Den offisielle Viddesiden

Frammøte: Ola, Alexander?, Gjert, Torunn, Henning, Håvard, Katrine, Marius, Joakim, Øyvind. De to første returnerte fra ulrikens topp. De 8 siste gikk på ski over vidden. Flotte forhold, både føre og vær. (bilde av typen elg i solnedgang.) Torunn og Gjert gikk foran for seg selv, litt usikre på når mørket ville senke seg over de glade vidde-farere.

97: Henning, Marius og Øyvind trosser værgudene og kjemper seg over. Banen gikk ikke p.g.a. dårlig vær, så vi sleit oss opp Ulriken. Dette førte til at vi var såpass seine at vi måtte gå ned Isdalen. Traff Torbjørn i krysset Årstadvei – Svartediksvei, på vei til nyttårsfeiring. Eirin måtte tre ut av sitt rosenbad for å hente de tapre viddebeseirere. Ikke skiføre.

"Milleniumsforberedelser" i Ulriksbanen med "mekking" av fakler. Så 7 –8 ungdommer i området bak Årstadhytten. Et par gikk innover til Turnerhytten, fulgte oss et lite stykke innover Vidden, men snudde tydeligvis. Ganske tett tåke, måtte gå fra varde til varde, kunne så vidt skimte neste varde når vi passerte en. Hadde vind inn litt fra venstre bakfra. Rastet et stykke før Borgaskaret. Ble innhentet av snodig type i jeans og genser og lett langrennsutstyr ved Borgaskaret. Begynte å regne like etter borgerskaret. Tok igjen "snodig" type ved Øvre Jordalsvatn, der han var i ferd med å gå ut på isen. Vi fikk jagd fyren på land igjen med kraftig roping og signaler. Fint nedrenn mot vannet, men her var det slutt på skiføret. Tungt og VÅTT opp hyttelien mot Rundemannen. På ski ned til Fløien på stedvis VELDIG tvilsomt underlag. Traff kompis av Svein – Inge.

Møtte v/banen nede ca.1130. Gikk fra toppen temmelig presis tolv. Bra skiføre, selv om det var sparsommelig med snø. En god del folk, noen la i vei over vidden. Like etter Turnerhytten fikk Ketil problem med en stav, men Henning og Torbjørn fikk fixet den (Leatherman!!)

Bra løype, men til tider vanskelig lys, spesielt nedover mot Øvre Jordalsvatnet (navnet bekreftet). Liten rast like før Borgaskaret for å ta noen bilder av stilig tåke m/nesten solgjennombrudd. Rastet 5 –600m forbi Borgaskaret. Fint nedrenn mot Ø Jordvn. Som vanlig tungt opp mot Rundemanen, fint nedrenn til Skansemyren. I "mål" 1505. Henning oppnådde etterhvert kontakt m/Elin, Gunnar, Odd Erik og Audhild (intens, høylytt plystring, snøkasting, til slutt gikk han rett og slett og ringte på ? eller? …... Torbjørn kjørte Henning, Ketil, Joakim og Øyvind tilbake til Ulriksbanen. Frode hentet Marit. Flott føre (blått), bra løyper, framifrå deltakararar: en av de fiiiineste turene vi har hatt, selv om ikkje solen klarte å kjempe seg gjennom.

Etter en grønn og fuktig julehelg, fant værgudene ut at det var på tide med et værskifte. Natt til 31.januar lavet snøen ned og telefonlinjen mellom Ulriken og Sollien glødet; sko eller ski? Ski eller sko?
Konklusjonen ble varme klær og turstøvler og fremmøte ved banen 11.30.

Avgang ble noe forsinket fordi vakthavende ved øvre stasjon hadde forsovet seg? -Men 12.00 kom sure-chefen på vakt og oppstigning kunne begynne. Øyvind, Marit, Joakim og Henning var årets deltakere.

Vel oppe traff vi fire engelske fotturister som hadde som plan å gå over vidden men som så det som klokest å returnere samme vei som de kom opp.....
"Very wise! (pingles)"..... Vinden var nå rundt 20 sek.meter og årets siste bane hadde forlatt Ulriken; Vidden var VÅR!

På turen bort til Turnerhytten var det ikke stort å se. Vind og snøføyke la et hvitt slør over det meste og hadde en lei tendens til å legge snøfonnene fra seg midt på "stien".

Ved Turnerhytten la vi kursen nordover. Sønnavinden la seg i ryggen og ga oss et vennlig skyv fremover mot Fløien.

Føre og værforhold var mildt sagt skiftende med god til moderat sikt mellom bygene....

I løpet av fem minutter ble gløgg og te nytt i Borgerskaret før vi vadet videre i snøføyket.

Da vi la kursen mot Rundemanen fikk vi igjen vind og snø midt i fleisen, og der ble den værende til brushytten var passert. Men nå hadde tussmørket senket seg, trærne hang tunge av sne og det siste stykket ned til Skansen gikk gjennom trolske, hvite Kittelsen bilder.

Vi var nede ved Skansen ca. 16.30 og alle var enige om at det hadde vært en tur-extreme...

...og da smaker maten litt ekstra

Allerede fra de første steg skjønte vi at 2003 ville
ende som en eneste lang solskinns historie.

04: Torbjørn, Henning og Øyvind tok Ulriksbanen opp 1115, og var i gang med årets siste viddetur fem over halv tolv.

Føret viste seg å være helt fint, tross litt skepsis: to dager før var det fint skiføre på fjellet. Nå hadde det regnet og regnet, og om natten frøs det på, var litt redd for at det skulle være klink is.

Mesteparten av snøen var borte, men fonnene var stort sett fine og harde å gå på, vi gikk gjennom noen steder, men en person hadde gått foran oss så vi kunne se hvor vi ikke burde gå.
Da vi snudde nordover ved Turnerhytten, fikk vi vinden i ryggen, og det ble riktig fint å gå.

Været var bra, nesten fiiint! Ute i vest så vi stygt vær med regnbyger, over oss og i øst var det helt fint. Vi rastet bak en knaus litt forbi Borgaskaret. Mens vi satt og kooooste oss, var det enslige sporet vi hadde fulgt blitt til tre.

Ved Øvre Jordalsvatn fikk vi en lett snøbyge på oss, og et stykke var det litt tyngre å gå, skaren bar ikke så godt. Dette ordnet seg til det bedre oppover mot Rundemanen. På nedovervei kom regnet vi hadde sett ute i vest nesten hele tiden.

Nedover akebakkene mot Skansemyren var det til dels svært glatt.
Etter god og vel 4 timers fottur i nokså greit tempo, sørget Torbjørn for å få oss av gårde på siste etappe.

På startlisten:
Marte, Lisbeth, Kjell Magnus, Zak (ivrig hund), Joakim, Marit, Torbjørn, Øyvind og Henning.
Vær: overskyet, lite vind fra sør-øst

Siden Ulriksbanen ikke gikk p.g.a sykdom, gikk starten fra Sollien, opp Lorthaug, Indianerstien, forbi Turnerhytten og innover Vidden.

Det var ganske mye is oppover, med litt smånifse passasjer i Indianerstien, men egentlig kjempefint å gå på den hardfrosne bakken.

Vi traff ikke så veldig mange, men noen andre sprekinger var der i begge retninger. Én person (46, sa han) traff vi først på vei ned Indianerstien. Litt seinere passerte han oss i bra tempo midt inne på Vidden; første gang over Vidden, sa han.

Dagens pause like forbi Borgeskaret. Zak tok ikke rastingen særlig alvorlig. Overrekking av liten jubileumsgave til initiativtaker Henning.

Tempoet sank litt i deler av gruppen mot slutten, så Marit, Joakim, Øyvind og Torbjørn måtte raske litt på fra Rundemanen og nedover for å få Torbjørn-skyss tilbake til Sollien.

Fin tur! Ingen problemer, bortsett fra ankelskadede Kjell Magnus, som sleit en del.
Men det skal han ha, han forlot vidden med verdighet da han med blikket vendt mot Ulriken gikk baklengs ned til Øvre Jordalsvatn pga verk i beina!!

Veronika, Joakim, Marit, Frode, Torbjørn, Henning og Øyvind.
Ingen bane i år heller: ikke åpen for publikum i desember…jaja.

Vi la trøstig i vei opp gjennom Skiveien. Etter en litt optimistisk åpning, var alt regntøy på plass før vi kom til toppen av Lorthaug.
Tåken var til tider heller tett, men der Indianerstien i 2006 var klink is, minnet den denne gang mer om en bekk.

Turen innover i tåkehavet var våt og sleip, men helt ok. Vi var ikke de eneste sporty på fjelltur, tre – fire hadde valgt motsatt retning (mot vinden!!!!), mens et par sprekinger jogget forbi oss.

Over ryggen ned mot Øvre Jordalsvatn, dukket Bergen fram fra tåken et øyeblikk, før en kraftig haglskur gikk til angrep på de tapre viddevandrere.

Sannhetens øyeblikk:
peanøttene var ikke i posen men rundt omkring i sekken.....

Været bedret seg en god del, og etter å ha forsert Rundemanen gikk turen ned til Torbjørn på Skansemyren uten problem.
Veronika og Joakim gikk videre bort Kamveien, mens vi andre tok sikte på Torbjørn sin bil for transport til Sollien.

Etter noen logistiske utfordringer kunne vi til slutt telle opp syv deltakere til den tradisjonsrike viddeturen. En tur som ble omtalt som den tolvte eller kanskje den trettende…. i rekken.

I år kunne vi glede oss over flere nye deltakere; Odd Erik, Inga og Rolf. I tillegg stilte også i år; Øyvind, Torbjørn, Marte og Henning. Vi antar at de som glitret med sitt fravær hadde sine gode grunner.

Overfarten startet knallhardt; Ulriksbanens nye eiere hadde tatt juleferie og underlaget var en blanding av klink is og lett snødryss i den første oppstigningen.

Men så snart vi kom opp i skikkelig ekspedisjonshøyde kunne vi konstatere at forholdene lå til rette for en behagelig overfart.

Til tross for det flotte været var det nesten folketomt i fjellet. Etter hvert kunne vi senke skuldrene og cruise innover vidden i forvissing om at vi også i år skulle bli Bergens siste vidde-vandrere!

Underveis møtte vi en og annen forvirret turgåer i motsatt retning. –Dette var FØR vi var kommet halvveis. Sistemann antok vi ville svinge ned Skredderdalen før nattemørket kastet seg over han. Noe annet ville være både utilrådelig og ganske så uansvarlig.

Ca. halvveis (en relativ størrelse med stadig muligheter for diskusjoner) ble lunsjen inntatt i tradisjonsrike omgivelser. Med stivfrosne gløgg-klisne fingre og kaldt sitteunderlag satt de fleste i ro i minst syv minutter. - da ekspedisjonen igjen var på beina bar enkelte preg av en plutselig avbrudt spisesituasjon.

Det var tydelig at det hadde gått hardt utover byens drikkevann i julen. Det kom opp ulike teorier men det virket som om gruppen samlet seg om sprekk-teorien til slutt.

Året 2008 hadde allerede vært et temmelig turbulent år for enkelte av vidde-folket så det kom ikke som noen stor overraskelse at årets viddetur også skulle inneholde dramatiske endringer. Start tidspunktet for årets tur var skjøvet frem til klokken 10.00! Sånt hadde aldri skjedd før og det var en tydelig uro i gruppen som samlet seg ved Ulrikens fot.

Gleden var derfor stor da vi likevel kunne telle opp 11 morgenfriske utenfor gjerdet i Sollien 55. –Dvs en hadde fått beskjed om feilt gjerde og ble funnet igjen litt lenger oppe.

Bildetekst til start bilde:
Oppmøtet viste seg å være historiens beste! Øyvind, Henning, Marius, Tonje, Marit, Frode, Rolf, Olav, Karen, Torbjørn og Joakim.

Banen var fortsatt under teknisk vedlikehold og gruppen måtte også i år ta den lange ruten opp Lorthaug, Indianerstien, forbi Turnerhytten og innover Vidden.

En av deltakerne stilte i år med tursko sydd sammen av det mykeste måseskinn. Men han fikk dessverre erfare at det materialet var lite egnet på de mer glaserte områdene av byfjellene. Etter seks tryninger konstaterte ekspedisjonens fysioterapeut at vedkommende hadde et sterkt bekken og hadde fortsatt store muligheter for å delta på kveldens feiring i oppreist stilling.

Foruten disse ufrivillige sidesprang forløp turen uten de store dramatiske hendelser. Dette til tross for at sikten var heller dårlig, og været midtveis nokså surt, med snø og vind, noe som førte til at nistepausen gikk heller kjapt unna.

Ekspedisjonen tok seg raskt ned til Øvre Jordalsvatn og beskuet anleggsarbeidene ved Tarlebøvannet. En kort energipåfylling ved utsikten ned i Jordalen førte til at Rundemannen ble beseiret ganske greit enda isen gjorde sitt til å senke tempoet.

Det skulle imidlertid vise seg at dramatikken rundt årets ekspedisjon ikke var over riktig enda!

Den slitne turgruppen fikk seg en kraftig støkk da de på vei ned mot Skansen ble gjort oppmerksom på at en av deltakerne tidligere på dagen hadde plassert en retur bil ved Svartediket!! ¨

Dette hadde aldri skjedd før. En del var tydelig merket av opplevelsen men tok seg mesterlig sammen og tok avskjed med Svartedikerne i svingene like nedenfor Fløien. Men det var en tydelig rystet gruppe som tuslet nedover de siste mørke svingene. Det hadde i sannhet vært et uforutsigbart år dette 2008!

Resten av kvelden ble feiret i verdige former på Os og Danmarksplass. Får en tro....

Fra første stavtak var det klart at dette kunne bli en av de flotteste overfarter i skilagets 14 årige historie. Sol, vindstille og ikke minst masse snø.

En del hadde i siste liten funnet gode forklaringer på hvorfor de ikke kunne stille på Ulrikens topp sånn i tolv tiden. Men heldigvis for byen Bergen var det fire av oss som hadde anledning til å videreføre de stolte tradisjoner. Marit, Øyvind, Joakim og Henning

Etter ca ti minutter var byen der nede forsvunnet og vi ble møtt av stemningsbilder som på andre kanter av landet hører høyfjellet til.

Status for de som deltok var kort fortalt et slitt ankelfeste, en nybygger og en frisk og tidig tradisjonsbærer.

Mens solen gikk sin gang hadde vi tatt oss over vidden og hadde i tillegg hatt en pause på minst ti minutter. Vi hadde rukket å bli enige om at det var sjelden vi kunne sitte så lunt og godt på selve nyttårskvelden. En jublet over at han hadde drukket en hel thermos med te og at det jaggu var godt. Men han med det rosa hode hadde så vidt fått trykket Send på mobilen før den herlige lunsjen var over.

Siste stykket fikk vi følge av Odd Erik som kom oss i møte fra Skansemyren. Og så skjedde det som aldri hadde skjedd før, at vi tok Blåmannsveien ned til Brushytten! Men det var en fin nedfart som frister til gjentakelse.

Og med dette stemningsbildet håper vi at samtlige taimer forkjølelser, kontorkjøp og andre forstyrrende aktiviteter til andre datoer enn 31. desember i 2010. -For da er det nemlig 15 års jubileum! - eller var det 16?