SVOGERTOUR 98

På en varm og kullsyreholdig strandbar i Bulgaria i 95 ble det fattet et historisk og enstemming vedtak om at "The SvogerBrothers", skulle bike 2 uker sammen, sommeren 98. En ventetid på tre år var tilstrekkelig kort slik at drømmen kunne holdes i live og året 1998 var tilstrekkelig fjernt til at svogrene uten blygsel kunne undererette sine respektive familier om vedtaket. Deretter fulgte 3 år med nitid planlegging som hovedsakelig bestod i at svogerne med ujevne mellomrom minnet hverandre om vedtaket.

3 års drømmer, rett i dass?

Etter et varmt og spennende opphold i Vest Afrika, kom Svoger1 hjem til Norge med noe som etterhvert utviklet seg til å bli en skjelvende, varm og spennende kropp. Med en kroppstemperatur på over 40 og et svært rastløst mageinnhold, så det ut for at den planlagte SvogerTour-98 kunne gå rett i dass.... Det var under en uke til ekspedisjonen skulle starte og serveren til Kr.Sand kommune måtte ta imot mye digitalt dritpreik disse dagene. Men, det hjelper å snakke om det. Etterhvert så det ut for at drittpreik, kulltabletter og potetsmel(!) gjorde jobben. Så da vi nådde fasen 50/50 sjanse, var det på tide å samle seg om et motto for ekspedisjonen.

Svoger2 kom med en sikker vinner: DRIT OG DRA!

Svoger1 drar over fjellet

Til tross for at det var tre år siden sjefsavgjørelsen om SvogerTour-98 ble tatt på den omtalte strand i Bulgaria, kom avreisedato så plutselig på Svoger1, at båten mellom Bergen og Hanstholm var full da han kontaktet den elskverdige damen hos Fjordline... Så da var det bare å sadle den gode gamle Suzuki GSX1100 og legge kursen mot Odda, Haukeli, Sætesdalen og Kr.Sand. Dvs. når sykkelen har gått over 105000km og Krauser settet er montert litt hastig kvelden før, da tar det ikke lang tid før første strengbit er på plass. Et elskverdig bysbarn på nyinnkjøpt Fatboy, gjorde Svoger1 oppmerkson på at skiltet var ved å forlate sin eier og hang og dinglet etter en skrue. -Og enda var ikke Odda passert. Hva kunne ikke de neste 6000km bringe?

Svoger2 tar Svoger1 med på by`n

Svoger1 ble tatt vel imot da han ankom Kr.sand om ettermiddagen. Grillen glødet og Svoger2 pakket på sykkelen. Ny tankveske, nye sidevesker og ikke minst; ny sykkel! Den ene selger etter den andre hadde i flere måneder holdt lange foredrag om rebelske forover-liggesykler og coole bakover-liggesykler og at selvfølgelig var alt egentlig like bra dersom han heller ville ha noe annet.... Men den hvitluggete individualisten endte opp med en frisk og "straigth" Bandit600. Et valg som skulle vise seg å være svært vellykket. Han (Svoger2) hadde laget seg et nytt uttrykk som han likte godt: "Sofasykler for pensjonister".

Syklene ble parkert på kaien og the SvogerBrothers went to town. Vidar Busk svingte som bare Vidar Busk & co kan svinge! Highway61, dirret i takbjelkene og Svoger1&2 var etterhvert ved å komme for seint til ferjealternativ 2. Men vel ombord fortøyde vi syklene til ferjen og ga et og annet fortøyningstips til de nyfrelste Harleykjørerne som buldret på plass med full pakke; inklusiv Harleytørkle om pannebrasken - og sikkert Harleyundik under Harleybuksen.

Som en kontrast til stemningen rundt Vidar Busk & Co, duvet danskebåtens dansegulv med campingfolk iført rosa duskedrinker og nye hvite joggesko. Her så det ut til at tiden hadde stått stille siden "Tio tusen røda rosor" første gang var blitt spredt over Skageraks dansegulv.

Men det er rart med det, tiden går fort i godt lag. Så 15 minutters søvn under nærmeste bord var alt vi tildelte våre skinnkledte campingkropper.

On the road, day1 (På veg, dag1)

Etterhvert som vi kjempet oss gjennom sidevind og regnbyger nedover det danske flatland, kom pannebrasken sigende lenger og lenger nedover i hjelmen. Etter en varmende kaffe og dagens første pølse, var vi enige om å gi våre kropper en velfortjent hvil. - Og to timer senere lekte fortsatt solfylte Californiascener under nyinnkjøpte RayBanFakes. The SvogerBrothers cruiser side by side langs endeløse stepper med rullende prærieballer og 60 talls freaks, Peter Fonda skjærer ut til høyre men The SvogerBrothers stopper ikke før SantaMonica Beach bader i palmer, kveldsol og bronsebrune kropper. De snur seg for å se seg tilbake idet en voldsom bølge slår oppover stranden og velter utover den danske rasteplass. Fortumlet steg two lonely cowboys opp fra de våte stepper, vred sine hjelmer og stavret seg bort til to sorte, dryppende hingster.

Det e` sku daili å være norsk, i Danmark!

SvogerTour trakk nå krumbøyd nedover det danske kartet og stoppet ikke før MC TOURING CAMP lyste fra et vindu i Århus. De danse drenge var svært så hjelpsomme og ga oss en brosjyre, med egen internettadresse: http//...... Vi takket og bukket og fortsatte ferden sydover. Vi passerte snart Flensburg, med kurs mot Bremen. Vi hadde sånn noenlunde øyekontakt idet vi forsvant under havnen i Hamburg fem filer i bredden. Stor var gleden da lyset fra Svoger2 dirret i speilet i det vi steg opp fra dypet. I motsetning til en og annen hissig bilist, var Teamet svært glad for at lyset på Bandit600 var stilt litt for høyt. Sykkelen var svært gjenkjennelig sjøl om teamet til tider sprakk i lengderetningen. I en ekte rotbløyte forsvant Svoger1 ut av syne og forble der (ute av syne) en times tid etter et veikryss som kom veldig brått på. Dette var første gang vi fant ut at vi burde avtale et treffsted.

Etter tilstrekkelig mil på motorveien, siktet vi oss inn mot Bremen på mer landlige 1veier, og endte mer eller mindre tilfeldig i byen Rotenburg. En søvnig liten mursteins by hvor vi snart dumpet oppi et MC par som røpet sin identitet ved to lærjakker hengende over stolen. Mer skal det ikke til for å sende ut vennlige MC-koder. Paret viste seg å være to hyggelige dansker som var på vei til slottsferie i Frankrike. Slottet skulle romme over 2000 kvadrat og var innkjøpt av en sjef som hadde for mye penger..... Den hyggelige danske viste seg å være økonomidirektør, eller FINANCE MANAGER som det stod på visittkortet. Nei, Bikere er ikke lenger hva det var. Nå for tiden vet en jo ikke hva en kommer over... - Og kjekt er jo det! Så lenge folk fryder seg over denne spesielle form for tilværelse så er alle hjertelig velkomne, bare de ikke har Harleytørkle og Harleyundikk, filosoferte SvogerTour fra sine myke senger på pensjonat Burgerhof..

Dag2

Dagens motto: Idag SKAL vi klare det

Etter at dagens frustuck var på plass og Svoger2 hadde plassert sin porsjon under en dertil egnet prydbusk, var vi igjen på vei mot vårt første virkelige Bikermål: D`n Toerstop, i sør Holland. De som er interessert finner mer informasjon om plassen under sidene til MC Touring Camp Danmark.

Vi dro over grensen til Nederland ved .... og fulgte .... nedover mot byen Velo sør i Holland. Vær og føreforhold fristet ikke til de store utskeielser så vi dro målbevisst ned mot det vi håpet skulle bli en flott ramme rundt kvartfinale kampen mellom Nederland og Brasil. Vi ankom D`n Toerstop i åtte tiden og for de som vil prøve å finne frem til plassen; ikke gi opp, for plutselig er du der! Du kjører rundt i en velfrisert forstad og føler deg ganske sikker på at du er på villspor idet du runder inn på plassen med det tydelige skiltet: NO CARS ALLOWED.

Inne på gårdsplassen ble vi møtt av en grønn og frodig teltplass, et svømmebasseng, den lokale vaktbikje -alt sammen badet i regn. Men i en herlig godværsperiode fikk vi satt opp teltet og ble etterpå tatt varmt imot i en røykfylt og varmende pub/bar/danse/tv... Oppunder taket var det tydelige spor etter tidligere besøkemde. Hele himlingen var dekket av t-skjorter med emblem fra forskjellige klubber rundt i Europa. Vi fikk servert det lokale brygg akkurat i det dommeren satte spillet igang. Det var tydelig at det bruste oransje blod i flesteparten av de tilstedeværende og jubelen stod i taket da Nederland gikk opp til ledelse 1-0. Men etterhvert som kampen rullet frem ble den oransje jubelfarge byttet ut med grønt og gult, og sort! Deretter ble det mer regn. Vantro subbet nederlenderne ut i den våte natt mens bikjen rev og slet i det som var igjen av den oransje supporterhuen.

Nattens våte fyrster hev seg over den vesle campingplassen med en så voldsom kraft at Svoger1 våknet neste morgen med tendenser til vannansamling i venstre kne. Et kne som siden skulle vokse til uante dimensjoner.

Dag3

It was one of these mornings

Etter en rask nedpakking av telt og fuktige liggeunderlag, avrundet vi vårt opphold med en bedre frokost på den kombinerte resepsjon, pub og frokostkro. Utenfor vinduene lå det fristende blågrønne svømmebassenget og plasket i morgenregnet. Men i stedet for å kaste oss i badebuksene, la vi inn et par ekstra plastposer i støvlene og trakk de motvillige regndressene over fuktige skinnklær.

Vi fløytet farvell til D`n Toerstop (går det an å hete det?) og bega oss ut mot nye byer, nye veikryss og endeløse rekker av piskende trailerhjul. Vi passerte raskt Belgia, The station of the stars og fulgte motorveien like til Nancy, nord i Frankrike. Vi hadde bestemt oss for å se Frankrike - Argentina på en lokal fransk pub for å kjenne på "trøkket". -Og kanskje det var mulig å finne en tørr seng eller to.....?

Sjøl om den mandige MC-imagen fikk en liten knekk da vi ble innslosjert i prinsessen-på-erten senger med blondegardiner og englebilder, så steg stemningen betraktelig. Gårsdagens regnvær, eller var det forrige uke, dampet bort via en god gammel dansk og en varmende southern comfort.

Om kvelden danderte den aldrende Madame Quelquechoise noen fristende retter rundt den lokalt produserte rødvin i et tempo som gjorde at vi var ved å miste dagens høydepunkt; Frankrike - Argentina. Sammen med en gruppe nederlendere som hadde vært der og som nå av forståelige grunner ikke var der lenger, så vi Frankrike beseire Argentina. Vive la France jublet vi til Madame og håpet hun merket seg det til regnskapets time neste morgen.

Dag4

Le jour apret......

Etter å ha tatt farvel med engler og teppebelagte baderomsvegger, la vi oss forover i sadelen og prikket oss målbevisst nedover kartet; Dijon, Lyon, Valence. Elleve timer senere skled vi inn på le Camping Moto og mottok hilsener til høyre og venstre. Etter søk på internett og samtaler med flere motorsyklister nedover i Europa, hadde vi store forventninger til denne campingplassen som lå like ved byen Crest, nord i Provence.

Svoger1 slang frempå med alle sine fem gloser og fortalte at følget var norskt Norvegien Vikings, comprit? og at vi syntest stedet så fint ut og at..... da spurte nederlenderen bak skranken om vi kanskje snakket engelsk.. Det viste seg at også denne plassen var drevet av nederlendere. Så da vi skjønte at karen bak skranken ikke var så stø i fransken, gikk vi over til engelsk og ble servert et glass pils på husets regning. Sjelden har et kaldt glass pils smakt bedre. Å sige ned ved et langbord fylt med skinnklær og velkommen smil i lav kveldsol og kjenne elleve timers "turkjøring" sige ut av kroppen.... C`est la life, skålte The SvogerBrothers. CAMP BASE var etablert!

Dag5

It so hot that its cool

Da vi våknet neste morgen var det et nytt og ukjent lys over vårt fuktige teltliv. Sol fra skyfri himmel. Etter å ha fått servert frokost a la MotoCamping; 1/2 witten delt i to med omelett og salat, slo vi oss ned ved bassengkanten - og våknet to timer seinere iført solfaktor 0 og sveiseblikk.

Etter tre Fanalgin og noko attåt, var vi klar for å se nærmere på områdene rundt CampBase. Iført t-skjorte og hjelm cruiste vi rolig gjennom parfymerte lavendelmarker og endeløse rekker av vaiende gule solsikker. De svingete veiene førte oss oppover i fjellene til den lille landsbyen Beaufort. To pils, to café aux lait og to is. Idag skulle vi ha alt. Comment ca va? Svoger1 mente at han etterhvert hadde utvidet sitt franske ordforråd og gikk igang med noe som minnet om starten på en samtale. Ah, ca va bien merci et ukhsaf ijofj gjj fga alskjdfopa ijfaø..., begynte den blide fransøse. Etter noen minutter stanset hun såpass at vi skjønte at det var på tide med et mmm. Og så så vi dypt ned i kaffekoppene våre.

Om kvelden var det samling rundt det naturlige treffstedet foran ...Nye bekjentskap ble etablert og vi hilste stadig nye ferskinger velkommen til leiren. Svoger1 tenkte på sin egen 84 modell med skadeskutt blinklys og oljelekkasjen som etterhvert hadde satt sitt preg på venstre side av sykkelen, og ergret seg litt over disse blankpussede nykommerne som en etter en ble vippet over på sidestøtten. Hvor var det blitt av de ekte bikerne. Bikerne med streng og tau og flagrende plastposer?

Jour six

Det eneste SvogerTour hadde som mål for denne dag, var at vi ikke skulle sovne i solen, men ellers var vi våkne for det meste.

Kvelden før var vi blitt anbefalt en rundtur i områdene nordøst for MotoCamping. Vi passerte det ene postkort motivet etter det andre da vi la avgårde langs elven Drôme. Overalt hvor vi stoppet for å strekke på beina gjorde vi den samme gledelige erfaring. Franskmenn er et svært hyggelig og imøtekommende folkeslag. Dette var Svoger1`s første tur til Frankrike og han fikk endelig oppleve at alle franske fremtoninger ikke var like hårknuteknytt og arrogant som gymnastidens Madame Krüger. Tvertimot var de hjelpsomheten selv og la alltid godviljen til når Svoger1 førte sine samtaler om livets mange store spørsmål. Oui, c`est la life.

Etter en gjennomgang av ekspedisjonens reisebudsjett var det klart at vi etterhvert måtte søke inn mot den smale sti. Sjøl om vi hadde gitt oss sjøl en svært god kurs på det vi hadde igjen i fremmed valutta, så måtte vi etterhvert se oss om etter den lokale Rimi-variant. Til slutt ramlet vi over en parkeringsplass som vi antok måtte ha en butikk i et eller annet hjørne.

Vi fylte opp i trillevognen og ved kassen var vi skjønt enige om at det var veldig dyrt å handle billig. Men da hadde vi da også fått med oss hver vår kopp med gullkant, 1 glass nescafe, 1 sixpack, 1 flaske vin, noe frukt og et helt brød. - Ja, også en Brie selvfølgelig, for det måtte Svoger2 ha. Svoger2 hadde nemlig vært i utlandet før og da hadde han alltid kjøpt en sånn illeluktende kake. Sånn var det bare.

25. juli kl.12.35 passerer tetfeltet i Tour de France dette sted. Litt lenger fremme var klokkeslettet endret til 13.25, men teksten var den samme. Vi var m.a.o. havnet inn i det området som om noen uker skulle være sentrum for vinglende sykkelhjul, svette og grimete slitefjes fulgt av 1320 hysteriske fotografer. Men det som imponerte oss mest, det var at det var mulig å forutsi når syklistene ville nå de forskjellige etappene, sånn på minuttet. Skulle tro de var dopet.

SvogerTour-98 la seg på hjul og frydet seg over de japanske hester som skjøv oss oppover de steile stigningene. BJARNE RIIS, var det malt med store hvite bokstaver tvers over veien i over 1500 meters høyde. Svoger2 var ikke helt sikker på om en gul t-skjorte var verdt slitet.

Svoger1 hadde etterhvert fått en litt særegen kjørestilling med venstrefoten pekende ned mot asfalten. Støvlene var nettopp sålet om, ja det var i allefall ikke mer enn 7-8 år siden, og skomakerens faglige kvalitet ble til stadighet testet i de mange svingene som førte oss ned mot CampBase.

Sjøl om tid og dager flyter i ett, rykker det alltid i gamle danseføtter når kalenderen viser lørdag og sommer. Krampetrekninger, ville onde tunger kalle det, men ekte var iallefall gleden da vi oppdaget et oppslag som inviterte til "BluesNuit" ca. to mil oppe i fjellene. Med en ekstra southern i kaffekoppen la vi inn krabbegearet og møtte BigMama, eller var det SweetMama?, i svingene nedover den trange kløften. En gammel mølle var restaurert og hadde fått et nytt liv her nede mellom steile klippevegger og en evige buldrende elv. I trærne rundt bygningen var det hengt opp lyskastere som spredte et fargerikt lys over utendørsscenen. Det var fire grupper med varierende kvalitet som trakk tonene utover i sommernatten. - Konserten var en årlig festival som samlet blues interesserte fra tout L`Europe, mente Svoger1 at nabobordet hadde fortalt ham. Mens Svoger1 snakket fransk med lokalbefolkningen - han hadde etter nøye instruksjon fra Svoger2 innøvd tre nye (franske) gloser , disse kom i tillegg til den han kunne fra før - henga svoger 2 seg totalt til Sweet mama. - "Og så var det sjelden snø her om vinteren", kunne Svoger1 fortelle idet han reiste seg og satte kursen mot baren. Med en påfallende litt slepende gange, trakk han kroppen etter seg, stadig nærmere den opplyste baren. En støvsky virvlet opp hver gang venstrefoten ble trukket avgårde. Skinnjakken kastet over høyre skulder. Venstre arm langs siden. Han bar hanskene i denne. Med to kraftige never støttet han seg mot disken for å dempe noe av den smerten som ville skjære gjennom den lange senete kroppen. En barkrakk, en lonely rider og et stivt utstrakt venstrebein. Morgan Kane, tenkte Svoger1. Svoger1 var egentlig høy og mørk.

Salmonella, tenkte Ingunn Monsen. Ingunn Monsen var egentlig oversykepleier ved infeksjonsforebyggende avdeling i Bergen. -Men det er en annen historie.

Dag7

Le Coup Finale

Partit, c`est mourit un peut, tenkte Svoger1 at han skulle si idet han tok farvell med folket på le Camping Moto. Men før han liksom fant noen god anledning, var vi på vei igjen og cruiste rundt i nye prospektkort med sterke lukter av lavendel, løk og sommer. Kompassnålen pekte rett syd og vi var urokkelig i vår kurs sjøl om vi passerte kilometer etter kilometer med vinranker og fargerike smakstilbud. Et eller annet sted bak i lillehjelmen hadde triptelleren begynt å sumere antall kilometer som var tilbakelagt siden vi startet i Hirtshals for en uke siden. Vi hadde nå passert 2800 kilometer og en rask hoderegning konkluderte med at vi ville få omtrent samme kjørestrekning på returen. Svoger1 trakk venstrefoten opp fra den subbende asfalten og la sykkelen over i venstrekurven. Vi var klar for Aix-en-Provence og Le Coup Finale. Aix-en-Provence ble en av de byene du kommer til og som du har tenkt å stoppe i og som du plutselig har kjørt forbi. Men etter hvert hadde vi fått relativt god tilbake-på-sporet teft. Via diverse enveiskjøringer og rundkjøringer etter engelsk modell, var det alltid mulig å nøste seg tilbake til utgangspunktet. I allefall sånn noenlunde. Så vi fant tilslutt en campingplass i utkanten av byen og gjorde oss klare til den store finale. Vi dro innom campingplassens restaurant som riktignok hadde satt frem et tv, men hadde reservert de nærmeste bordene til campingkledte tyskere og nederlendere. Ballen ut til folket Le ball pour les peuples tenkte Svoger1, han sa tingene mer inni seg nå, og så dro vi avgårde mot sentrum av Aix-enProvence for å ta pulsen på den franske fotballsjelen.

Etter diverse runder og disputter om hvilken bar som så mest fransk, intim og nasjonalistisk ut, havnet vi på en tett liten kro et eller annet sted i den dirrende byen. Stemningen var til å ta og føle på. Folk trippet, løp, fløytet og danset seg gjennom de trange smauene. Med trikoloren høyt hevet. Vi fikk kneket oss ned mellom noen unge og entusiastiske innbyggere av den sorten en forventer å treffe i De la France som i sin storhet kom med et Ah, Norvege! Assiez Vous, Silvoples. Tanks You the same. Or, Merci båkoup. Svoger2 hadde allerede satt seg.

Frankrike rundspillte Brasil fremme på veggen, og stemningen i det lille lokalet eksploderte ved hver fulltreffer og gikk over i det hysteriske ved den siste 3-1 scoringen til han der som ser så sint ut og som begynner å bli litt tynn i håret helt bak. Vive La France ropte SvogerTour. Sammen med våre nye lealause venner svimte vi ut i gatene og lot oss flyte nedover de smale smauene sammen med resten av Aix-en-Provence. Etter en stund begynte vi å lure på om folk var på vei hem. At vi egentlig bare fulgte stimen ned mot bussene i Indalsveien, hvis du skjønner. Men snart hørte vi bulderet fra elvemunningen og vi veltet ut på havet i sentrum av byen. En kjempesvær fontene med vann og lys og jublende, badende ungdommer strålte som en fantastisk avslutning på en utrolig kveld. Dvs. kvelden var nettopp begynt. Byen kokte som 17.mai og nyttårsaften til sammen. Og fortsatt bølget folk ned fra smauene og rant opp i den levende fontenen. Alle hadde funnet noe som laget lyd. Biler som var blitt trukket inn i Straumen, ble husket avgårde og løftet frem gjennom folkehavet. Omfavnelser. Utekafeer. Vive la France. Iltre mopeder med fastlåste fløyter. En rasende Ducati. Våte kroppsnære t-skjorter og struttende brystvorter. Vive la France!

Etter halvannen time begynte det å bli grenser for hvor begeistret vi kunne være på franskmennenes vegne og vi bestemte oss for å dra mot vårt lille krypinn i utkanten av byen. Utkanten av byen. Hvor i h..... var utkanten av byen. Og hvor var vår utkant. Vi hadde vært så opptatt med å krangle om kveldens utested at vi hadde kjørt hele Aix-en-Provence på kryss og tvers uten å tenke på å legge ut erter som vi kunne følge tilbake. Svoger1 mente vi kunne spørre quelquechoise, men Svoger2 mente litt opprømt at her skulle vi stole på intuisjon og egne krefter. Svoger1 la seg mutt bakk Svoger2 som ledet oss gjennom to smågater - og rett inn i 17.mai toget! Lykkelige franskmenn jublet rundt oss og over oss og lurte på hvor fløyten var plassert på slike sorte japanere. Stemningen var jo artig det første kvarteret og vi lot oss drive avgårde helt til en sløkket froskespiser skubbet borti Svoger1` s venstre kne. Motoren ble røsket opp i et ekkelt turtall og Svoger1 la kursen 90 grader til høyre, gjennom folkehavet og forsvant ned første og beste enveiskjøring. Like etter flimret lyset fra Svoger2 i speilet og vi fortsatte en sint og ukontrollert ferd nedover trange mørklagte smau. Støyen fra fløyter og skrikende franske frosker var ved å bli kvelt da smauet gikk over i en tverrgate og som til alt hell viste seg å være VÅR gate. Vi kjente igjen et kryss her og en kafe der og like etter rullet vi inn og seg ned ved siden av vårt lille trofaste, grønne, norske fjelltelt.

Dag8

Vi må se havet, det må vi bare.

Neste morgen var blitt formiddag før vi rullet videre sydover. Varmen var nesten lammende inne bak helhjelmer og svarte skinnjakker. Vi var enige om å drikke mye, det var veldig viktig. Men for å drikke mye må du stoppe mye. Og det er varmt. Veldig varmt. Så istedet kjørte vi mye. Svoger1 hadde nå gitt opp den skeive kjørestillingen. Nå var han gått over til å hvile venstrefoten på motorblokken, helt til støvlen ble så gloheit at det var like godt å la den dingle løst over asfalten.

Etter noen timer kjente vi at vinden som presset seg inn gjennom det åpne visiret kom med et nytt og friskere innhold.

Vi møtte havet ved Cassis, eller noe sånt. Her gikk folk i shorts og t-skjorter og så langt etter de to nordboerne som spradet rundt på strandprominaden iført lange skinnstøvler, og skinnjakke lett henslengt over skulderen.

Da vi hadde sett nok og tatt bilder av havet, dro vi videre østover mot St.Tropez, Cannes og Nice. I St.Tropez burde vi være ekstra forsiktige og låse ned alt som kunne tenkes å være omsettelig på det sorte marked, hadde vi fått vite. Vi parkerte syklene inne i sentrum og tok oss nok en gloheit turistrunde nede ved havnen. Vi var borte ca. to timer og da vi returnerte kunne vi med glede se at syklene fortsatt stod der de var blitt parkert. Og enda større ble gleden for Svoger1 da han oppdaget at han ikke hadde mistet nøklene til sykkelen. De stod faktisk i! Men heldigvis hadde han bundet de fast med en lisse til styret. Som nevnt var sykkelen etterhvert blitt noen år og alderen hadde satt sine spor i den slarkete tenningslåsen. Året før hadde Svoger1 kjørt fra Kr.Sand mot Bergen og da han ankom ferjeleiet i Utne, oppdaget han til sin store skuffelse at tenningsnøkkelen hadde hoppet av i et eller annet telehiv over Haukeli. Etter den dag kjørte aldri Svoger1 uten å fortøye sin nøkkel.

Da vi skulle ut fra St.Tropez stod det stint med biler over alt. Hele strekket fra St.Tropez til Cannes var en eneste lang ettermiddagskø. Skulle du legge deg i midten av kjørebanen måtte du ha alle muskler i helspenn. Små iltre mopeder og svære muskelbunter med struttende eksosrør føk avgårde som små torpedoer og skapte et mildt sagt uryddig trafikkbilde. Redningen ble to blålys og en sirene i speilet. En sykebil presset seg fremover, den passerte oss - og vi la oss på hjul. Sammen med en lokal tohjuling fløt vi i dragsuget og smatt forbi lukene før de tettet seg igjen bak oss. Vi svevde avgårde til vi passerte Cannes med så stor fart at vi slapp å lure på om vi skulle stoppe. Klokken nærmet seg ti om kvelden og det begynte å spøke for teltplass og arbeidslys. Via diverse spørrerunder bommet vi på forklaringen, men fant en flott plass med det flotte navnet; Panoramer. Tok dokkar `an? Panorama og Mer. Utsikt og hav. Hele Nice lå og badet i sitt eget lys rett nedenfor plassen. Her gikk det an å bo!

Dag9

14.juli Le jour National

Svoger2 våknet til nok en dag med strålende sol fra skyfri himmel. Klokken var ni og Svoger1 hadde allerede hatt to telefonsamtaler til gamlelandet for å undersøke hvilke muligheter som lå i den medbragte Europeiske skadeforsikring. Foten var nå som en eneste lang stokk fra leggen og opp. Til tross for nattens runde med Fanalgin og Southern Comfort ville det nå være umulig å klare en MC-tur på 300 mil. Forsikringen dekket innleggelse og gratis hjemreise. Men sykkelen måtte hjem på egen regning. Hadde eieren spandert kasko på sin trofaste sliter, ville forsikringen også dekket hjemsendelse for denne. -Et lite tips til andre. Løsningen var da å forklare saken for stedets eier, på fransk selvfølgelig, og eierren som konkluderte med motorsykkelulykke og arme riddere slo dramatisk opp i avisen og ringte opp vakthavende lege. Og igjen fikk vi møte hjelpsomhet og ... Ca. en time seinere kom legen og konkluderte med menisk eller quelquechoise comme ca. Senere på dagen fikk Svoger1 den tvilsomme glede av å være passasjer på Svoger2`s Bandit600. Sykkelen som hadde sett så trygg og bastant ut langs svingete franske alpeveier, ble til en vinglete liten sak. "Disse fotvilerne må være konstruert for sirkusartister eller innpåslitne MC-ryper" tenkte Svoger1 mens Svoger2 sleit fælt med en gærning som lekte svingstang bakpå hekken.

Doktoren gjorde sitt, tømte kneet og skrev ut regning. Tilbake i leiren var vi enige om å ta det rolig denne dag og så begynne hjemturen neste dag. Det var jo 14. juli og nyttårsrakketter i byen. Hadde vi hatt litt vett i skallen hadde vi sikkert plassert oss ute på et av plassens mange utsiktspunkter og bivånet det hele på avstand. Så vi dro istedet inn til sentrum for å "kjenne på 17.mai trøkket".

Etter noen pingserunder langs den fasjonable strandpromenaden, splittet teamet opp og Svoger2 tok på seg oppgaven med å representere SvogerTour-98 denne kveld. Han tok oppgaven alvorlig og kom sent hjem. Svoger1 hadde sikkert satt oppe og ventet og ventet til langt på natt.

Dag10

Le retour au Norvege

Nå var det ingen vei tilbake. Skulle vi nå hjem til avtalt tid, måtte vi legge kursen østover mot Monaco og Menton og deretter nordover til Torino og Milano og videre mot grensen til Sveits. Foten var igjen blomstret opp til full målestokk og Svoger1 vurderte å dra ned og be om å få pengene tilbake. Men slikt gjør en jo ikke. Så etter en kaffe med Southern og litt tankearbeid, hadde Svoger2 laget en fotviler versjon 1.0. Prinsippet var at Svoger1 skulle få et alternativt hvilested til den heite motorblokken og versjon 1.0 fungerte en hel halvtime. Minst. Men det viste seg snart at dunker du akillessenen tilstrekkelig mange ganger mot en tynn pinne, ja da får du vondt. Den første desperate løsning var at Svoger1 ga full pinne oppover i Italia for så å få en etterlengtet strekk og hvile for den nå så mye omtalte venstrefot. Men det sa seg sjøl at vi ikke kunne fortsette sånn gjenmnom resten av Europa. Det ville jo bli lite sosialt. I et eller annet skogholt bråstoppet Svoger1 og hev seg over en tjukk og god stokk som så ut for å være et passende emne for versjon 1.1. Svoger2 som var mer praktisk anlagt, måtte skuffe Svoger1 med at tømmerstokker var vanskelig å plassere mellom eksosrør og ramme på en GSX 1100. Et mer passende emne ble funnet etter nøyere søk i skogen. Like etter kom vi forbi Italias svar på IKEA og en solid American Tape fungerte som monteringsverktøy. Igjen viste Svoger2 stor arbeidsiver og teknisk innsikt. Versjon 1.1 var montert og ble en sikker vinner. Patentsøknad er vurdert.

Det var på disse kanter verden forandret seg for hver sving. I det vi kjørte inn i et avsindig regnvær, var vi kommet til en liten landsby. Svoger2 mente tiden var inne for å veksle til lire. Han strente mot nærmeste åpne sjappe for å høre når banken åpnet. Han hadde nok sett at det stod Tabac over døren og han hørte muligens at damen snakket godt fransk, men insisterte likevel på å få veksle franc til lire....etterhvert gikk det opp for Svoger2 at kart og terreng ikke stemte helt overens og at Italia var blitt til Frankrike igjen... Så hva skulle vi med lire i Frankrike?

Tilbake på motorveien var en glimrende teknikk snart innøvd. Gearet fikk fem trekk med leggen og sykkelen var i marsjfart. Med en elegant sving ut og frem, så var foten plassert og satt fastklemt frem til neste betalingsbom eller bensinfylling. Gleden over denne tekniske nyvinning førte oss raskt gjennom Italia og godt inn i Sveits. Tollerne ved grensen så med skepsis på innretningen, men et par unnskyldende accident-forklaringer hjalp oss videre inn i den sveitsiske natt. Vi hadde gitt opp å finne noen campingplass i mørket, så ved første og beste rasteplass, dvs. den andre for Svoger2 mente selvfølgelig at den neste var mye bedre..., rullet vi ut soveposene under åpen himmel og satset på at et brett med Fanalgin og frisk luft ville holde unna regn og onde tanker.

Dag11

Ich habe kein angst, ich habe Fanalgin in die Tasche

Når vi først var i Sveits så måtte vi jo få med oss en skikkelig fjellovergang. Valget falt på St.Gotthart passet. En svimlende opplevelse langs utoverhengende veikonstruksjoner og spennende kurver. Hadde vi bare hatt en R-sykkel og vært tjue år yngre. Då skulle du ha sett!

Istedet valgte vi lunkefart og klissete kaker da vi nådde ned til sivilisasjonen igjen. Og så kom regnet. Like etter kreket to klissete nordmenn sseg oppover endeløse tyske motorveier. Men det ble jo et og annet opphold i skydekket og de benyttet vi til å forflytte oss nordover så raskt som vi syntest vi kunne. Da vi kjørte nedover to uker tidligere lå vi på en marsjfart mellom 110 og 120 km/t og syntest det var stressende nok. Men nå passerte vi slike ferskinger med undring og fikk oppleve bruset som går gjennom kroppen når speedometer nålen passerer 140 og 150. Svoger1 hadde i sin tid overtatt sykkelen etter en Europa tur hvor forrige eier hadde passert 220. Så mao, behøvde vi ikke prøve på det. Did it, done it. Men vi måtte jo prøve litt. Men da nålen passssssserte 190 km/t og hele verden flimret ristende forbi visiret, da hadde også Svoger1 gjordt det! Ferdig. Har gjordt det.

Dryppende våt svingte vi av fra motorveien og kom oss omsider inn til byen Würzburg, sørøst for Frankfurt. På vei inn mot sentrum, passerte vi en borg i reneste Disney stil og vi ble enige om at når vi ble stor så skulle vi sikkert reise ned igjen her og undersøke hva det der var for noe. Men akkurat nå var vi mye mer interessert i å finne et krypinn av litt mer beskjeden størrelse. Lykken fant vi i den bakerste bakgaten på pensjonat "Ziegel". For sikkerhets skyld ble vi plassert i tredje etasje, og vi bukserte med grasiøsitet sidevesker, tankvesker og plastposer oppover mot tårnværelset.

Svoger2 fant det for godt å ville forbarme seg over sin skadeskutte svoger som lå og rumlet i nabosengen. Mannen var sulten. Men var han først kommet opp på rommet i 3. etg så skulle han ingen andre steder. Og noe mat fates ikke etter at de siste edle dråper var skylt ned (skål). Svoger 2 ga seg da ut i den tyske natten på jakt etter en tysk pølse! En wurst i Wurstberg! Som en ulv jaktet han gatene - og kom tilbake med det eneste byen hadde å by på: 2 Big Mac!!!!

Men natten ble tørr og varm og varte til langt inn i den neste dag.

Dag 12

Jakten på en teltplass ved havet.

En motorvei, en motorvei - det viste seg at det er motorveier i Tyskalnd - både her og der. På nytt passerte vi Hamburg under havet. Kein angst. Danskegrensen i sikte, men Svoger1 hadde fått et sterkt ønske om å stede foten til hvilepå en rolig camping ved havet! Kart ble saumfart for små trekanter og jakten på en en trekant i terrenget begynte. Svoger2 koste seg med svingkjøring i et bølgete, duvende landskap ut mot kysten av Schlesvig. Svoger1 derimot forbannet hver sving og nedgiring. Selvfølgelig fant vi plassen, plutselig var den bare der. Donnerwetter! Her var i sanhet det tyske Se og Hør riket samlet til drønnende diskomusikk. Sa vi en rolig plass ved havet? Truende skyer i horisonten avgjorde saken, teltet kom opp i en fart og nærmeste pølse og øl kiosk peilet inn. Alt tydet på at dette kunne bli en knall aften. Svoger2 feiret kvelden med sitt første snork sånn i tolv tiden.

Etter ørten liggestillinger iført Fanalgin etc., ga Svoger1 opp. If you cant beat them, join them. Og det gjorde han. Moin, sa de. Moin? sa Svoger1 og så seg over skulderen. Moin, gjentok den sære forsamlingen rundt baren. Svoger1 strakk ut alle sine sosiale antenner og nærmet seg die Versamlung. Rumper og lår sklei utover høye krakker og forsamlungen så ut til å ha vært forsamlet slik ganske lenge. Moin, sa Svoger1. "Dette kommer til å bli en knall aften!"

Neste morgen var Svoger1 på hils med en svær sak som var ute og luftet noe i andre enden av et langt bånd. -Til Svoger2s store overraskelse.

Dag13

Tilbake til sivilisasjonen

Det er lørdag og det regnet ikke lenger fra tunge skyer, det høljet. Strategien ble lagt. Svoger1 tar ingen sjanser: Motorveien til Århus. Svoger2 velger svingevei mot samme mål og kjøper vin på veien. Morro med planer! Et ustyrtelig regnvær gjrorde at svingevei plutselig ble lite forlokkende. Rett inn på motorveien. Men der stod alle tyskerne pent på rad. Og våre tyske motorsykkelkolleger likedan. Nok en gang lot vi oss forundre over den lydighet som hersket langs veiene på det tyske fastland. Det oppstod køer på mer enn 5km foran grenseovergangen, og trafikken stod bom stille. SvogerTour-98 hadde lært av Drillos & co og trivdes dårlig der i bakrommet. Vi la oss inn i det ledige mellomrommet og cruiste rolig nordover.

Danskegrensen ble passert og etter noen mil måtte Svoger2 tanke. Rullet inn på nærmeste stasjon, vippet banditten over på støtten og løftet blikket: Skrått over på parkeringsplassen står en svart GSX1100 med krauservesker, svart søppelsekk tjoret fast over salen og et blinklys i lovart og ett i le. Litt lenger borte et grått svogerhode med en is i kjeften. Did it done it! Together again! Århuys neste. Purret opp vår venninde og inntok heimen.

Siste natt med svogertour. Høvelig feiret med det som skal til. En herlig tilberedt Svoger2-biff og en litt spesiell tequila gjorde godt i stive kropper, og SvogerBrothers skle inn i natten.

Dag14

Did it done it!

Bare sjamøretappen igjen - til hver vår ferge.

Ingen uhell, ingen ulykker. Hadde det ikke vært for litt vann i et kne, hadde det ikke vært stort å fortelle!

Home again. Tripptelleren viste 5300 km.