KAPITTEL 1: MILJØ: NATUR ELLER SAMFUNN?

Av Jonas Christophersen

I dette innledningskapitlet skal vi se på en del grunnleggende spørsmål og problemstillinger omkring miljø.

- Hvordan beskrives miljøet av ulike organisasjoner, bedrifter, massemedier, myndigheter og personer som er opptatt av miljøsaker? Hva slags positive og negative bilder blir gitt av den lokale og globale miljøsituasjonen? Hva betyr disse ulike bildene for skolens miljøundervisning?

- Hva menes egentlig med ordet miljø? Hva slags ulike perspektiver kan vi ha på miljø?

- Hva er miljøproblem og hva slags årsaker kan miljøproblemene ha?

- Hvordan mener miljøforskere og -politikere at miljøet bør utvikle seg? Hva betyr det miljøpolitiske målet om bærekraftig utvikling? Er dette målet forenlig med en menneskelig og økonomisk utvikling av samfunnet?

For å illustrere noen av de første problemstillingene vi nevnte ovenfor, starter vi med å se på ulike bilder av det globale miljø og lokale miljø- og energisaker fra bergensområdet.

Globale miljøbilder

Mange, blant annet massemediene tegner ofte et negativt problem- og konfliktbilde av miljøsituasjonen og -utviklingen. Dramatiske miljønyhtere selger best. De fleste miljøorganisasjonene som Norges Naturvernforbund, Bellona, FIVH o.a. er naturlig nok også mye opptatt av miljøproblemer. Og noen hevder at en en del forskings- og miljøinstitusjoner som f.eks. Worldwatch Institute, FN’ s utviklingsfond (UNDP), FN’s klimapanel osv gir et miljø- og utviklingspessimistisk verdensbilde. Klikk på lenkene og finn hva slags bilder disse organisasjonene og institusjonene gir av verdens miljøsituasjon og -utvikling.

Andre, f.eks. NHO, bedrifter og en rekke politiske partier fra Fr.p til Arbeiderpartiet ser heller utfordringer og positive trekk ved miljøbildet og -utviklingen. De er opptatt av det personer, organisasjoner og politikere gjør for å ta vare på miljøet og løse miljøproblem. Flere kjente miljødebattanter bl.a. dansken Bjørn Lomborg mener at det han kaller klager og dommedagsprofetier er betydelig overdrevne og at "klodens sande tilstand" er bedre enn tidligere (Lomborg, 1998).

Tre lokale energi- og miljøsaker

La oss så se på tre eksempler på noen lokale energi- og miljøsaker fra bergensområdet. Det første dreier seg om miljø- og trafikksituasjonen i Bergen, en av de utpekte miljøbyene i Norge. At dette er en vakker by med mye fin natur og kultur, vil de fleste si seg enig i. Men hvordan er nå egentlig miljøsituasjonen, hvis vi går bak den vakre fasaden og de flotte miljøfrasene? La oss se på to bilder av Bergens miljøsituasjon:

Optimistiske visjoner og utfordringer: Miljøbyen 2005

Et gatebilde fra Bergen er brukt for å illustrere Miljøverndepartementets visjon om Miljøbyen 2005. Ideene til utformingen av miljøbyene er hentet fra europeiske og asiatiske byer, bl.a. Singapore som har kommet langt i det å skape miljøvennlige lokalsamfunn.

>Lenke til Bergen kommune sin hjemeside>

Et pessimistisk problembilde av Bergensmiljøet:

I motsetning til Miljøverndepartementets og Bergen kommunes visjoner kunne Bergens Tidende i juli 2001 fortelle følgende om realitetene når det gjaldt Bergensmiljøet:

I en artikkel i 2000, viser Klassekampen hvordan det er gått med kollektivsatsingen i Bergen.

Ett av de tiltakene som skal bli brukt for å redusere forurensningen i Bergen, er busser drevet med gass fra Kollsnesanlegget og Trollfeltet i Nordsjøen. Og dette bringer oss over til neste lokale miljøsak.

Fra Kollsnes til Kyoto: Historien om gasskrafta som felte en regjering

Ute i Øygarden, en kystkommune noen mil nordvest for Bergen, ligger Kollsnes. Dette stedsnavnet forbindes med en av de mest konfliktfylte politiske sakene i Norge det siste tiåret: striden om bygging av gasskraftverk. Denne striden toppet seg i mars 2000 da sentrumsregjeringen Bondevik gikk av med miljøflagget til topps på nettopp denne saken. På Kollsnes som for 20 år siden var ei øde lynghei der "smalen" beita, ligger i dag Trollanlegget, Norges største gassanlegg regnet etter produksjonsverdi. Der behandles og sendes naturgass fra Trollfeltet i Nordsjøen, i store rør på havbunnen til Europa. Men tanken bak Trollutbyggingen var også å utnytte denne gassen til lokal og nasjonal bruk, blant annet til gasskraft.

Å bygge gasskraftverk i Norge var ingen ny tanke. Som en kuriositet kan nevnes at på 1970-tallet gikk enkelte innenfor Naturvernforbundet inn for en slik utbygging. Gasskraften skulle være et alternativ til de store vannkraftanleggene som naturvernerne den gangen engasjerte seg sterkt imot. Dette var før ord som klimagasser og drivhuseffekt hadde kommet på den miljøpolitiske dagsorden. Den gangen var Naturvernforbundet mer opptatt av lokalt og klassisk naturvern, dvs. å forhindre naturinngrep. Organisasjonen var ikke dengang så mye opptatt av globalt miljøvern som i dag. Men i de siste 20 årene har miljøorganisasjonenes kamp mot ressursrovdrift og den globale forurensningen av luft, vann og jord blitt stadig viktigere. Derfor vakte Naturkraft (eid av Statoil, Statkraft og Hydro) sine planer om gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø i Rogaland stor motstand i miljøbevegelsen. Konflikten om gasskraftverket i Øygarden er både lokal, nasjonal og global på samme tid.

Lokal konflikt i Øygarden: Natur- og kulturlandskap mot arbeidsplasser og inntekter

Saken delte Øygardens befolkning i omtrent to like store fløyer, mens flertallet i kommunestyret var for. På den ene siden argumenterer tilhengerne for de velkjente fordelene ved slike store kraftutbygginger: flere arbeidsplasser og økte inntekter til kommunen. På den andre siden hevder motstanderne at den lille kommunen Øygarden som allerede er vert for to andre store olje- og gassanlegg - Sture- og Kollsnesanlegget - har fått nok storindustri for en tid. De frykter den lokale forurensningen bl.a. på lyngheifloraen og inngrepene i et enestående natur- og kulturmiljø ved kysten. Men de lokale motstanderne framfører naturligvis også de nasjonale og globale argumentene mot gasskraft.

Den nasjonale konflikten: Gasskraft, ENØK eller kullkraftimport?

Nasjonalt har gasskraftsaken vært en av de største politiske konfliktene ved siden av EU-striden på 1990-tallet. De politiske frontene i de to sakene har dessuten vært de samme: de "grønne" (sentrumspartiene, SV og RV) mot de "røde og blå" partiene (Ap, H og Fr.p.). Et viktig argument mot gasskraftverkene er at Norge sløser for mye med elektrisiteten og kan dempe strømforbruket ved hjelp av energisparing og ENØK-tiltak. I tillegg mener miljøbevegelsen at vi må satse på alternative energikilder framfor fossil brensel som skaper utslipp av klimagasser som bl.a. CO2 med deravfølgende drivhuseffekt. Et argument som regjeringen Bondevik og de "grønne" partiene brukte i stortingsdebatten vinteren 2000 var at en gasskraftutbygging burde vente til en "CO2-fri" teknologi kunne tas i bruk.

Mange mener likevel at dette er mer en symbol- og prestisjesak enn en miljøsak av store dimensjoner. Tilhengerne av gasskraftverk - blant andre store olje-, gass- og kraftselskaper og de "rød-blå" partiene mener at veksten i energiforbruk ikke lar seg stanse så lett. De hevder at alternativet til gasskraft er omstridte vannkraftutbygginger eller import av kullkraft fra bl.a. Danmark. Ifølge gasskrafttilhengerne medfører denne importen større klimautslipp enn de reinere gasskraftverkene. Dessuten hevder de at gassen likevel forbrukes og forurenser i Europa og at det da må være riktig å bruke den mer her i landet.

Den globale konflikten fra Kyoto til Bonn: Hvem skal redusere klimautslippene?

Kjennetegnet ved de "nye" miljøproblemene er at de ikke først og fremst er lokale og synlige forurensninger som har vært det typiske i de tradisjonelle industrisamfunnene. De postindustrielle miljøproblemene er globale med virkninger langt vekk fra forurensningskilden. Dermed har 1980- og 90-årene vært preget av stort arbeid i bl.a. FN-regi for å prøve å styre klimautslippene. Et viktig organ her har vært FN’s såkalte klimapanel som består av fagfolk som prøver å fastslå det globale omfanget og virkningen av utslippene av klimagasser.

Den vitenskapelige forskningen på dette feltet er svært komplisert og usikker. Derfor er også FN’s klimapanel sine råd omstridte, selv om panelet prøver å oppsummere hovedtendensene i forskningen om klimaspørsmål. FN’s arbeid med klimaspørsmål toppet seg høsten 1997 da det ble inngått en internasjonal avtale på FN sin klimakonferanse i Kyoto, Japan om reduksjon av de globale CO2-utslippene. I denne avtalen forpliktet Norge seg til å holde CO2-utslippene i 2010 omtrent slik de var i 1990, dvs. over 5% reduksjon i forhold til dagens utslipp. Mange miljøvernere og -eksperter mener dette er en alt for lav reduksjon. Men samtidig ble det åpnet for at land og bedrifter kunne kjøpe såkalte CO2-utslippskvoter fra andre land ut fra et prinsipp om å redusere utslippene der det koster minst. I juli 2001 ble arbeidet med gjennomføringen av denne klimaavtalen sluttført gjennom en avtale i Bonn der imidlertid USA som står for 25% av verdens klimautslipp ikke deltok. Denne avtalen skal næ ratifiseres, dvs. godkjennes av nasjonalforsamlingene i de landene som har skrevet under.

Konflikten bak Kyotoavtalen har ikke bare vært en, men flere konflikter. Det er en sak-konflikt eller -uenighet om hvorvidt økte utslipp av klimagasser fører til oppvarming av atmosfæren. På dette området skjer det mye forskning, en forskning mange er interessert i å påvirke. På den ene siden er de store oljeselskapene naturligvis svært opptatt av denne forskningen, og vil gjerne framheve forskningsresultat som går i dere favør. På den andre siden er opinionen i land som vil berøres mye av en eventuell drivhuseffekt svært opptatt av forskningsresultat som påviser en slik oppvarming. Men dette viser også at det dreier seg om en interessekonflikt, dvs. en konflikt om goder alle ønsker, f.eks. levestandard, eller byrder alle helst vil unngå f.eks. kostnader ved reduksjon av klimagasser. Denne konflikten om klimagassreduksjon finner vi mellom ulike land og internasjonale aktører (bedrifter og organisasjoner). Dette tas nærmere opp i kapittel 3.

Fornybar kraft fra vann i fjellet, vind på Sotra og bølger ved Toftestallen

Kraftproduksjon som ikke forurenser globalt, kan også skape store miljødiskusjoner. I etterkrigstida har store deler av vassdragene i Hordaland og ellers på Vestlandet vært utnyttet til vannkraftproduksjon. Aurlandsdalutbyggingen i indre Sogn i 1970-åra skapte en av de første store naturvernkonfliktene her i landet. Under Mardøla- og Altaaksjonene la naturvernerne seg bokstavelig talt i veien for anleggsmaskinene. Lokale eksempler fra Hordaland er Stølsheimutbyggingen og Hattebergvassdragsutbyggingen som skapte sterke protester mot naturinngrep. Utbyggingsmotstanderne vant til slutt fram for å verne Hattebergsvassdraget. Men i det populære turområdet Stølsheimen kan vi se naturinngrepene tydelig i form av gigantiske damanlegg, kraftlinjer og tørrlagte elveleier når vi vandrer i fjellheimen.

Mange motstandere legger vekt på det estetiske i diskusjonene omkring vannkraftutbygginger. Andre er opptatt av de lokale økologiske skadevirkningene og ødeleggingen av gamle kulturminner og -landskap. Også helsemessige virkninger av store kraftledninger nær boligområder har vært trukket fram. Det interessante her er at "sikre" estetiske argumenter mot utbygging ofte slår lettere gjennom hos utbyggerne enn mer usikre helsemessige og økologiske argument. Det gjaldt f.eks. da Trollutbyggerne og BKK valgte å legge kraftlinjen til Kollsnes i kabel i Øygarden kommune pga. motstand mot skjemmende kraftlinjer i et åpent og sårbart øylandskap. Derimot fikk ikke de berørte innbyggerne i nabokommunene gjennomslag for sine argumenter om stråling og helsefare ved store kraftlinjer. Utfallet av disse konfliktene kan vi se tydelig i terrenget når vi kjører fra Fjell kommune der store kraftmaster dominerer, og inn i Øygarden kommune der kraftlinjene plutselig forsvinner ned i jorden under en sykkelsti!

Tilhengerne av vannkraftutbygginger har et godt miljøargument i at vannkraft er en fornybar energikilde. Energipolitisk argumenterer de også med veksten i energiforbruket i sitt forsvar for slike utbygginger. På den annen side har miljøvernorganisasjonene trukket fram andre alternative og fornybare elektrisitetskilder som vind- og bølgekraft i sin argumentasjon mot gasskraft- og vannkraftutbygging.

Vindkraft: Miljøvern mot naturvern

Norge har en lang kyst med store muligheter for utnyttelse av vindkraft. De som har reist i Danmark vil se at dette er en mye benyttet energikilde der. Det er blant annet planer om å bygge vindmøller på Sotra utenfor Bergen. Et annet omdiskutert prosjekt er den planlagte vindmølleparken på Stadtlandet i Sogn og Fjordane. Et problem med vindmøller er den svake lønnsomheten i prosjektene. Det kreves dessuten mange vindmøller skal denne energikilden bety noe for den totale energiforsyningen. Dermed vil en energikilde som mange forsvarer ut fra miljøvernhensyn kunne bety store naturinngrep i vakre kystlandskap som på Stadtlandet der den lokale motstanden har vært stor. Dette er derfor et interessant eksempel på konflikt mellom "moderne" miljøvern og "klassisk" naturvern.

Bølgekraft: økologi mot økonomi og naturkrefter

Bølgekraft er en annen fornybar energikilde der norskekysten også har et betydelig potensiale. Kværner og selskapet Norwave satte i 1980-årene i gang med et par forsøksprosjekt på Toftestallen i Øygarden utenfor Bergen med ulike former for bølgekraftteknologi. Det ble bygd både et såkalt kilerenne- og "svingende vannsøyle"-forsøkskraftverk. Mange så på dette som lovende prosjekter som likevel hadde noe av de samme svakhetene som vindkraft. Blant annet kreves det høye strømpriser for at prosjektene skal bli lønnsomme. I tillegg kom det "paradoksale" i at den bølgekraften anleggene skulle benytte, ble alt for sterk. Etter noen år ødela et uvær med store bølger anleggene som idag ligger som en ruin. Det har imidlertid vært planer om å bygge en forsterket utgave av et av disse forsøkskraftverkene på samme sted. Andre steder i landet er det forsøkt andre former for bølgekraft som ikke er så sårbare for uvær.

Fellestrekk ved energi- og miljøsakene

Det er typisk at mange av miljøsakene i Norge, også de som er nevnt her, dreier seg om energibruk og -utbygging. De har også det til felles at de på samme tid er både lokale, nasjonale og ikke minst globale miljøsaker. Den globale fellesnevneren er hvordan vi gjennom miljø- og energipolitikken skal klare å begrense de lokale utslippene av lokale klimagasser som kan komme til å varme opp jordens atmosfære. Hva vil være riktigst å prioritere: kollektivtrafikk, ENØK, gasskraftutbygging, vannkraftutbygging eller nye alternative energiformer?

Et annet fellestrekk ved disse sakene er at de inneholder en rekke ulike slag konflikter. Det dreier seg delvis om interessekonflikter om det samme godet, f.eks. penger eller natur, på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Men miljøkonflikter er også verdikonflikter, det vil si ulike meninger om hva som er viktigst å etterstrebe i et samfunn: høy økonomisk vekst og levestandard eller et godt miljø.

I tillegg er det også snakk om mål- og middelkonflikter. Med disse ordene mener vi innbyrdes konflikter mellom miljøpolitiske målsettinger som alle deler og mellom miljøpolitiske virkemidler som ikke alltid er like lett å forene. For eksempel kan som nevnt virkemidler som vindmølleparker og vannkraftutbygginger for å realisere målene om reduserte klimautslipp, komme i konflikt med naturvernmålsettinger.

Mange gasskrafttilhengere hevder også at det de mener er en urealistisk satsing på virkemidler som alternative energikilder og ENØK som alternativ til gasskraft, kan føre til økt import av kullkraft og dermed et dårligere miljø. De vil si at dette er et eksempel på at "det beste blir det nestbestes verste fiende" for å si det litt slagordmessig. Det kan også hevdes at det er lettere å få til enighet om vakre og upresise mål enn det å gjennomføre de midlene som skal til. Effektive virkemidler for å nå miljømålsettingene kan ramme andre politiske mål, f.eks. høy levestandard som alle prioriterer høyt. Til syvende og sist må disse mål- og middelkonfliktene avgjøres gjennom en ubehagelig verdiprioritering. Dermed blir dette egentlig snakk om verdikonflikter.

Didaktiske konsekvenser av ulike miljøbilder og -konflikter

En lærer skal prøve å skape engasjement og ansvarlige holdninger omkring miljøspørsmål.

Miljøsaker er også noe som ofte fenger blant barn. Spesielt gjelder dette lokale synlige miljøproblem som forsøpling og forurensning. Utgangspunktet er ofte negativt, det vil si et miljøproblem barna blir opptatt av. Etter den "pedagogiske" kokeboka må lærerens mål være å snu det negative til et positivt engasjement. Kirsti Vindal Halvorsen skisserer to hovedretninger innenfor miljøundervisningen I den ene retningen er utgangspunktet elendighetsorientert ved at man starter med negative miljøbildene, dvs. miljøproblemer, -konflikter og hva som er rett og galt. Denne retningen dominerte miljøundervisningen for ti år siden. I den andre retningen er det viktig at elevene først læres opp til å bli glad i naturen og det miljøet de skal ta vare på. Det vil si at undervisningen tar utgangspunkt i et positivt miljøbilde. Mange moderne barn har lite erfaring med å ferdes ute i naturen. (Halvorsen, 1993; Ytrehus, 1994:34). Dette har de nyere læreplanene tatt konsekvensen av, gjennom uteskolepedagogikken der barna skal utvikle positive miljøholdninger, -kunnskaper og ferdigheter. Halvorsen skisserer denne utviklingen gjennom en «miljundervisningstrapp»-modell.

Miljøundervisningstrappa (Halvorsen, 1993)

I tråd med dette er kanskje det mest kjente prinsippet for miljøundervisning formulert i slagordet om "å tenke globalt og handle lokalt". Det er likevel flere problemer med dette slagordet.

For det første bygger dette slagordet på en forestilling om at årsakene til de globale problemene ligger i lokale og individuelle handlinger. På sett og vis er dette riktig. Men også barn vil snart erfare at det de gjør for å endre sine handlinger, ofte er til liten eller ingen nytte. Problemet er jo at de opplever at ingen eller få andre endrer sine holdninger og handlinger. Det barn i realiteten kan lære av dette er at "miljøarbeid nytter ikke likevel". Ofte er det de kollektive handlingene som må endres, og dette kan bare skje gjennom politiske tiltak.

For det andre er selve miljøbildene og -kunnskapene svært forvirrende som vi har sett. Det er lett å få barn engasjert ut fra "trylleord" som drivhuseffekt o.l. Men spørsmålet er om en lærer skal undervise ut fra enkle og absolutte budskap om at utslipp av bestemte gasser fører til drivhuseffekt og global oppvarming. Dette er kanskje lett for barn å forstå, men det er likevel en usikker sammenheng. Hvis en lærer lar kunnskapstvilen komme til uttrykk, eller barna på andre vis får tak i denne tvilen, kan dette kanskje føre til at "trykket" bak miljøengasjementet faller. Ut fra en "føre var"-tenking kan dette friste mange lærere til å lære barna de litt enkle - men altså noe usikre - "sannheter" for å holde på barns miljøengasjement.

Disse dilemmaene kan illustreres gjennom følgende figur:

(Lokal) "NAIV" MILJØIDYLL

"Alt ordner seg" |

| Blekkulfbarn

  |

LIKEGYLDIGHET Realisme ENGASJEMENT

| Bellona

| Natur og ungdom

Apati |

(Global) MILJØDOMMEDAG

Den vertikale kognitive aksen illustrerer ulike oppfatninger og bilder av miljøet. I den øvre enden finner vi et "naivt" bilde av et vakkert og idyllisk nærmiljø som klarer seg selv. I den andre enden finner vi et dommedagspreget katastrofebilde av verdensmiljøet. Mellom disse to ytterpunktene finner vi den mer nyanserte og realistiske oppfatningen av miljøet som vi helst ønsker at barna skal nå fram til.

Den andre horisontale aksen representerer holdninger som går fra ekstrem likegyldighet til et sterkt engasjement for miljøet. En hypotese vil være at "ekstreme" kognitive bilder eller oppfatninger, enten det nå er naive og idylliske miljøbilder eller en apatisk dommedagsoppfatning, hver på sin side kan føre til likegyldighet i form av "alt ordner seg"-holdninger eller apati. De største engasjementene får vi kanskje gjennom en viss grad av global problemorientering på den ene siden (miljøorganisasjonsvarianten) og på den andre siden en tro på at lokale miljøproblem ikke er større enn at de lar seg løse gjennom individuelle handlinger (Blekkulvarianten). Det ideelle ville være at en realistisk og kunnskapsrik oppfatning av miljøproblemene også kan kombineres med et sterkt engasjement. Blant andre mener Bjørn Lomborg at det må være mulig.

Hva er miljø? Biosentriske eller antroposentriske perspektiv

Selve miljøbegrepet er uklart.Vi skal se litt på ulike faglige sammenhenger ordet miljø ofte brukes i. Ordrett betyr miljø rett og slett omgivelser eller livskår. Når folk snakker om miljøspørsmål, er det gjerne naturomgivelsene eller naturens livskår de tenker på. Men ifølge rapporten Vår felles framtid fra den verdensberømte kommisjonen for miljø og utvikling som Gro Harlem Brundtland ledet, er ikke miljøet

"et felt som er løsrevet fra menneskers handlinger, ambisjoner og behov... forsøk på å holde det isolert fra menneskers virksomhet for øvrig har gitt selve ordet "miljø" et skjær av naivitet i noen politiske kretser... miljøet er der hvor vi alle lever, og utvikling er hva vi alle forsøker på å oppnå for å forbedre våre livsvilkår innenfor miljøets rammer. Disse to er uatskillelige" (Brundtland, 1987).

Det er to grunnleggende ulike perspektiv å betrakte miljøet i. Det første kaller vi det biosentriske, og som en variant av dette, det økosentriske persepktivet. Det andre kaller vi det antroposentriske miljøperspektivet. La oss se litt nærmere på hva som skjuler seg under disse betegnelsene.

Biosentriske og økosentriske perspektiv: "Naturmiljøet for naturens egens skyld"

I dette perspektivet ses miljøet fra naturens eget ståsted. Miljøet er det samme som den fysiske og biologiske naturen, dens mangfold og sammenhenger. Dette mangfoldet er et mål i seg selv. Artene har en egenverdi og er nødvendige ledd i økologiske sammenhenger. Biosentriske tenkemåter og ideologier kan, men behøver slett ikke bygge på biologisk eller økologisk viten. Den dypøkologiske tenkningen som den norske filosofen Arne Næss representerer, har et økologisk utgangspunkt.

Mest ekstremt finner vi det biosentriske perspektivet i den såkalte Gaia-hypotesen om at jorden er en organisme (Gaia) som lever sitt eget liv med alle artene sine (deriblant mennesket), jordsmonnet, klimaet m.m. Mange dyrevernsorganisasjoner har også et sterkt biosentrisk perspektiv på naturen. Men ekstreme dyrevernere er ofte i konflikt med andre mer økologisk funderte, dvs. såkalte økosentriske syn på de ulike artenes eksistens. Hval- og seldebatten mellom Greenpeace og en del norske miljøvernere er eksempel på det.

I rendyrkede biosentriske eller økosentriske perspektiver er mennesket en viktig art høyt oppe i næringskjeden, men i prinsippet verken mer eller mindre verd enn andre arter. En ukontroversiell og begrenset variant av biosentriske perspektiv finner vi i den klassiske naturverntenkingen om å verne eller frede naturområder eller arter mot inngrep.

Antroposentriske perspektiv: "Miljøet for menneskets skyld"

De såkalte antroposentriske perspektiv setter mennesket i sentrum for miljøet og kan knyttes til et videre miljøbegrep, det såkalte totalmiljøet. I tillegg til naturen består totalmiljøet også av de menneskeskapte omgivelser: kulturen og de sosiale nettverk. Miljøet blir sett på som ressurser eller midler for menneskers velferd, aktiviteter eller estetiske opplevelse.

Det er viktig å legge merke til at naturressurser og natur er to forskjellige ting. Aktuelle naturressurser er den delen av naturen som det er økonomisk og teknisk mulig for oss mennesker å utnytte idag. Selv om Nordsjøen blir tømt for oljeressurser, betyr ikke det at havbunnen er tom for olje. Natur som ikke er aktuelle ressurser idag, kan bli det en gang i framtida. Dette er de såkalte potensielle naturressursene. Som kjent skiller vi også mellom fornybare (kretsløps-) ressurser som vann- og solenergi, betinget fornybare ressurser som fisk, skog o.l. og ikkefornybare (lager-)ressurser som olje, kull, o.l.

Skal framtidige generasjoner opprettholde og øke velferden blir forvaltning av ressurser på kort og lengre sikt derfor svært viktig . Dette har bønder, skogeiere og urfolk vært opptatt av i årtusener selv om de ikke har et biosentrisk perspektiv på naturen. På norsk snakker vi derfor iblant om forvalterperspektivet på miljø. I forvalterperspektivet har naturen først og fremst en økonomisk, helse-, eller rekreasjonsmessig nytteverdi. I dette perspektivet er faren for å miste til nå ukjente, men kanskje livsviktige medisinske stoffer, et viktig "føre var"-argumentet mot å utrydde arter. Kulturverntenkingen om å verne eller frede kulturminner mot inngrep, plasserer seg også i det antroposentriske perspektiv.

En ekstrem variant av antroposentriske perspektiv ser på naturen som en motstander, legemliggjort i de gamle forestillingene om ånder, underjordiske troll og nisser. Naturen bør utnyttes mest mulig, men likevel stelles pent med hvis den ikke skal hevne seg på oss.

Det menneskelige totalmiljø i et antroposentrisk perspektiv

Det fysiske miljøet er både naturmiljøet og den materielle kulturen som er det samme som våre menneskeskapte fysiske omgivelser: kulturlandskap, veier, bygninger, kunst, redskaper, biler, støy, gasser, kloakknett osv.

I et antroposentrisk perspektiv er også den ikke-materielle kulturen (verdier, normer, språk, erkjennelse, tro osv.) og det sosiale miljøet (sosiale nettverk og samhandling) like viktig for vårt totalmiljø og vår velferd som naturen. Ja, når en del samfunnsvitere, humanøkologer og pedagoger som Uri Bronfenbrenner snakker om menneskers miljø, er det ofte det sosiale miljøet de tenker på. Denne språkbruken kan virke forvirrende.

DET MENNESKELIGE TOTALMILJØET =

FYSISK MILJØ	NATURMILJØ + MATERIELL KULTUR (menneskeskapte fysiske omgivelser)
+ SOSIALT MILJØ	Sosiale nettverk og samhandling
+ Immateriell KULTUR	Verdier, normer, symbol, språk og tro

En av de klassiske problemstillingene i samfunnsvitenskapene og i miljødebatten er hvordan vårt sosiale miljø endres med overgangen fra tradisjonelle til moderne samfunn. En vanlig hypotese om denne utviklingen, kan illustreres slik: Tradisjonelle samfunn domineres av desmå fellesskap, intime og uformelle smågrupper og tette sosiale nettverk som familie, slekt og naboskap. På den annen side domineres moderne samfunn domineres av storsamfunnet, formelle og upersonlige grupper og organisasjoner og løse sosiale nettverk som bedrifter, storbyer, byråkratier o.l. Ifølge denne hypotesen fører nok dette til økt frihet, men også til en rekke "sivilisasjonsplager" som ensomhet, fremmedgjøring, kriminalitet og psykiske lidelser.

Historikere og andre samfunnsforskere mener det er nødvendig å nyansere denne forenklede, såkalte "evolusjonistiske" hypotesen om en nesten lovmessig utvikling fra tradisjonelle til moderne samfunn (Bø, 1992:20). Moderne samfunn er heller å forstå som ulike "blandingsvarianter" av tette sosiale nettverk (familie, nabolag, venner, organisasjoner, menigheter, arbeidskamerater osv.) og det mer løse storsamfunnet.

Vi skjelner også mellom det indre og det ytre miljøet. I det indre miljøet i hjemmet, på skolen eller på arbeidsplassen kan vi bli utsatt for belastningsskader eller slitasjesykdommer som er de vanligste helseproblemene i vårt land i dag. Det ytre miljøet i naturen, byer og bygder kan skape sykdom og sosiale problemer både direkte og indirekte.

Ulike miljøperspektiv i skolen og samfunnsdebatten, og hva så....

Begge de to hovedperspektivene på miljø finner vi igjen i miljødebatten. Oftest kommer de likevel ikke klart til uttrykk. Iblant er det konflikt mellom de to perspektivene, f.eks. når det gjelder bruk av natur og synet på naturens mangfold. Det kan være viktig at iallefall lærerne blir seg bevisst disse perspektivene når de underviser om miljø. Barn er svært opptatt av forsøpling og forurensning, men spørsmålet er om dette er ut fra et estetisk og antroposentrisk eller økosentrisk perspektiv. Nå er de to hovedperspektivene kanskje ikke så grunnleggende ulike som vi ofte kan få inntrykk av. Istedetfor å vektlegge konfliktene mellom dem, er det kanskje viktig å se at de oftest utfyller hverandre. Og et miljøengasjement ut fra et antroposentrisk perspektiv kan brukes til å utvikle biosentriske og økosentriske perspektiv på naturen.

I begge perspektivene er dessuten mennesket en art som trenger å overleve og utvikles ut fra sine forutsetninger. Menneskets helse, velferd og grunnleggende behov må uansett stå sentralt i miljødebatten.

Hva er miljøproblem?

I de antroposentriske perspektivene får vi miljøproblem når våre omgivelser og velferd blir satt i fare nå eller i framtida. En definisjon kan være denne: "Et miljøproblem er et forhold som skyldes menneskelige handlinger og som i uforholdsmessig grad reduserer livskvaliteten og/eller truer livsvilkårene for levende organismer, direkte eller indirekte" (Farstad, 1997: 9). Ifølge Ann Nilsen beskriver sosiologene Riley Dunlap og William Catton:

"tre faktorer eller prosesser som er avgjørende for å forstå menneskets forhold til omgivelsene. Det første er at vi lever i naturen, det andre er at vi tar ressurser og råmateriale til bearbeiding fra naturen, og det tredje er at vi tilbakefører våre avfallsprodukter til naturen. Miljøproblemer kan i vid betydning derfor sies å oppstå når balansen mellom hva og hvor mye vi tar ut, og hvordan vi tilbakefører, er ute av likevekt" (Nilsen, 1997:11)

Ut fra disse tre faktorene kan vi dele miljøproblemene inn i tre grupper: 1) lokale miljø- eller naturinngrep eller -ødeleggelser som vi opplever når vi ferdes i natur- eller kulturlandskapet. Det er disse problemene det klassiske naturvernet er opptatt av. I moderne miljøvern er en mer opptatt av: 2) ressursproblemer som slagordmessig kan formuleres som at "vi tærer fra jorden mer enn den nærer" og 3) forurensningsproblem.

Bilismen i Bergen illustrerer forsåvidt alle problemene. Veiene representerer miljøinngrep både i forhold til natur- og kulturlandskap og skaper slitasje på gamle bygg. Bilene bruker lagerressurser som bensin og olje. De bidrar også til lokal forurensning og økte CO2-utslipp som kanskje forverrer det globale klimaet.

Men miljøproblemene kan også være geografisk og sosialt ulikt fordelt. Det betyr at det finnes mye miljøproblemene i enkelte områder som for eksempel rundt Tsjernobyl, mens andre steder og områder har lite av dem. I en del sentrale bystrøk i Bergen fører blant annet biltrafikken til støy, trafikkfare og til stor helsefarlig luftforurensning på kalde og vindstille vinterdager. I villastrøk er folk kanskje fjernt fra disse problemene. Figuren nedenfor viser også hvordan forurensning er ulikt fordelt på ulike sosiale lag.

Hva er de "viktigste" miljøproblemene?

Som nevnt engasjeres vi, og kanskje spesielt barn lett av lokale og synlige naturinngrep, -ødeleggelser og forsøpling. Men sosiologene Ulrich Beck og Anthony Giddens påpeker at de viktigste kjennetegn ved moderne ressurs- og forurensningsproblemer er at de er ofte usynlige, globale i sin natur og har et langt tidsperspektiv. Menneskers handlinger i det moderne samfunnet er løsrevet i tid og rom fra sine miljøvirkninger. I tillegg er miljøvirkningene av menneskers handlinger svært usikre. Det er vanskelig, selv for eksperter å fastslå disse årsak-virknings-sammenhengene. Debatten om klimagassutslipp og drivhuseffekt illustrerer dette.

I forbindelse med det nordiske "miljøundervisning i skolen"-prosjektet som er nevnt nedenfor, ble skolebarn spurt om hva de så på som de viktigste miljøproblemene. Svarene de ga var disse:

Svar på spørsmålet: "Nevn de viktigste miljøproblemene i verden." N= 476.

Miljøproblem	Antall	Prosent
Forurensning	290	60,7
Atomforurensning	123	25,8
Ødeleggelse av regnskog	91	19,1
Biltrafikk	75	15,8
Ozonlaget	68	14,3
Avfall	65	13,7
Drivhuseffekten	32	6,7

Andre kategorier med under 5 % besvarelse: Krig, utryddelse av arter, giftstoffer, befolkningsøkning, ørkenspredning, befolkningsvekst, vegspørsmål. Kilde:

Per Jarle Sætre, Terje Kristensen og Kåre Gerhard Christensen:
Hør på oss! : elevenes syn på miljøundervisning og miljøspørsmål : rapport nr. 5 fra MUVIN 2 i Norge

Vi ser at disse svarene kanskje ikke stemmer helt overens med hva den "voksne" opinionen ser på som de viktigste miljøproblemene. Blant annet er det få som nevner drivhuseffekten som et av de viktigste problemene.

Samfunnsvitere og kunnskapsteoretikere er opptatt av hva som gjør at noen miljøproblem anses som viktigere enn andre. Den kunnskapsteoretiske realismen hevder at det er miljøproblemenes objektive, fysiske "natur" og omfang som avgjør dette. De såkalte kunnskapsrelativistene eller konstruktivistene sier derimot at det ikke finnes noe objektivt svar på hvilke miljøproblem som er viktigst. Det er menneskets bevissthet og sosiale mekanismer - massemedia, grupper, organisasjoner, lærebøker o.l. - som konstruerer og definerer hvilke miljøproblem som står øverst på dagsorden. Dansken Bjørn Lomborg er opptatt av dette i sin kritikk av de moderne miljøpessimistene.

For lærere blir det nettopp viktig å tenke over hva slags sosiale mekanismer som definerer de "viktigste" problemene. Det er ikke sikkert at de miljøproblemene som er "inne" i tiden, er de "viktigste" sett fra et objektivt synspunkt, hvis det i det hele tatt er mulig å fastslå hva som er "viktigst". En del internasjonale miljøorganisasjoners høyt prioriterte kamp mot hval- og selfangst illustrerer dette. I Norge er dette definert som en dårlig miljøsak av folk flest. Tenk gjennom hvorfor det er forskjell på den internasjonale og norske opinionen i denne saken?

Ressurs- og forurersningsproblemene

Ressursproblemene innebærer sterk uttapping av lagerressurser, overutnytting og ødeleggelse av betinget fornybare ressurser eller forurensning av vårt totalmiljø. De fleste er nok skeptiske til en påstand om at disse problemene er sosialt konstruerte. Derimot er det uenighet om disse problemenes omfang og betydning. Men ingen vil være uenige om at disse problemene, i den grad de eksisterer, er samfunnsskapte, i den forstand at det ligger menneskelige aktiviteter bak. Boka "Over grensen" som blant annet er skrevet nordmannen Jørgen Randers beskriver de globale ressursproblemene (Meadows m.fl. "Over grensen" s. 66-68)

Bruk eksempelet med naturgass og gasskraftverk til å konkretisere figuren i dette tekstutdraget.

Lokale miljøproblem i Bergen og andre samfunn

Den norske sosiologen Lars Mjøset skriver at ulike lokalsamfunnstyper har sine spesielle miljøproblem (Mjøset, 1998: 64-65).

Om det konkrete eksemplet med "Miljøbyen Bergen", skriver Hans Jacob Muller (side 1 og side 2) (Müller, 1997: 133-137)

Fra kortsiktige og lokale til globale og langsiktige miljøproblemer

Som vi har vært inne på flere ganger, er både barns og voksnes motivasjon for å gjøre noe med miljøproblemene avhengig av hvor synlige, stygge, kortsiktige og lokale problemene er og av hvor mye miljøproblemene rammer dem selv. Dette kan illustreres med følgende figur som er hentet fra Bergesen, Roland og Sydnes.

(Bergesen, Roland og Sydnes, 1995:12)

Problemet er kanskje at det vi engasjerer oss mest i på kort sikt også er de minst alvorlige problemene sett fra en miljøsynsvinkel. Dette gjelder både barn og voksne. Dette gir igjen grunn til å problematisere slagordet om å handle lokalt. Iblant kan de egentlige motivene bak de såkalte "gode" lokale miljøhandlingene ofte føre til mindre gode miljøresultat. Mange oppfordres gjerne til å ta med appelsinskall hjem fra skogturen med en formaning om "tenk på miljøet". Den egentlige begrunnelsen er nok at appelsinsskall skjemmer naturen. Fra et miljøsynspunkt er det kanskje like bra å la appelsinskallet være igjen i skogen. Et annet eksempel er en gruppe elever i Bergen som aksjonerte mot en bossfylling fordi det skapte lukt i nabolaget. Når man spurte de om hvordan søppelproblemet skulle løses, pekte de på at søppelet kunne plasseres i nabokommunen. Det var egentlig ikke et miljøengasjement, men en lokal interesse av et pent landskap og frykten for lukt som lå bak.

De langsiktige og fjerne miljøproblemene øverst til høyre i figuren vil ofte være nokså abstrakte for mange og dermed vanskeligere å formidle til mindre barn. Dette forsterkes av usikkerheten som er knyttet til slike problem. Dette krever kanskje en intellektuell modning og forståelse av naturvitenskapelige sammenhenger som en ikke kan vente at mindre barn har.

Miljøproblemenes årsaker

Hypotesen om vekst som årsak til ressursproblemene

En vanlig oppfatning er å dele de globale ressurs- og forurernsningsproblemenes årsaker inn i henholdsvis en i-lands- og en u-landsforklaring. Disse problemene skulle etter denne oppfatningen skyldes:

1. Økonomisk vekst i de gamle i-landene og de nyindustrialiserte (NIC)-landene. På to og en halv måned i 1990 ble det i disse landene produsert like mye som i hele 1950. Nå utnytter nok i-landene ressursene mer effektivt enn noensinne og har fått bedre renseteknologi. Men ifølge veksthypotesen oppveier ikke denne effektiviseringen og rensingen den sterke økningen i ressursbruk og forurensning som forbruksveksten, større bilpark og økt emballasjebruk medfører.

2. Befolkningsveksten i sør og blant verdens fattige. Denne veksten bidrar også ifølge manges oppfatning sterkt til ressursbelastninger og forurensning. Etter 1950 er verdens befolkning fordoblet. Om noen tiår vil jordens befolkning kanskje passere 10 milliarder. Ifølge den såkalte nymalthusianske oppfatning vokser befolkningen sterkere enn veksten i matvareproduksjon, noe som vil presse og ødelegge matressursene. Dette kan du lese mer om i kompendium nr. 2.

Denne hypotesen kan summeres opp på "matematisk" vis slik:

Den tradisjonelle veksthypotesen:

BEFOLKNINGSVEKST X LEVESTANDARDSVEKST ---> MILJØBELASTNING

Ifølge denne hypotesen er altså befolkningsveksten u-landenes og levestandardveksten i-landenes viktigste miljøutfordring. Formelen betyr også at hvert nyfødte norske barn og andre i-landsborgere vil være langt farligere for miljøet enn hver nyfødt u-landsborger. Det norske barnet vil i løpet av sin livstid komme til å bruke mange ganger mer av jordens ressurser enn u-landsbarnet.

Mange hevder at denne hypotesen gir et unyansert og kanskje til og med misvisende bilde av årsakene til miljøproblemene. I kapittel 3 diskuterer vi nærmere den påståtte sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøproblem.

Utviklingsteoretikere og demografer er også kritiske til den generelle påstanden om at befolkningsøkning nødvendigvis fører til miljøbelastning. Dansken Ester Boserup kritiserer nettopp malthusianerne gjennom sin tese om at befolkningsvekst kan føre til bedre teknologi og utnytting av ressursene og dermed økt velferd. Boserups tese støttes gjennom undersøkelser som viser at det er befolkningsøkning i forhold til et lokalt områdes bæreevne, som er det avgjørende for miljøet. Forskere har funnet at befolkningsvekst i et lokalsamfunn kan innebære økt vekst og utvikling forutsatt høy økologisk bæreevne, politisk stabilitet, trygghet for framtida, effektiv utnyttelse av ressursene og eiendomsforhold som gir lokal styring og regulering av ressursrettighetene.

Dessuten er det misvisende å se så ensidig på befolkningsvekst som forklaring på helse-, velferds- og miljøproblem. Mange hevder at nettopp fattigdom er like mye årsak som virkning av mange barnefødsler. U-landenes viktigste miljøutfordring er dermed ikke befolkningsvekst, men fattigdom.

Hypotesen om ulikhet som årsak til miljøproblemer

Veksthypotesen må derfor kanskje erstattes med det som var Brundtlandkommisjonens viktigste tese: at sosial og økonomisk ulikhet mellom land, klasser og befolkningsgrupper er den viktigste årsak til miljøproblemene. På den ene siden vil de rikestes levestandard, for eksempel bergensernes stillesittende bilkjøring medføre et sterkt ressursforbruk, betydelig forurensning og store helseproblem. Skulle alle i verden følge gjennomssnittsbergenserens matseddel, måtte verdens kornavlinger øke kraftig.

På den annen side hogger de fattigste ned skog og overbelaster jorden slik at dens framtidige avlinger forsvinner. Et av Brundtlandskommisjonens viktigste påstander er at ekstrem fattigdom er like farlig for miljøet som rikdom.

Disse oppfatningene kan formuleres "matematisk" slik:

Den alternative ulikhets-hypotesen:

BEFOLKNING X AVVIK FRA FATTIGDOMSGRENSEN -> MILJØBELASTNING

Denne hypotesen hevder altså at jo lengre mennesker avviker fra fattigdomsgrensen, dvs. jo fattigere og rikere de blir, jo "farligere" blir de for miljøet. Men fattigdom i betydningen lav pengeinntekt trenger heller ikke innebære miljøødeleggelser. Når det gjelder for eksempel valg av transport har ikke fattige mennesker råd til mange reiser. De må gå, sykle eller bruke kollektive transportmidler. Den norske utviklingsøkonomen Stein Hansen skriver om dette:

Er ulikhet nødvendigvis et miljøproblem?

Statsviteren Thomas Chr. Wyller sier at ressurs- og forurensningsproblemene og det vi kaller veksthypotesen dreier seg om en ubalanse (I) mellom menneskehet og natur. Denne ubalansen truer selve livet til menneskene og naturen. Det vi kaller ulikhetshypotesen dreier seg om en ubalanse (II) mellom mennesker. Ifølge Wyller truer denne ubalansen nødvendigvis ikke selve livet, men det han kaller menneskenes gode liv. Brundtlandkommisjonen og mange andre mener at det er en nær sammenheng mellom disse problemene. Wyller hevder likevel at vi må skille klart mellom ubalanse I som er den egentlige miljøkrisen og ubalanse II som er en velferdskrise: "Kanskje ubalanse I kan reduseres ved at nr. II likefrem økes? Også det spørsmål - maksimalt provoserende - må stilles."

Ifølge Wyller er det altså et åpent spørsmål - og ingen logisk nødvendighet - at økt likhet mellom mennesker gir et bedre miljø. Det vil iallefall være avhengig av hvordan denne likheten kommer istand. Brundtlandkommisjonens oppskrift for likhet er at levestandarden i de fattigste landene skal vokse sterkere enn i de rike landene som likevel også skal ha levestandardsvekst. Dette mener den norske nobelpristakeren i økonomi Trygve Haavelmo er livsfarlig og skader miljøet. Les mer om dette i Wyllers aviskronikk på slutten av kapittelet (Wyller, 1995).

Felles miljøproblemer eller ei..?

Miljøproblemene har altså både med naturens liv, nåværende og kommende generasjoners levekår å gjøre. Men er miljøproblemene felles for alle mennesker? Industri- eller kraftutbygginger som på Kollsnes vil kanskje tjene interessene til bedrifter og strømforbrukere, men kanskje ramme miljøvernere og lokale interesser. Dette illustrerer det samfunnsviterne kaller en konfliktmodell: miljøvernere og kraftutbyggere, lokalbefolkning og nasjonale eiere, fattig og rik, nord og sør har grunnleggende motsatte interesser i kampen om ressurser, goder og miljø. Og ifølge konfliktmodellen er disse motsetningene uforenlige. Slike interessekonflikter er grunnlaget for et av de mest omfattende miljøprosjekt som har vært gjennomført i skolen i Norden og som tas nærmere opp i neste avsnitt.

Andre hevder at på lengre sikt passer derimot en harmonimodell på beskrivelsen av jordas miljøsituasjon. Det betyr at alle har en felles overordnet interesse i at jorden og menneskeheten overlever fordi vi er alle ombord i det samme skipet "Gaia". Alle er tjent med at "Gaia" ikke blir overbelastet slik at skipet synker (veksthypotesen). Og på lengre sikt er det i alles interesse å fordele godbitene og lasten slik at ikke de fattige slår hull i skuta eller at båten kanter (ulikhetshypotesen). Alle, både fattige og rike er til syvende og sist utsatt for de samme globale miljørisikoer slik Ulrich Beck formulerer det.

Prosjektet "Miljøundervisning i Norden" (MUVIN)

I 1990-årene ble det gjennomført et stort pedagogisk utviklingsprosjekt ved en rekke skoler over hele Norden under navnet "Miljø-undervisning i Norden". Dette MUVIN-prosjektet var opptatt av at tidligere var svært mye av miljøundervisningen preget av naturfag. Dette er også utgangspunktet for MUVIN-prosjektet som slagordmessig har kalt en av sine rapporter for "Fra naturfag til politikk. Mot et paradigmeskifte i miljøundervisningen". Deler av denne er pensum i NSM-kurset.

Fellesnevneren for dette prosjektet var at klassen eller barna skulle finne en lokal interessekonflikt omkring en miljøsak som de skulle følge opp. Det er slike konflikter som er grunnlaget for miljøpolitikken. Barna skulle finne de ulike interessene og prøve å finne løsninger på denne konflikten. Dette opplegget ble prøvd helt fra barnehagenivå og til de høyeste klassetrinnene. Dette kan dere lese mer om i den nevnte rapporten.

I tilknytning til MUVIN-prosjektet er det laget et skjema over hva som er de viktigste endringene i det forskerne kaller "miljøundervisningsparadigmet". Med et paradigme menes her en grunnleggende måte å se et faglig tema på.

Miljømålet: bærekraftig utvikling - hva er det?

I motsetning til dystre dommedagsprofetier om miljøproblemer er det i miljøpolitikken formulert et mål om bærekraftig utvikling. Dette trylleordet vil dere stadig støte på. Det var Brundtlandkommisjonen som gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent. Brundtlandkommisjonen definerer ordet slik:

"Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov". (Brundtland/Timberlake, 1987)

Enkelt sagt kan vi uttrykke ideen om bærekraftig utvikling i den kjente hytteregel: "kos deg, men forlat hytta i samme eller bedre stand som det du fant den i."

Dette kan vi også framstille som i figuren nedenfor. Vi tenker oss at naturen har grenser for hva den tåler av belastninger. Overskrider vi disse tålegrensene (bæreevnen), vil naturens ressursgrunnlag og bæreevne bli svekket på kortere og lengre sikt. På den andre siden har også vi mennesker helsemessige, sosiale, kulturelle og økonomiske tålegrenser som er bestemt av våre grunnleggende behov. Er levekårene eller velferden som er et samleord for alle typer menneskelig behovstilfredsstillelse under disse tålegrensene, og ikke dekker de grunnleggende behovene, blir vi syke, mister psykisk og kulturell identitet og evnen til å leve et selvstendig og menneskeverdig liv. Det er denne situasjonen vi vanligvis kaller for absolutt fattigdom. Menneskets tålegrense er et annet ord for fattigdomsgrensen. En bærekraftig utvikling må foregå innenfor naturens og menneskets tålegrenser.

NATURENS TÅLEGRENSER (Bæreevne)

---> B æ r e k r a f t i g u t v i k l i n g ----->

MENNESKETS TÅLEGRENSER (Fattigdomsgrensen=grunnbehov)

BÆREKRAFTIG UTVIKLING

Brundtlandkommisjonen definerer egentlig begrepet bærekraftig utvikling på en antroposentrisk måte, fordi det tar utgangspunkt i menneskers behov. Mange vil likevel si at hensikten med dette begrepet var å kombinere de to miljøperspektivene, slik det er vist i figuren. (Stenseth, 1992: 26-27)

Er både menneskelig og bærekraftig utvikling mulig?

Er ideen om en bærekraftig utvikling i konflikt med de mer tradisjonelle definisjonene av utvikling? Ordet utvikling har mange dimensjoner. Den vanligste betydningen har kanskje vært økonomisk utvikling som betyr økonomisk vekst (økning i BNP) eller økt levestandard (BNP. pr.innbygger). Mange økonomer vil i tillegg ta med økt utjevning og lavere arbeidsløshet i dette begrepet.

Et videre begrep er sosial utvikling som sikter mot grunnleggende velferd for alle, dvs. full tilfredsstillelse av alle menneskers grunnbehov: Ernæring, helse, bolig, utdanning, arbeid, sosial trygghet og kontakt. Dette betyr utjevning i den forstand at de fattigste skal få dekket sine grunnbehov, gjerne på bekostning av andres overskudds- og luksusbehov. Lokalt betyr dette tettere bomiljø, trafikk og like gode transportmulighter for både barn, unge og eldre.

En tredje utviklingsdimensjon finner vi i begrepet politisk utvikling som betyr økt frihet, økt demokrati, oppfylling av menneskerettigheter, mindre avmakt, folkelig deltakelse og styring av utviklingens innhold.

Et fjerde begrep er økologisk utvikling som innebærer å ikke overskride naturens tåleevne

Den femte dimensjonen er kulturell utvikling som vil si en utvikling og realisering av egen kultur, dvs. verdier, identitet, kulturell tilhørighet og erkjennelse.

Ofte er det konflikt mellom disse utviklingsbegrepene. Politisk utvikling kan være vanskelig å forene med sosial utvikling på kort sikt. Mange vil hevde at Kina prioriterer sosial og økonomisk utvikling på bekostning av politisk utvikling, mens India prøver å få til begge deler. Ensidig satsing på økonomisk utvikling vil kanskje også skje på bekostning av sosial, økologisk og kulturell utvikling i enkelte land og områder. Noen hevder at den økonomiske utnyttingen av regnskogsområder i Brasil er eksempel på dette.

Et helhetlig utviklingsbegrep

I mange utviklingsteorier og -strategier har utvikling betydd det samme som økonomisk utvikling i svært snever forstand. I såfall har mange land, f.eks. India og Brasil utviklet seg svært sterkt. Spørsmålet er om en slik utvikling innfrir kravene i det sosiale og økologiske utviklingsbegrep som er opptatt av de aller fattigste folkegruppenes grunnleggende velferd og naturens bæreevne.

Generell utvikling er altså ikke bare de delprosessene som vi definerte ovenfor. Et alternativt utviklingsbegrep legger vekt på at utvikling er en helhetlig prosess i en avgrenset region eller lokalsamfunn der målet er mest mulig selvberging, økologisk balanse, selvstyre for lokale befolkningsgrupper og kulturer, samt tilfredsstillelse av grunnbehov.

FN's utviklingsprogram (UNDP) har definert menneskelig utvikling som en prosess som utvider folks valgmuligheter. I denne forbindelsen har UNDP laget en menneskelig utviklingsindeks (MUI) som et utvidet mål på velferd eller levekår til erstatning for det snevrere levestandardsmålet BNP/innbygger. MUI bygger på opplysninger om den reelle kjøpekraft folk i de ulike land har (kjøpekraftskorrigert BNP pr. innbygger der inntekter utover fattigdomsgrensen teller gradvis mindre), levealder (helse) og den voksne befolkningens lese- og skrivekyndighet. Ut fra denne indeksen har et relativt fattig land som Kina nådd like langt i menneskelig utvikling som det rike Saudi-Arabia. Vi ser at de relative forskjellene i levekår (MUI) ofte er mindre enn forskjellene i levestandard (BNP/innbygger). Planen er å videreutvikle MUI-målet til å omfatte inntektsulikhet, kjønnsulikheter, menneskerettigheter, politisk frihet, demokrati, o.l.

MUI og BNP/innbygger har det til felles at de sier noe om utviklingsnivået på et bestemt tidspunkt. Men vi trenger også tall for å se om et land er inne i en positiv eller negativ utvikling. Prosentvis vekst i BNP/innbygger eller i MUI kan brukes til dette formålet. Et annet utviklingsmål er summen av endringer i forhold til de sosiale og økologiske målsettinger som et samfunn ønsker å nå (Smukkestad, 1994: 139). Det kan være forbedring i inntekt, helse, ernæring, utdanning, ressurstilganger, fordeling og menneskerettigheter. Vi har både bærekraftig og menneskelig utvikling hvis denne summen ikke er negativ over en viss tidsperiode.

VIKTIGE STIKKORD I DETTE KAPITLET:

antroposentrisk miljøperspektiv

biosentrisk miljøperspektiv

bærekraftig utvikling

harmonimodell og konfliktmodell

kultur: materiell kultur, kognitiv (ikke-materiell) kultur

kumulativ fordeling

miljø: totalmiljø, fysisk miljø, naturmiljø, kultur og sosialt miljø, indre og ytre miljø

miljøproblem: ressursproblem, fordelingsproblem

nettverk

ressurser: fornybare (kretsløps-) og ikke-fornybare (lager-)ressurser,

potensielle og aktuelle ressurser

utvikling: bærekraftig, menneskelig, økonomisk, sosial, økologisk, politisk og kulturell utv.

velferd: levestandard og levekår

Verdt å studere: LITTERATUR TIL KAPITTEL 1

Bergesen, Helge Ole m.fl.: Norge i det globale drivhuset. Universitetsforlaget, 1995

Brundtland, Gro H./Timberlake, Lloyd: Vår felles framtid, Tiden 1987

Bø, Inge: Folks sosiale landskaper, TANO 1992

Farstad, Halfdan: Menneske og miljø. NKI-forlaget, 1997.

Giddens, Anthony: Sociology, Polity Press, 1993

Haavelmo, Trygve og Hansen, Stein: Strategier for bekjempelse av fattigdom i u-land, Sosialøkonomen nr. 2, 1992

Hansejordet, Harald: Den globale skolen. Det norske samlaget, 1994

Hansen, Stein: Miljø- og fattigdomskrise i sør, Universitetsforlaget 1993

Meadows, Donella, Meadows, Dennis L. og Randers, Jørgen: Over grensen, Cappelen 1992

Miljøverndepartementet m. fl.: Miljøbyen 2005. Oslo, 1991

Mjøset, Lars: Samfunnsvitenskapenes natur i Benjaminsen og Svarstad (red): Samfunnsperspektiver på miljø og utvikling, Tano Aschehoug, 1998

Müller, Hans Jacob: Miljøbyen - allmenningens komedie? Om samfunnsplanlegging og økologisk rasjonalitet i Nilsen, Ann (red.) Miljøsosiologi, Pax, 1997

Nilsen, Ann: Introduksjon: Miljøsosiologiske tema og perspektiv i Nilsen, Ann (red.)

Miljøsosiologi, Pax 1997

Smukkestad, Oddvar: Den innviklete utviklingen. En innføringsbok i økonomisk og politisk utviklingsteori. Ad Notam - Gyldendal, 1994.

Stenseth, Nils Chr. og Hertzberg (red.): Ikke bare si det, men gjøre det, Universitetsforlaget 1992

Per Jarle Sætre, Terje Kristensen og Kåre Gerhard Christensen:
Hør på oss! : elevenes syn på miljøundervisning og miljøspørsmål : rapport nr. 5 fra MUVIN 2 i Norge

UNDP: Human Development Report 1995

Wyller, Thomas Christian: Radikal snuoperasjon er miljønødvendig. Kronikk Bergens Tidende 4. juli 1995 (se kapittel 2)