Tilhengerne av en ny, grønn økonomi foreslår også en utvidelse av det tradisjonelle kapitalbegrepet:

KAPITAL

=

NATURRESSURSER +ØKOLOGISK KAPITAL = Naturens mangfold, natur i seg selv

+ARBEIDSKRAFT +MENNESKELIG KAPITAL = Kunnskap, helse, dyktighet, motivasjon

+ORGANISASJON/ +SOSIAL KAPITAL =

Familie, samfunn, TEKNOLOGI,organisasjoner, politikk, o.l.

+PRODUSERT KAPITAL +PRODUSERT KAPITAL=

Redskaper, maskiner, infrastruktur

I den "grønne økonomien" er ikke kapital bare det økonomene kaller produksjonsfaktorer eller ressurser som vi bruker til produksjon. De grønne økonomene har blant annet et biosentrisk syn på naturen og hevder at økologisk, menneskelig og sosial kapital har en egenverdi i tillegg til det å være en ressurs for produksjon og forbruk. Som vi ser opererer også tradisjonell sosialøkonomi med fire liknende former for "kapital" eller produksjonsfaktorer: Naturressurser, arbeidskraft, teknologi/ organisasjon og produsert kapital. Men språkbruken viser at kapitalbegrepet i den "grå" sosialøkonomien blir definert ut fra et antroposentrisk ressurs- eller produksjonssynspunkt. Den "nye" eller "grønne økonomien" er ikke bare "ren" sosialøkonomi. Den er et tverrfaglig prosjekt som trekker veksler på økologisk, sosiologisk, psykologisk og annen samfunnsfaglig tenkning.

Tenker vi langsiktig, faller den "nye" økonomien innenfor en tradisjonell økonomidefinisjon. I et langsiktig, globalt og behovsorientert perspektiv, vil såkalt "fri" kapital som menneskelige evner, skaperkraft og naturen i seg selv bli knappe goder. De økonomiske sammenhengene som ble vist foran blir i den grønne økonomien utvidet slik det er framstilt i følgende figur.

Gjennom arbeid og økonomiske prosesser vil de ulike typene kapital skape produkter (varer og tjenester). I seg selv påvirker de økonomiske prosessene miljøet og den økologiske kapitalen på godt og ondt. Dette virker også inn på menneskenes velferd. Produktene kan enten gå til investering i de ulike kapitalformene, eller til forbruk etter å ha blitt fordelt mellom samfunnets medlemmer. Forbruket skaper velferd, men også avfall som indirekte påvirker velferden og den økologiske kapitalen. Velferden påvirker igjen den menneskelige kapitalen. Og vi ser at de ulike kapitalformene i seg selv bidrar til velferden.

I tillegg til det "utvidete" kapitalbegrepet, må det skilles mellom behov, ønsker og etterspørsel. Det betyr at vi i økonomiske analyser må oppvurdere behov (grunnbehov) som idag ikke kommer til uttrykk i etterspørsel. Blant annet er en milliard mennesker for fattige og uten kjøpekraft til å tilfredsstille sine behov. På den annen side må en nedvurdere den etterspørselen som uttrykker ønsker (luksusbehov) utover de mer grunnleggende behov. Ett av den nye økonomiens slagord er: "Nok er nok, og nok er best". Istedetfor den markedsliberalistiske enkle resept om at forbrukernes etterspørsel skal bestemme (prinsippet om forbrukersuverenitet), sier den nye økonomien at menneskets behov og naturens tålegrenser skal styre produksjonen. Mange har påpekt at den tilsynelatende likheten mellom et demokrati og fri markedsøkonomi, er falsk. Markedsøkonomi er et "demokrati" der inntekt eller kjøpekraft avgjør hvor mange stemmer du har. Markedet virker ikke ut fra prinsippet: "en velger, en stemme".

Tradisjonell sosialøkonomi blir altså kritisert for at den "aksepterer" den etterspørsel som til enhver tid er på markedet. Sosialøkonomene tar ikke politisk stilling til eller overprøver sammensetningen av etterspørselen. Den nye økonomien hevder at det i seg selv er et verdistandpunkt til forsvar for det bestående system. Det er nødvendig at sosialøkonomien blir en uttrykkelig verdivitenskap med en annen verdiskala enn markedspriser.

Problemet er å finne en ny målestokk for vurdering når vi ikke lenger kan bruke den relativt enkle prismekanismen. "Tradisjonelle" sosialøkonomer vil si at deres oppgave som forskere ikke er å ta stilling til økonomiske systemer, men finne best mulig ut hvordan systemene faktisk fungerer. Og nettopp innenfor rammen av tradisjonell sosialøkonomi har det vært påpekt at mange markeder ikke fungerer i forhold til mål om velferd, bærekraftighet, riktig ressursbruk osv. Mange vil også framheve det prinsipielt betenkelige i sterk politisk styring eller til og med "opplyst enevelde" i de økonomiske systemene. Skal et faglig formynderstyre vurdere hvilke behov som er viktigst? Erfaringene fra de tidligere østlige sentraldirigerte kommandoøkonomier skremmer.

Nå går ikke ny økonomi-forkjemperne inn for et økonomisk sentraldirigert system. De bruker begrepet en ny økonomisk orden. Tanken er å løse de økonomiske problemene på mange nivå fra den enkelte husholdning via lokale økonomiske systemer til det økonomiske verdenssystem. Dette kan vi illustrere i følgende modell:

Denne modellen representerer både en desentraliseringstankegang og et ønske om større overnasjonalitet på enkelte områder. Økonomiske systemer er ikke bare knyttet til den nasjonale økonomi slik vi vanligvis tenker oss. På mange områder bør små lokalsamfunn og regioner være selvforsynte og ha mest mulig politisk selvstendighet. Hvem som skal ha makt og ta beslutninger blir avgjort ut fra det såkalte subsidiaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet): Beslutningene må tas på det lavest mulige nivå, det vil si av bare dem de angår. Dette innebærer mer desentralisert styring på mange områder. Men det betyr også at politiske organer på overnasjonalt globalt nivå må styre lokale bedrifters avgjørelser om forurensende utslipp til vann og luft. Hva slags virkemidler overnasjonale organ bruker (avgifter, subsidier, forbud eller påbud) er ikke avgjørende her.

Hvordan dette skal bli gjennomført i praksis, er kanskje vanskeligere å se. Et avgjørende spørsmål blir i hvilken grad en skal gjennomføre nasjonale eller kanskje til og med internasjonale like standarder når det gjelder velferd, rettigheter, naturmiljø osv. Ideene om lokalt selvstyre har jo ofte kollidert med idealet om størst mulig likhet uavhengig av hvor du bor. Men velferdsstaten, mange lønnsavtaler, skoleverket, arbeidsmiljøregler, lovgiving og ikke minst miljøkrav bygger nettopp på prinsipper om nasjonale likhetsstandarder. Dette ønsker mange å utvide til det internasjonale samfunn (for eksempel EU).