen konkurranse, vil markedsprisen falle til ro der de to kurvene skjærer hverandre. Da er det likevekt mellom tilbud og etterspørsel og prisen er lik Pl. Denne prisen kaller vi derfor likevektsprisen. Ligger strømprisen over Pl, vil etterspørselen være mindre enn tilbudet (kjøpers marked). Alle selgerne får ikke avsetning for sin strøm og prisen vil presses nedover til Pl. Ligger prisen under Pl, vil det bli etterspurt mer enn det som tilbys (selgers marked), og dermed kan produsentene presse prisen oppover mot Pl uten å miste salg.
Skift i etterspørsels- og
tilbudskurvene for elektrisitet
Det som skjer gjennom et år på elektrisitetsmarkedet er at selve
likevektprisen kan endres. Når det er mye nedbør og vannmagasinene fylles opp,
vil el-produsentene tilby mer strøm til samme pris som før. Det betyr at
tilbudskurven flyttes fra venstre (T1) mot høyre (T2) (såkalt positivt skift
i tilbudskurven), slik det er vist i figur 2.
Dermed vil likevektsprisen falle samtidig som elektrisitetsproduksjonen øker.
På den annen side kan milde vintre medføre at folk trenger mindre strøm til en bestemt strømpris enn i kalde vintre. Hvis dette også faller sammen med lavere oljepriser, vil folk i tillegg skifte ut strøm med oljefyring. Dette vises i figur 3 . Når folk bruker mindre strøm til en bestemt pris enn før, vil etterspørselskurven flyttes fra høyre (E1) mot venstre (E2) (såkalt negativt skift i etterspørselskurven). Likevektprisen faller også nå fra P1 til P2. Men nå blir det mindre elektrisitetsproduksjon enn tidligere.
Ifølge Bergens Tidende 16.9.00 vil det høsten og vinteren 2000-2001 bli billigere å fyre med elektrisitet enn olje. Bruk teorien her til å finne ut hvilke virkninger dette kan få på elektrisitetsprisen og forskjellene i kostnader mellom olje- og elektrisitetsfyring?
Sentraliserte markedsøkonomier eller monopolkapitalisme
La oss gå tilbake til vårt leireksempel. Tenk dere nå at fetter Anton kommer kvakkende utenfra og overtar alt fiskesalget på øya. Da blir det fiskemonopol der. Monopoler, karteller (salgssamarbeid mellom selskaper eller produsentland) eller oligopoler (= få store selskaper) dominerer enkeltmarkeder. Dette gjelder oljemarkedet der noen store internasjonale oljeselskaper (oligopoler) og oljekartellet OPEC (organisasjonen av oljeeksporterende land) dominerer. Det betyr at den internasjonale oljeprisen kan settes høyere med en lavere produksjon enn hva som ville vært tilfelle med full konkurranse på oljemarkedet.
For noen år tilbake var det også lokale elektrisitetsselskap som hadde monopol i sine områder (kommuner eller fylker). Da kunne ikke forbrukerne skifte strømleverandør uten videre. Dermed kunne e-verkene rundt omkring tillate seg høyere priser enn nå når det er tilnærmet full konkurranse på el-markedet.
Slike monopolmarkeder tjener produsentene og taper forbrukerne på. Det er årsaken til at mange land har en lovgivning som skal hindre monopoler og karteller i mest mulig grad. Mens strømmarkedet har gått i retning av økt frikonkurranse, har norsk næringsmiddel-industri og -handel blitt mer og mer dominert av oligopoler som HAKON, Reitan-gruppen, Orkla osv. Selv om disse oligopolene med en viss rett skryter av lavere priser fordi stordrift ofte gir lavere kostnader, vil de likevel kunne ta høyere priser og fortjeneste etter hvert som de kjøper hverandre opp og dominerer de enkelte markedene mer og mer.
Merkevarekonkurranse
Denne markedsformen er en mellomting mellom frikonkurranse og monopol, der produsenter har monopol på merker elevene på øya gjerne kjøper (f.eks. Coca-Cola og Kvikk-Lunsj), men der det er konkurranse mellom merkene (f.eks. mellom Pepsi-Cola og Coca Cola). I denne form for markeder betyr reklame svært mye. Tilbyderne (produsentene) styrer derfor etterspørselen og forbrukernes valg i stor grad. Monopoler og merkevarekonkurranse vil ofte ha store miljøvirkninger. For eksempel finnes det ofte ikke miljøvennlige alternativer til merkene.
_______________________________________________________________________________________________________________________________
ELEVØVELSE: PRISUNDERSØKELSE
(I grupper på 4-5 elever)
Hver gruppe skal velge en
vare/tjeneste som det lar seg gjøre å undersøke prisen på i minst 3 butikker
(kiosker, bensinstasjoner) e.l.
Dere skal undersøke prisene
på en bestemt dag. Bruk vedlagte skjema. Registrer helst hver for dere. Fyll ut
skjemaet etterpå, men pass på å få med de opplysningene det spørres om så godt
som mulig. Vær mest mulig "usynlig", men still gjerne noe spørsmål.
Vift ikke med skjemaet i butikkene. Da blir personalet straks mistenksomme.
Husk "Kundene har alltid rett".
Hver elev fyller ut minst
ett skjema hver. Gruppene fyller deretter ut dette samleskjemaet:
VARE- ELLER
TJENESTETYPE:________________________________________
|
BUTIKK |
PRIS: |
KVALITET |
MERKE |
MILJØKVALITET |
REKLAME |
TILBUDSPRIS? |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
- Hva er forskjellen mellom
høyeste og laveste pris?
- Hva er årsakene til
prisforskjellene? Hvor mye betyr eventuelle merkeforskjeller?
- Er det god konkurranse
butikkene imellom når det gjelder salg av denne varen? Begrunn svaret.
- Er det forskjell i
miljøkvalitet på varene?
- Hva har du tjent i timen
på å undersøke prisen på denne varen (f.eks. prisforskjell x antall du vil
kjøpe av varen):
- Hvis mulig kan dere også
prøve å finne ut:
Hva koster varene i innkjøp
til butikken? Hva tror dere fortjenesten er?
- Hva slags marked er
dette: fullkommen konkurranse, monopol, oligopol eller merkevarekonkurranse?
Hvilken betydning har det for prisforskjellene?
_______________________________________________________________________________________________________________________________
Planøkonomi
Igjen stikker vi innom elevleiren vår. Vi kaller det planøkonomi når leirens diktator (læreren?), et valgt leirstyre eller allmannamøter planlegger og bestemmer hva som skal lages i leiren, hvem som skal gjøre det og hvordan. Forsøk dette en av dagene i leiren.
Overført til storsamfunnet betyr det at samfunnet i form av offentlige myndigheter skal bestemme svarene på de ulike hovedproblemene. Mest kjent er sentraldirigert planøkonomi som eksisterte i det tidligere Sovjetunionen. Men vi kan også tenke oss en mer desentralisert, kommunalsosialistisk planøkonomi der lokale myndigheter, innbyggere og arbeidstakere styrer i fellesskap (som når elevene styrer sine økonomiske saker selv).
Rendyrkede eksempler på markeds- og planøkonomier er vanskelige å finne. I nesten alle land finner vi i praksis ulike blandingsforhold mellom disse systemene, dvs. det vi kaller blandingsøkonomier.
Blandingsøkonomi
Etter å ha eksperimentert med markedsøkonomi og planøkonomi vil våre elever på øyleiren kanskje finne ut at begge systemene har sine ulemper. For eksempel vil de erfare at nødvendige tjenester som dotømming og vakthold neppe har noen private kjøpere. Slike fellestjenester må fellesskapet (bestemt av allmannamøtene eller diktatoren) kjøpe eller betale ansatte arbeidstakere for.
I den norske og vestlige varianten av blandingsøkonomi styrer markedet vanligvis mesteparten av det økonomiske liv. Men offentlige myndigheter bestemmer likevel økonomiens rammebetingelser i form av lovgiving (regler for fisking og bærplukking) og økonomisk-politiske virkemidler (skattlegging for å kunne betale nødvendige fellestjenester, styre forbruk, prisfastsetting, støtte til syke o.l.). I den norske blandingsøkonomien bidrar fellesskapet eller offentlig sektor (stat, fylker og kommuner) også med en betydelig del av produksjonen i industribedrifter (Statoil), strømforsyning, jernbaner, skoler, sykehus osv.
I en blandingsøkonomi behøver det ikke bare være politiske myndigheter og offentlig sektor som styrer økonomien. Ulike interesseorganisasjoner kan gjennom avtaler med hverandre, stat og kommuner, bestemme ganske mye av rammene for den økonomiske virksomheten. I slike tilfeller snakker vi om forhandlingsøkonomi.
Disse ulike systemene kan vi oppsummere i følgende skjema:
|
|
MARKEDS- ØKONOMIER |
BLANDINGS- ØKONOMIER |
PLAN- ØKONOMIER |
|
SENTRALISERT |
MONOPOL- KAPITALISME (Vestlige land og u-land) |
STATSREGULERT MONOPOLKAPITALISME (Japan, Kina) |
SENTRAL- DIRIGERT (Tidligere Sovjetunionen) |
|
|
MERKEVARE- KONKURRANSE |
FORHANDLINGS- ØKONOMI (Norge?) |
|
|
DESENTRALISERT |
FULLKOMMEN KONKURRANSE ("Blå" utopi) |
"IDEELL" BLANDINGSØKO-NOMI ("Grønn utopi") |
KOMMUNAL- SOSIALISME ("Rød" utopi) |
Diskusjonsoppgaver
Hvilke av disse systemene er verst og best for miljøet? Hvilket skaper f.eks. mest likhet og ulikhet? Og hvordan bidrar systemene til utvikling i rike og fattige land?
Miljøkritikken av økonomifaget
Faget økonomi bygger på en del begrep og forutsetninger som er kritisert blant annet fra miljøbevegelsen:
Økonomidefinisjonen er problematisk
Faget økonomi dreier seg om det vi kaller økonomiske goder. Det er det samme som knappe goder som har en eller annen kostnad eller pris, som regel målt i penger. Prisene er bestemt på grunnlag av det det koster å produsere et gode. Når det gjelder goder som omsettes på et marked har vi sett at det er tilbud og etterspørsel som avgjør prisen.
Økonomiske kalkyler omfatter derimot ikke de såkalte frie eller ikke-økonomiske godene. Dette defineres gjerne som ubegrensede goder sett ut fra den enkelte aktørs (bedrifts, forbrukers) kortsiktige og begrensede perspektiv. Slike frie goder kan være natur, rent vann, luft, kjærlighet o.l. som i økonomiske kalkyler har en pris lik null. Det betyr at det ikke koster noe for bedriftene å bruke slike goder.
Men slike "frie" goder er jo svært "truede" og begrensede fra en langsiktig og økologisk tenkning. Ut fra et miljøperspektiv på økonomien, burde bruken av nettopp slike "frie" goder som for eksempel bilisters forbruk og forurensning av rein luft osv. ha en relativt høy kostnad eller pris. Problemet er at det verken er noen mennesker som "eier" eller produserer denne lufta. Den er det noen kaller en fri "allmenning". Spørsmålet om hvordan vi skal kunne innarbeide slike frie goder i økonomiske kalkyler, har vært et sentralt tema i det som kalles velferds- og miljøøkonomien.
Økonomiens enkeltaktører tenker bare
på seg selv
Enkeltaktørene i den økonomiske virksomheten (bedrifter, forbrukere og stater) inkluderer bare egne inntekter og kostnader når de tar beslutninger om produksjon, produksjonsmåte og forbruk. Men det kan være forskjeller mellom de private bedriftenes/forbrukernes og samfunnets inntekter og kostnader.
Eksterne virkninger
Når f.eks. en bedrift forurenser havet og påfører fiskere sviktende inntekter og økende utgifter, regner den ikke disse forurensningskostnadene med i sine regnskap. Eksterne kostnader kaller vi slike kostnader som bedrifter eller forbrukere påfører andre eller miljøet. Men en bedrift kan også gi andre ekstra fordeler som bedriften ikke tar med i sine regnskap. For eksempel kan gårdsbruk med dyr og vakre kulturlandskap gi opplevelser for nabolaget som igjen gjør boliger attraktive på markedet. Dette kaller vi eksterne fordeler. Som et fellesnavn kaller vi dette eksterne virkninger av produksjon. Det vil ofte være et mål å få innarbeidet slike eksterne virkninger i markedsmekanismene. Eksterne kostnader kan bli innarbeidet gjennom avgifter og eksterne inntekter gjennom subsidier.
_______________________________________________________________________________________________________________________________
Bilallmenningens
tragedie
Her følger en kombinert
samfunnsfaglig og matematisk oppgave.
Gro som bor utenfor kan
velge om hun vil ta buss eller kjøre som matpakkebilist aleine på jobben som
ligger i sentrum av storbyen. Turen er 10 km. hver vei. Tur-retur koster dette:
Bilens kjørekostnad og
slitasje: kr. 34,- Reisetida på 30 minutter t/r betyr tapt arbeidsfortjeneste
eller fritid . Denne tapte tida verdsettes til kr. 40,- pr. time. Gro har gratis
parkeringsplass på jobben.
Men denne parkeringsplassen
koster arbeidsgiveren kr. 36,- pr. dag på grunn av tapte salgsinntekter av
tomt. Når Gro kjører, påfører hun miljøet (og dermed seg selv) belastninger og
øker risikoen for bilulykker med tilsammen kr. 20,-. I tillegg bidrar hun til
økt kø, forsinkelser og økte drivstoffkostnader for andre, med så mye som kr.
60,- pr. arbeidsdag.
Velger hun buss, er
reiseutgiften kr. 30,-. Bussen må kjøre i samme kjørefelt som privatbilene. På
grunn av flere stopp og venting, er reisetida 1 time tur-retur. Hvis bussen
hadde hatt eget kollektivfelt hele veien, ville reisetiden bli ½ time med buss,
men økt til 50 minutter med privatbil. Bussens bidrag til miljøskader og
køkostnader er kr. 3 pr. passasjer når den er full med 40 passasjerer.
I alt kjører 4000 mennesker
i rushtiden tur/retur på denne veien pr. dag.
1) Hvor mye koster a)
bilturen t/r og b) bussturen t/r direkte for Gro?
2) ) Miljøet og veien kan
vi se på som en "allmenning" som vi har sammen med andre og som vi
kan bruke uten at det koster oss noe direkte. Hvor mye må Gro likevel selv
betale av sin bruk av allmenningen, dvs. sitt bidrag til miljø- og køkostnadene
når hun kjører a) privatbil og b) buss?
3) Hva ville de private
kostnadene ved bilbruk pr. person bli når hun tar med seg naboen Harald?
4) Hva koster Gros
bilkjøring for samfunnet (inkludert henne selv) og miljøet når hun velger:
a) privatbil alene b)
privatbil sammen med Harald c) buss?
5) Hva koster alle 4000
menneskene samfunnet hvis a) alle valgte å kjøre privatbil alene?
b) alle valgte å fylle
privatbilene med 5 personer? c) alle valgte buss?
6) Hva bør Gro gjøre når
hun a) bare tenker på sin egen stramme økonomi b) tenker på samfunnets økonomi?
Hva tror du Gro gjør?
7) Hva bør myndighetene
gjøre for å få minst mulig samfunns- og miljøøkonomiske kostnader?
8) Hvorfor kaller vi dette
eksemplet "Bilallmenningens tragedie"?
_______________________________________________________________________________________________________________________________
Kortsiktig tidsperspektiv og begrensede
kunnskaper
Et tredje problem er tidshorisonten hos dem som tar beslutninger. Mens økologisk utvikling er en langsiktig prosess, er økonomiske analyser av kortsiktig natur. Dermed tar ikke en bedrift med langsiktige virkninger av sin virksomhet, selv om disse kan komme til å skade bedriften på lang sikt.
Det siste punktet henger sammen med et annet problem, nemlig manglende kunnskap om miljø- og helsevirkninger av produksjon og forbruk. Hvordan kan vi vite om den maten vi spiser er skadelig? Hvor langt skal vi strekke "føre var"-prinsippet?
Miljø i mikroøkonomiske analyser
Hvordan kan vi bruke vanlige tilbuds- og etterspørselskurver for å illustrere en del miljøøkonomiske spørsmål? Vi skal ta for oss to tema som vi kan kople til to av de andre emnene vi har i faget natur, samfunn og miljø: 1. Energipriser og trafikk 2. Økologisk mat
Energipriser og trafikk: Eksterne
virkninger
La oss gå tilbake til "Bilallmenningens tragedie" og bilkøeksemplet i kapittel 2. Når den enkelte skal velge mellom privatbil- og kollektivtransport, er det kanskje tidsinnsparing og
priser som er det avgjørende. Hvis vi regner med at en person har bil, er det kostnadene ved bruken av bil som teller med i valget mellom privatbil eller kollektivtransport. Da vil de fleste regne med privatbilens bensinkostnader, kjøreavhengig slitasje, oljebruk, økte forsikrings-premie, parkeringsavgift og verdiforringelse som kostnader og tidsbesparinger som "inntekter" når de skal sammenlikne med kollektivprisene.
Men samtidig påfører bilistene samfunnet og miljøet økt luftforurensning, drivhuseffekt, støy, ulykker og et forverret kulturlandskap enn det de fleste kollektivtransportpassasjerene gjør. Transportøkonomisk institutt (TØI) har foretatt og beregnet det talleksemplet som "Bilallmenningens tragedie" bygger på. En "matpakkebilist" kostet rundt 1990 samfunnet 170 1990-kroner for en tur-retur reise på 10 km. hver vei. mens bilisten selv på det tidspunktet betalte bare 90 kroner av disse kostnadene inklusive avgifter. Det vil si at samfunnet "subsidierte" bilisten med 80 1990-kroner på denne strekningen. (Miljøverndepartementet, 1991:13). Omregnet i 2000-kroner blir de samfunnsøkonomiske kostnadene av rush-matpakkebilistens 2 mil på 212 kroner. Se på Statistisk sentralbyrås tabell over konsumprisindeksen hvordan vi kom fram til dette tallet.
De netto eksterne kostnadene bilkjøringen medfører, må legges på bensin- eller kjøreprisen i form av miljøavgifter slik at forskjellen mellom individ- og samfunnskostnader fjernes. I dagens Norge og Europa betyr det veiprising (bompenger) avhengig av hvor og når en kjører, eller høye bensinavgifter. Problemet med bensinavgifter er imidlertid at de ikke skjelner mellom samfunnsøkonomisk dyr og billig bilkjøring. TØI er opptatt av dette. All arbeidsparkering bør også koste penger ifølge miljøøkonomenes råd (Brown, 1994:124).
Økologiske og andre matvarer:
Informasjonsproblemet
En viktig forutsetning for at et fullkommen konkurransemarked skal fungere, er at forbrukere og produsenter har full informasjon om de priser og produkter som finnes på markedet. Spørsmålet er om dette gjelder de matvarer vi kjøper i butikken. Kan det være at vi ville kjøpe og betale annerledes hvis vi visste mer om varenes økologiske og helsemessige virkninger?
Det har vært gjennomført flere undersøkelser der norske forbrukere sier de er villige til å betale mer for økologiske matvarer. Forutsetningen er at de vil være sikre på å få det de betaler for. Så lenge det er stor usikkerhet om hvor rene og helsefremmende økologiske matvarer er, vil det i praksis være liten etterspørsel etter disse dyrere varene. Forbrukere med dårlig råd (og det føler de fleste de har) vil på kort sikt prioritere billige matvarer, framfor god helse på lengre sikt, iallefall når kunnskapen om helsevirkningene er svært usikre. Det viser hvor viktig forutsetningen om full informasjon er, hvis et markedssystem skal ivareta miljøhensyn. Så lenge denne forutsetningen ikke er innfridd, fremmer kanskje ikke markedsøkonomi miljøhensyn. Men dette eksemplet viser også at forbruksatferdens kortsiktige perspektiv kan være i strid med langsiktige økologiske hensyn.
Makroøkonomisk miljøproblemstilling:
Økonomisk vekst eller ..?
Hva er økonomisk vekst? Tradisjonelt definerer vi dette begrepet som en økning i produksjonen av varer og tjenester, målt som en prosentvis økning i BNP (se foran). Økonomisk vekst er altså ikke nødvendigvis det samme som utvikling som betyr en bedring av folks velferd (behovstilfredsstillelse) eller valgmuligheter. Som vi nevnte tidligere, er forholdet mellom økonomisk vekst og miljø et svært omdiskutert tema.
Brundtlandkommisjonen sier at det ikke nødvendigvis er konflikt mellom økonomisk vekst og miljøhensyn. Den hevder faktisk at økonomisk vekst er et nødvendig virkemiddel for å utrydde fattigdom og oppnå en bærekraftig utvikling. På den annen side sier de mange i miljøbevegelsen at økonomisk vekst ikke er forenlig med bærekraftig utvikling. Den grønne "nullvekst"-parolen er velkjent.
Det normative spørsmålet er om nullvekst er ønskelig. Det skal vi se litt nærmere på her. Et helt annet spørsmål er: hvis nullvekst er ønskelig, er det mulig? For å svare på dette spørsmålet, må vi se på hvordan våre økonomiske systemer virker. Dette tar vi litt opp i neste avsnitt.
Miljøvirkninger av hvor mye og hva vi
skal produsere?
La oss se på de to første økonomiske produksjonsproblemstillingene.
Vekst i hva?
Som vi har nevnt foran påvirker sammensetningen av produktene og forbruket miljøet. En større vekt på tjenester vil være mer miljøvennlig enn bare vareproduksjon. Det typiske for den økonomiske veksten i rike eller postindustrielle land, er økningen i tjenesteproduksjon. I vårt land står tjenester og tertiærnæringene for mye over halve produksjonen, forbruket og sysselsettingen. I tillegg har sammensetningen av varene vi forbruker mye å si. Og en god del av veksten i vårt vareforbruk, skjer nå i form av miljøriktige varer (katalysatorer, miljøpapir, biodoer, vaskemidler o.l.).
Hvor sterk vekst?
Men til syvende og sist vil mange si at det er totalproduksjonen og -forbruket som er avgjørende for miljøbelastningene. Selv om vi øker vårt forbruk av miljøriktige varer, kan den positive miljøvirkningen fort "spises opp" av at vi også øker vårt forbruk av miljøfarlige varer (fly- og bilreiser, energikrevende produkter osv.). En økonomisk vekst på for eksempel 10 prosent, krever sannsynligvis mer naturressurser enn nullvekst. Men som vi har sett, er dette ingen logisk nødvendighet. Problemet er at veksten i relativt fattige land kanskje foregår med "gårsdagens" industriteknologi. Denne er mer miljøfarlig enn den "miljøtilpassede" teknologien bedrifter i rike land etterhvert bruker.
Miljøvirkninger av hvordan vi
produserer
Hvis vi ser på den første figuren vår, krever økonomisk vekst bruk av produksjonsfaktorer. I teorien er det mulig å oppnå økonomisk vekst på ulike måter. Ekstraktiv produksjon betyr stort uttak av lagerressurser som olje, gass og lignende og overbeskatning av betinget fornybare ressurser som for eksempel fisk. Dette kommer raskt i konflikt med miljøhensyn. Denne produksjonsmåten kjenner vi gjerne igjen fra vår egen industrialisering og fra de østeuropeiske planøkonomiene før 1990. Reproduktiv produksjon (for eksempel ved hjelp av vann- og solenergi) bygger på fornybare ressurser og fremmer miljøet.
En kapitalkrevende produksjonsmåte kan føre til at vi bruker mindre naturressurser. Økonomene kaller dette å substituere (erstatte) en produksjonsfaktor (naturressurser) med en annen (produsert realkapital). Dermed kan vi kanskje bruke naturressursene mer effektivt (gjennom miljøteknologi, ENØK o.l.). John Hille i Framtiden i våre hender viser i en artikkel hvordan utviklingen i slik ressurseffektivitet har vært i det 20. århundre.
Men kapitalkrevende produksjon kan også innebære mer forurensning og ekstraktiv produksjon. Vi trenger blant annet mye energi- og naturressurser (for eksempel jernmalm, kull og olje) for å skape produsert realkapital. Og kapitalkrevende produksjon medfører muligens mindre bruk av arbeidskraft. Dette skaper kanskje arbeidsløshet og store ulikheter som igjen er farlig for miljøet i fattige land.
En tredje måte å skape økonomisk vekst er å satse på arbeidskrevende produksjon. Men dette er ofte mindre produktivt enn kapitalkrevende produksjon og kan gjøre det vanskelig å utrydde fattigdom og øke den grunnleggende økonomiske levestandarden relativt raskt. Hvorvidt arbeidskrevende produksjon skåner eller skader miljøet, er et åpent spørsmål. Skal mange personer leve av jordbruk i skrinne områder, kan det bety sterkt ressurspress. Mange, f.eks. den engelske økonomen E. F. Schumacher har likevel tatt til orde for en arbeidskrevende industriproduksjon, kombinert med en enkel, men miljøeffektiv såkalt "mellomteknologi" for å løse både arbeidsløshets- og miljøproblemer (Schumacher, 1973). Tjenesteyting er arbeidskrevende og belaster som nevnt oftest naturressursene mindre enn vareproduksjon. Å satse på arbeidskraft kan også bety å gjøre arbeidskraften dyktigere gjennom utdanning. En av de viktigste faktorene bak den økonomiske veksten i Norge har vært økt kunnskapsnivå. Vekst i form av utdanningsinvesteringer er i seg selv ikke miljøskadelig. Det avgjørende er hva denne kunnskapen brukes til.
Denne gjennomgangen viser at det ikke er noen enkel sammenheng mellom økonomisk vekst og miljø. Produksjonsmåten, totalproduksjonen og produktsammensetningen avgjør. Men det er ting som tyder på at den "positive" statistiske sammenhengen (som egentlig oppleves negativt) mellom økonomisk produksjon og miljøproblem er iferd med å "flate ut" i vår del av verden. Dette tas nærmere opp i artikkelen "Vekst og miljø - i pose og sekk" i Samfunnspeilet nr. 4 - 2000.
Økonomisk politikk og miljøpolitikk
- to sider av samme sak?
De mer grunnleggende diskusjonene i økonomisk politikk dreier seg om hva slags økonomisk system vi vil ha: markedsøkonomi (kapitalisme), sentraldirigert økonomi (sosialisme), blandingsøkonomi eller den såkalte nye og grønne økonomien. Diskusjonen om grønn økonomi skal vi se nærmere på i neste avsnitt.
Men på det mer dagligdagse plan i Storting, Regjering o.l. dreier økonomisk politikk seg om å velge økonomisk politiske målsettinger og deretter virkemidler for å oppnå disse målene. "Politikk er å ville,...politikk er det muliges kunst" har vise statsmenn sagt. Økonomisk politikk dreier seg om det er mulig å ville alt på en gang. Det har stort sett vært forbausende enighet om hvilke mål som er de viktigste for den økonomiske politikken her tillands i etterkrigstiden. De fem overordnede målene har vært:
1. Full sysselsetting
2. Økonomisk vekst
3. Høyt offentlig og privat forbruk
4. Rimelig inntektsfordeling mellom personer og regioner
5. Bærekraftig utvikling.
De tre første målene var svært sentrale de første tiårene etter 2. verdenskrig. Målet om full sysselsetting er idag kanskje endret til "lav arbeidsløshet". Men det er fortsatt stor enighet om at dette målet må settes svært høyt. Det er nok mer uenighet om hva en skal legge i de andre målene og hvor viktig økonomisk vekst skal være.
Miljø- og energipolitiske mål har kommet inn på lista med overordnede mål de siste 10-20 årene. Formuleringen om bærekraftig utvikling er ganske ny i den økonomiske politikken. Til nå har ofte miljøpolitikk blitt sett på som en egen sektorpolitikk som i Norge har vært styrt av Miljøverndepartementet. Dette kaller man for symptompolitikk. Det betyr at offentlige myndigheter griper inn med direkte løsninger (rensing, katalysator osv.) på de konkrete miljøproblemene, uten å gjøre noe med de mer grunnleggende årsakene til problemene. Etterhvert er det blitt en sterkere bevissthet i det politiske miljø om at vi finner mye av disse årsakene i det økonomiske systemet. Derfor er bærekraftig utvikling også blitt et overordnet mål i den økonomiske politikken.
I tillegg kommer en rekke underordnede målsettinger som ofte spiller stor rolle i den daglige politikken: balanse i utenriksøkonomien, stabile priser, god konkurranseevne, stabilt bosettingsmønster og andre sektorpolitiske mål
Målkonflikter
Spørsmålet er om alle disse målene er forenlige. Det vil være konflikter mellom flere av dem, selv om det er uenighet blant økonomer om hva konfliktene er. For eksempel hevder nei-siden i EU-debatten at det er en konflikt mellom målet om full sysselsetting og målet om prisstabilitet.
Tanken her er at ofte må politikerne øke etterspørselen etter varer og tjenester gjennom underskudd på statsbudsjettet (såkalt finanspolitikk) for å få ned ledigheten. Dette er i tråd med den engelske økonomens John Maynard Keynes sine teorier. Men dette kan medføre at prisene vil stige noe. Ja-siden sier derimot at det ikke er noen slik konflikt. De hevder at lav prisstigning er et viktig virkemiddel for å bedre konkurranseevnen og få ned arbeidsledigheten. Uenigheten dreier seg egentlig om hva som er den beste forklaringen på arbeidsløshet: lav etterspørsel eller høye kostnader og priser. Generelt kan vi si at målkonflikter oppstår når et tiltak eller virkemiddel gir bedre måloppnåelse på ett område men lavere måloppnåelse på et annet.
Et sentralt spørsmål er om det er konflikt mellom målene om full sysselsetting, økonomisk vekst og høyt forbruk på den ene siden og bærekraftig utvikling på den andre. Målene om økonomisk vekst og høyt forbruk har vi diskutert foran. La oss se litt på om det er samsvar mellom målene om full sysselsetting og bærekraftig utvikling.
Virkemidler for full sysselsetting og
bærekraftig utvikling
Virkemidler kan vi dele i to grupper: Direkte virkemidler (lovgiving, påbud o.l.) og indirekte eller økonomiske virkemidler (budsjetter, skatter, bevilgninger, renter o.l.). Økonomiske virkemidler kan være finanspolitiske (bruk av statsbudsjettet), penge- og kredittpolitiske (styring av pengemengde, renter, kredittreguleringer o.l.), valutapolitiske (styring av den norske valutakursen, valutareguleringer o.l.) eller handelspolitiske (toll, importreguleringer, handelsavtaler, EU- og EØS-samarbeid o.l.)
Kan etterspørselspolitikk for full sysselsetting og bærekraftighet
forenes?
Ifølge Keynes sine teorier er den samlede etterspørselen i samfunnet det som styrer sysselsettingen og dermed arbeidsløsheten. Med høy etterspørsel blir det økonomisk vekst, lavere arbeidsløshet, høyere forbruk og mer investeringer og dermed enda høyere vekst. Denne "gode økonomiske sirkelen" kaller vi høykonjunkturer. Spørsmålet er om dette er en "god økologisk sirkel". Når det er lav etterspørsel skjer det motsatte. I slike situasjoner bør staten gripe inn for å få til økt etterspørsel. En måte å gjøre dette på er å bruke mer penger på statsbudsjettet (øke overføringer og offentlig etterspørsel) eller trekke inn mindre skatter og avgifter fra folk (øke privat etterspørsel). Å øke etterspørselen på denne måten kaller vi ekspansiv finanspolitikk og det medfører gjerne underskudd på statsbudsjettet. I nedgangstider er dette gunstig. I oppgangstider som i 1997-98 er en slik medisin farlig og bidrar bare til økt prisstigning ("økonomisk feber").
Etterspørsels-stimulering kan være farlig for miljøet hvis det betyr en ukontrollert privat forbruksøkning av varer. På den annen side kan økning av privat og offentlig etterspørsel etter tjenester og miljøriktige produkter være bærekraftig. Dette kan vi oppnå ved å bruke for eksempel subsidier og avgifter. Økt investeringsetterspørsel kan også bety å gå over fra miljøfarlig til miljøvennlig produksjon.
Grønne og ikke røde skatter?
Norsk skattepolitikk er bygd på direkte og indirekte skatter. Direkte skattlegging går på inntekt, formue og arbeid (arbeidsgiveravgift). Indirekte skatter (merverdiavgift og andre avgifter) betaler vi når vi forbruker. Hensikten med skatter er dels å skaffe offentlig sektor inntekter (de såkalte fiskal-hensyn) og dels omfordeling av inntekter (for eksempel gjennom progressiv skattlegging der høyere inntekter har høyere skatteprosent enn lavere inntekter). Men samtidig er skatter og avgifter viktige virkemidler for å nå de politiske målene myndighetene prioriterer.
Siden målet om bærekraftig utvikling vil bety mer og mer i framtida, har økonomer og politikere for alvor satt søkelyset på hvordan skattepolitikken kan bidra til en slik utvikling. Våren 1996 la den regjeringsoppnevnte "Grønne skattekommisjonen" fram sitt forslag. Det skapte en god del forviklinger i det politiske miljø. Vi ser også i disse dager (september 2000) at miljøavgifter for eksempel på drivstoff er politisk "krutt" i hele Europa og er med på å forrykke den politiske opinionen i Norge ganske kraftig. Dette viser at selv om samfunnsøkonomene er relativt enige om behovet for en mer bærekraftig skattepolitikk, kan det bli politisk vanskelig å gjennomføre denne politikken.
Et utgangspunkt for arbeidet med en slik skatteomlegging er at det totale skattetrykket ikke skal øke. Skatt på arbeid og inntekt har betydd mye i politikken for å omfordele inntekter fra de rike og bedriftseierne til de med lavere inntekter. Dette har gjerne blitt kalt "røde" skatter. Forslaget til "grønne" skatter går ut på å redusere skattene på arbeid og inntekt, og øke skattene på forurensende og miljøfarlig produksjon (for eksempel CO2-avgift), uttak av naturressurser og økt beskatning av miljøskadelig forbruk. Det betyr økt bruk av differensierte miljøavgifter på produksjon og forbruk.
En slik omlegging fra direkte skatter som arbeidsgiveravgift og inntektsskatt til indirekte miljøskatter, kan bety at arbeidskraften blir billigere. Resultatet kan bli økt sysselsetting og lavere arbeidsløshet. I så fall vil politikerne kunne ivareta både målet om lav arbeidsløshet og bærekraftig utvikling. Avgifter på miljøskadelig produksjon og teknologi kan også bane veien for nyere og mer miljøvennlig teknologi som igjen gir bedre effektivitet, lavere kostnader på lengre sikt og dermed tryggere arbeidsplasser. I tillegg vil omlegging fra miljøskadelig til miljøvennlig teknologi øke etterspørselen etter investeringsvarer og dermed øke sysselsettingen.
Alle disse "positive" virkningen på sysselsetting og miljø, kaller økonomene "dobbeltgevinster" av miljøskatter. Likevel er det også forhold som trekker i retning av at miljøskatter ikke får positive sysselsettingsgevinster. På kortere sikt kan miljøskatter ramme enkeltnæringer, steder og grupper av arbeidstakere ganske hardt. Derfor er det også sterke interessegrupper i næringslivet og fagbevegelsen som går mot slike skatter. Til syvende og sist blir nok spørsmålet om miljøskatter avgjort av politiske hensyn som ikke alltid samsvarer med økonomisk eller økologisk fornuft. Det kan være stor grad av sammenfall mellom økonomiske og økologiske faglige råd, men det er makt og interesser i det økonomiske og politiske systemet som avgjør.
Internasjonale
energiavtaler og -politikk
La oss gå tilbake til saken om gasskraftverk og Kyoto-avtalen som vi tok opp i kapittel 1. Hva slags nasjonale og internasjonale tiltak kan være aktuelle for å redusere klimautslippene?
Den såkalte Energimeldingen fra regjeringen Bondevik gjør greie for de viktigste trekkene i Kyotoavtalen:
"Nærmere om Kyotoavtalen og konsekvenser for energipolitikken i Norge
Faren for alvorlige menneskeskapte
klimaendringer er en av de største miljøutfordringene verden står overfor. FNs
rammekonvensjon om klimaendringer, hvor Norge er part, ble fremforhandlet til
Riokonferansen om miljø og utvikling i 1992. Den trådte i kraft i 1994.
Konvensjonen forplikter partene til å utforme strategier og gjennomføre
tilhørende tiltak for å begrense utslipp og øke opptak av klimagasser, men denne
forpliktelsen er ikke tallfestet. Konvensjonen inneholder også forpliktelser om
rapportering, overføring av teknologi og finansielle ressurser mv.
Kyotoprotokollen fra desember 1997
representerer et stort skritt fremover i den internasjonale klimapolitikken. I
protokollen har de industrialiserte landene forpliktet seg til å redusere sine
samlede årlige utslipp av de seks viktigste klimagassene, med minst 5 prosent i
forhold til 1990-nivå innen perioden 2008-2012. For Norge innebærer
Kyotoprotokollen at våre utslipp av klimagasser maksimalt kan øke med 1 prosent
i forhold til 1990-nivå. Norge økte sine utslipp av klimagasser med 8 prosent
fra 1990 til 1997, og forpliktelsen innebærer følgelig en reduksjon.
Protokollen inneholder også forpliktelser om at man skal ta i bruk virkemidler
og gjennomføre tiltak blant annet i energisektoren, men at utformingen av disse
er opp til det enkelte land. Landene skal ha demonstrert fremgang innen 2005.
Forpliktelsen kan innfris både gjennom tiltak
innenlands og ved å gjøre bruk av Kyoto-mekanismene - internasjonal kvotehandel
mellom de landene som har forpliktelser, felles gjennomføring, som er
prosjektbasert samarbeid mellom industriland, og den grønne
utviklingmekanismen, hvor industriland kan delta i prosjekter i utviklingsland
og få kreditert utslippsreduksjoner fra disse. Disse mekanismene var en
forutsetning for at landene var villige til å ta på seg såvidt ambisiøse
forpliktelser som de gjorde. Bruk av Kyoto-mekanismene skal være et supplement
til nasjonale tiltak. For enkelte av artiklene i Kyotoprotokollen gjenstår det
å utdype innholdet.
Som en oppfølging av St meld nr 29 (1997-98)
Norges oppfølging av Kyoto-protokollen og St prp 54 (1997-98) Grønne skatter,
ble det i forbindelse med budsjettet for 1999 vedtatt en utvidelse av CO2-avgiften
og innføring av sluttbehandlingsavgift for avfall, som vil redusere
metanutslippene.
I tråd med bestemmelsene i Protokollen legger
Regjeringen opp til at Norge aktivt skal ta i bruk Kyoto-mekanismene for å
redusere de samlede kostnadene ved å oppfylle vår forpliktelse, som et
supplement til nasjonale tiltak. Regjeringen ønsker videre at norsk næringsliv
skal involveres aktivt i bruken av Kyoto-mekanismene. Regjeringen har nedsatt
et utvalg som skal vuderere hvordan slik deltakelse kan utformes i forhold til
nasjonal virkemiddelbruk, og hvordan et nasjonalt system for omsettbare
klimagasskvoter bør utformes. Utvalget skal legge fram sine vurderinger innen
utgangen av året. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til utforming av et
nasjonalt system for omsettbare kvoter etter at utvalget har lagt fram sin
innstilling.
De sektorene som har de største utslippene av
klimagasser i Norge er petroleumssektoren, transport og industri. Det
stasjonære energiforbruket på fastlandet står for mellom 7 og 11 prosent av de
samlede norske utslippene av klimagasser. Disse utslippene skriver seg i
hovedsak fra bruken av fyringsolje i husholdninger, næringsliv og industri.
Dette er svært lavt i et internasjonalt perspektiv, noe som skyldes at vannkraft
dekker en stor del av det norske energiforbruket."
(Olje- og energidepartementet, 1998-99, kap. 3.5)
Nasjonale klima- og energivirkemidler
Faktaheftet Miljø 2000 og den nevnte Energimeldingen til Bondevikregjeringen drøfter også en del mulige nasjonale virkemidler for å kunne styre energiutviklingen og redusere klimautslippene innenfor rammene av Kyotoavtalen. Denne drøftingen kan du se nærmere på ved å klikke her
Trenger vi en ny, grønn
økonomi?
Spørsmålet er om tradisjonell økonomisk politikk innenfor det "gamle" økonomiske systemet er tilstrekkelig for å skape bærekraftig utvikling. De såkalte "alternativ"- eller "grønn økonomi"-tilhengerne mener en grunnleggende systemendring er nødvendig. De tar utgangspunkt i den greske filosofen Aristoteles sitt skille mellom
1. krematistikk = nærmest bedriftsøkonomi (skape størst mulig kortsiktig fortjeneste for eierne av produksjonsmidlene)
2. oikonomia = ny økonomi som dreier seg om å tilfredsstille grunnbehov for alle medlemmer i en husholdning eller et samfunn på lengre sikt. Dette kan summeres skjematisk opp slik:
|
|
TRADISJONELL ØKONOMI |
GRØNN ØKONOMI |
|
Tidsperspektiv |
Kortsiktig |
Langsiktig |
|
Grunnleggende verdi |
Bytteverdi (pris) |
Grunnbehov |
|
For hvem? |
Eierne av produksjonsmidler |
Alle |
Som nevnt ovenfor blir det påstått at tradisjonell økonomi tenker kortsiktig og er mest opptatt av å øke verdier målt i priser. Og hensynet til eiernes fortjeneste er en viktig drivkraft. Det betyr at "ny økonomi"-tilhengerne ikke bare er kritiske til den tradisjonelle sosialøkonomiske tenkemåte og ideen om at økonomisk vekst er ønskelig. De hevder også at "nullvekst" ikke er mulig med de tradisjonelle økonomiske systemene og at det i markedsøkonomiske konkurransesystemer eksisterer såkalt systemtvang. Bedriftene og ellers miljøbevisste ledere som Ole J. Werner er tvunget til å tenke på egne inntekter og kostnader for å få mest mulig fortjeneste. Ellers vil de bukke under i den knallharde konkurransen om markeder og kapital.
Alternativet til "grønn økonomi"-tilhengerne blir å organisere økonomien på en ny måte. Det vil si å innføre en "grønn økonomisk orden" istedenfor de tradisjonelle blå (markeds-) og røde (plan-) økonomiske systemene. Disse gamle systemene har ifølge kritikerne mistet sin opprinnelige farge og er blitt til "grå" økonomier sett fra miljøets side (Bomann-Larsen, 1991, Gjerdåker, 1994 og Goodland, 1992).
Et av den alternative, nye eller grønne økonomiens poeng er at vi må utvide verdiskapingsbegreper som BNP og kapitalbegrepet til også å gjelde det tradisjonell sosialøkonomi kaller "frie goder".
Trenger vi et grønt nasjonalprodukt?
Sosialøkonomer setter likhetstegn mellom velferd og levestandard som er den samlede nytte (behovstilfredsstillelse) av de knappe goder (varer og tjenester) som vi forbruker. Det mest brukte mål for et lands produksjon er bruttonasjonalproduktet (BNP). Derfor er fortsatt bruttonasjonalproduktet per innbygger det vanligste uttrykket for levestandard når vi sammenlikner ulike land. En logisk følge er at hvis vi ønsker å øke levestandarden, må vi få til økonomisk vekst, det vil si øke BNP.
Innvendinger mot bruttonasjonalproduktet som velferdsmål
Hvis vi måler bruttonasjonalproduktet i forhold til innbyggertallet, er Norge et av de rikeste land i verden. Men på det høye tekniske og økonomiske utviklingsnivå som Norge er i dag, er det ingen selvfølgelig sammenheng mellom økt bruttonasjonalprodukt, økt velferd og miljøhensyn. Innvendingene mot BNP som velferdsmål og som beslutningsgrunnlag for politiske avgjørelser, er velkjente, men la oss likevel repetere de viktigste:
Innvending nr. 1: inntektsposter mangler....
Det betyr at BNP er altfor ensidig konsentrert om materielle verdier som kan måles i kroner og øre. De frie, men grunnleggende godene som ren luft, vann, naturopplevelser, kjærlighet og mye annet blir ikke tatt med. Men i tillegg utelates også det ubetalte arbeid som målt i tid er nesten halvparten av all produksjon i samfunnet og er beregnet til 40-50% av BNP. Her dreier det seg faktisk om viktige økonomiske (i betydningen knappe) goder: Husstell, matlaging, og omsorg i hjemmet. Slikt arbeid regnes nemlig med i BNP når det blir betalt. Og hva smaker best: fars kjøttkaker eller kafeens?
Innvending nr. 2: utgifter mangler....
Ikke alt som forverrer folks levekår og naturmiljøet, trekkes fra i BNP. All betalt produksjon er derimot med og øker BNP. For eksempel: Økt levestandard har medført miljøproblem, livsstilskader og -sykdommer som gir arbeid til ingeniører, sosialarbeidere og leger. Dette arbeidet er selvsagt viktig og øker bruttonasjonalproduktet. Men de problemene som er årsak-ene til dette arbeidet, vil i seg selv redusere velferden for både nåværende og kommende generasjoner. Likevel kan altså skader på natur og mennesker faktisk fører til økt BNP.
Innvending nr. 3: verdi = pris målt i penger...
"Nytteverdien" på de varer og tjenester som inngår i nasjonalregnskapet bestemmes av markedsprisen og ikke nødvendigvis av behov og kvalitet. Og som vi så foran bestemmes etterspørselen like mye av folks økonomiske evne som av behovene for et gode.
Kritiske kommentarer til innvendingene til BNP
Forfatterne Stein Hansen, Pål Føyn Jespersen og Ingeborg Rasmussen bak boken "Bærekraftig økonomi" som prosjektene Alternativ Framtid og Bærekraftig Økonomi står bak, skriver om disse innvendingene mot BNP som velferdsmål:
Du kan lese mer om den "grønne økonomiens" begreper og system ved å klikke på pekeren.
Hvor ny er den "grønne"
økonomien?
Den såkalte "grønne" økonomien er kanskje ikke noen enhetlig teori. En del av de grunnleggende kritiske synspunkter mot tradisjonell sosialøkonomi, er mer kritikk av økonomiske ideologier, systemer eller "skoler" av politisk karakter. For eksempel har mange sosialøkonomene kritisert det markedsøkonomiske system. Dette har vi prøvd å vise ovenfor.
Kritikken av sosialøkonomiens grunnleggende forutsetninger er i og for seg heller ikke ny. Et kjennetegn ved sosialøkonomenes tenkning er at de tar en del "pragmatiske" forutsetninger, når de skal sette opp en modell. Men i prinsippet er det ikke noe iveien for å utvide både tidsperspektivene, innføre nye variabler eller definere "gamle" variabler annerledes - innenfor allerede eksisterende modeller. Som vi har sett ovenfor er det relativt lett å utvide modellen for de økonomiske sammenhengene til også å ta med økologiske og sosiologiske variabler.
Problemet kommer når disse modellene skal overføres fra det rent teoretiske til det som forskere kaller å "operasjonalisere". Det betyr å finne måter å måle variablene og sammenhengene på. Innenfor sosialøkonomien har det vært gjort mye de siste årene for å utvide kortsiktige bedriftsøkonomiske analyser til samfunnsøkonomiske og langsiktige analyser. Men det er usikkert, tidkrevende og vanskelig å sette verdi på såkalte ikke-økonomiske faktorer. Til slutt blir spørsmålet om tradisjonelle økonomiske regnskap og analyser ikke bør holde seg til det som er relativt sikkert: økonomiske goder, kortsiktige kostnader og inntekter basert på priser. Men økonomiske analyser bør ikke lengre være det eneste grunnlaget for politiske beslutninger. I tillegg bør fysiske miljøregnskap og målinger av sosiale, politiske og andre levekår være med som beslutningsgrunnlag. Men viktigst blir det kanskje å gi heder og status til kvalitative økologiske, sosiale, politiske og menneskelige vurderinger som ikke kan og bør tallfestes. Det betyr en større respekt for den alminnelige politiske argumentasjon og diskusjon. Og kanskje bør en få noe mindre respekt for de mer "tekniske" og kvantitative beslutningsverktøy som har dominert mye i etterkrigstidens samfunnsplanlegging. Det betyr likevel ikke å nedvurdere faglig kunnskap. Tvertimot er slik kunnskap viktigere enn noengang.
VIKTIGE STIKKORD I DETTE KAPITLET
arbeidskrevende og kapitalkrevende produksjon
bedrifts- og sosialøkonomi
ekstraktiv og reproduktiv produksjon
frie og økonomiske goder
markeder: fullkommen konkurranse, merkevarekonkurranse og monopol
mikro- og makroøkonomi
ny økonomi
produksjonsfaktorer
produksjonsfunksjon
realkapital, økologisk, sosial og menneskelig kapital
samlet etterspørsel
velferd
økonomisk ideologi
økonomisk liberalisme
økonomisk vekst
økonomisk politikk: finans-, penge-/kreditt-, valuta- og handelspolitikk
økonomiske system: markeds-, blandings-, forhandlings- og planøkonomi
Verdt å studere:
LITTERATUR TIL KAPITTEL 3
Bomann-Larsen, Jacob: En bærekraftig økonomisk orden for det 21.
århundre. Introduksjon til debatten om ny økonomi. SNØ, 1991.
Brown, Lester R. (red): Jordens tilstand 1994, Aschehoug, 1994.
Gjerdåker, Jon - Refsdal, Trygve og Solheim, Erik: Ny økonomi - Grøn
økonomi for eit betre miljø, Landbruksforlaget, 1994
Goodland, Robert m. fl.: Økonomisk politikk for en bærekraftig utvikling:
Oppfølging av Brundtlandkommisjonen, Cappelen, 1992
Hansen, Stein, Jespersen, Pål Føyn og Rasmussen, Ingeborg: Bærekraftig
økonomi,
Ad Notam, Gyldendal 1995
Norderhaug, Magnar: Frontlinjer i 1990-årenes miljødebatt, Cappelen, 1992
NOU 1996:9: Grønne skatter – en politikk for bedre miljø og sysselsetting, Oslo 1996
Olje- og energidepartementet: St.meld. nr. 29 1998-99: Om energipolitikken. Oslo 1998-99.
Ottosen, Rune og Steineger, Erik: Miljø og konflikter, Cappelen, 1994
Schumacher, E.F.: Small
is beautiful, Blond Briggs, 1973
Sætra, Hartvig: Jamvektssamfunnet - er ikkje noko urteteselskap, Samlaget 1990
Weber, Max: Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd, Gyldendal 1972
Ytterhus, Bjarne E.: Samfunnsstyring og økonomisk politikk, Bedriftsøkonomens Forlag, 1990