Eventyrene fra Chile og Gjerrighet fra Vietnam er hentet fra Grobladprosjektet 1995 i Kristiansand.
Ført i pennen av Kristin Hinna

Frosken og kondoren

(Kondoren er en latinamerikansk gribb)
Fortalt av Veronica Weishaupt
Bilde av frosken Vet dere hvorfor frosken har så mange flekker og ujevnheter på ryggen? Vel, det er fordi han slo seg veldig kraftig. Før ulykken hadde frosken en veldig blank og jevn rygg og han var så stolt av ryggen sin.

Det var slik at frosken og kondoren ble invitert til en fest som skulle arrangeres av dyrene i himmelen. Kondoren begynte og forberede seg til festen, og gikk etterpå til frosken fordi han hadde tenkt og erte frosken litt. Han fant frosken i en dam blant sivplanter, og frosken sang og kvekket på den mest melodiøse måten han kunne.

«Hei kamerat» sa kondoren, «jeg har fått vite at du skal til festen i himmelen.» «Selvfølgelig», svarte frosken veldig fornøyd. «I morgen skal jeg reise dit. Jeg ble invitert fordi jeg er så flink til og synge!»
«Jeg skal også delta på festen», sa kondoren for at frosken skulle slutte og skryte av seg selv. «Flott», sa frosken. «Jeg håper du har begynt og øve på instrumentet ditt, kondor.» Dette sa frosken fordi han viste at kondoren var flink til og spille på gitar. Frosken skrøt videre: «Ja da, kamerat, jeg skal også til fest i himmelen. Det vil gjøre meg godt å komme meg så høyt i lufta. Det vil bli herlig og hoppe så høyt!» Etterpå snudde frosken seg og forsvant hoppende mellom sivene mens han sang svært høyt og så falskt at til og med sivene begynte og skjelve av den grusomme lyden. Kondoren ble der og tenkte lenge. Han tenkte at frosken var en stor løgner.

Tidlig neste dag forberedte kondoren seg til reisen da frosken kom til ham. Kondorens gitar lå på bakken. Kondoren hadde øvd gitar flere timer den natten. «God morgen», sa froske. «Morn», sa kondoren. Frosken sa: «Kamerat, jeg har tenkt og reise med det samme fordi jeg ikke er så rask som deg. Da sees vi i himmelen. På gjensyn». «På gjensyn», sa kondoren uten å se på frosken. Kondoren tenkte at frosken sa dette fordi hvis de skulle reise sammen, ville det være veldig flaut for frosken å vise at han ikke kunne hoppe helt til himmelen. Men frosken var en luring, og det han gjorde mens kondoren ikke så på ham, var å gjemme seg inne i gitaren.

Kondoren stelte seg lenge, helt til fjærdrakten hans var skinnende ren. Etter dette tok han gitaren og fløy til himmelen. Siden han var så spent på festen, merket han ikke at gitaren var tyngre enn vanlig. Kondoren fløy høyt, høyere enn skyene, månen og stjernene. Da han kom til himmelen, det vil si dyrenes himmel, ble han spurt om frosken skulle komme til festen. «Tror dere at frosken kommer hit?» sa kondoren. «Jeg ser at dere har glemt at frosken så vidt klarer å hoppe på bakken fra det ene stedet til det andre! Hvordan skal han da klare å hoppe så høyt, helt til himmelen? Det er helt umulig det!» «Men hvorfor tok du han ikke med deg?» spurte endene som hadde litt sympati med frosken, fordi de selv var veldig glad i å svømme i dammen. «Jeg pleier ikke å frakte annet enn gitaren min, ihvertfall ikke frosker!» svarte kondoren litt irritert. Kondoren la gitaren ned på bakken sammen med de andre instrumentene og begynte og snakke med en papegøye.

Mens de andre dyrene pratet ivrig med hverandre, hoppet frosken veldig forsiktig ut av gitaren og gjemte seg bak noen busker. Han venter der noen minutter og presenterte seg plutselig for deltakerne på festen. «Hallo mine venner! Her er jeg!» sa frosken. «Jeg skjelver litt i beina fordi jeg måtte hoppe så høyt», sa han videre. Da de andre dyrene så at frosken hadde kommet helt til himmelen, begynte de å klappe og juble for at frosken hadde klart og hoppe så høyt, og de lo litt av kondoren fordi han hadde sakt ar det var umulig for frosken å hoppe så høyt. Festen begynte.

Jeg vil gjenta at festen forgikk i dyrenes himmel, så alle dyrene var lykkelig og vennen med hverandre. Ingen av dyrene var triste. Alle hadde nok mat å spise seg mett og ingen ble jaktet på av mennesker. Alle duene fløy frem og tilbake. Til og med den hvite fredsduen syntes det var virkelig fredelig i himmelen. Det var så vanskelig å skape fred på jorden fordi de voksne der ofte var uvenner, og det forårsaket mange kriger i verden. Eselet var glad fordi i himmelen var det ingen gårdeiere som slo ham ned pisk. Eselet og hesten kunne nå spise og leke galopp så mye de ville! I værheten snakket løven og gaupen med sin gode venn sauen og rådyret. Apen og fuglene var overlykkelig fordi det var så mange frukttrær at alle spiste og hadde nok mat, og at det var plass nok til alle i trærne.

Jeg må også fortelle dere at alle dyrene var flinke til å spille musikkinstrument, synge eller danse. Og festen var det riktige stedet hvor de skulle vise hvor flinke de var til og underholde hverandre: Elefanten spilte klarinett mens fuglene spilte på mange fløytet. Klapperslangen spilte maracas (guena), mens sjiraffen spilte saksofon. Gresshoppen spilte fiolin og skilpadden spilte på bongoen. De andre dyrene sang; Løven sang duett med hesten, og katten og hanen sang refrenget i kor. Grisen, som hadde veldig lys stemme, ville gjerne synge sammen med de andre, men han sang dessverre litt falskt, så denne gangen bestemte han seg for å spille tamburin. Bjørnen danset sammen med apen og ekornene, mens kodoren spilte på den lille gitaren sin, og frosken sang solo så godt han kunne med den litt spesielle stemmen sin. Papegøyen var så flink til å snakke så han presenterte artistene og sangene på mange forskjellige språk. Tiden gikk fort og festen nærmet seg slutten. Frosken begynte og bli nervøs fordi han ikke viste hvordan han skulle komme seg tilbake til jorden etter festen. Derfor, etter at kondoren hadde spilt siste sang og var opptatt med andre ting, hoppet frosket veldig forsiktig inn i gitaren igjen og ventet der inne, veldig stille!

Det var slutt på festen og alle dyrene sa adjø til hverandre, og alle var så slitne etter så mange timers fest at ingen merket at frosken var forsvunnet. Kondoren tok gitaren sin og startet flyturen tilbake til jorden, etter noen minutter merket han at gitaren virket tyngre enn vanlig. Han syntes dette var merkelig. Mens han fløy beveget han gitaren og prøvde å se inn instrumentet. Det var seint på natta og mørkt, det var vanskelig å se bare ved hjelp av måneskinnet. Plutselig oppdaget han at frosken hadde gjemt seg inne i gitaren. «Hva i all verden gjør du der? Din frekkas! Din løgnhals!» sa kondoren til frosken. De to begynte en kraftig diskusjon midt i flyturen. Gitaren bevegde seg frem og tilbake i vinden og plutselig ble frosken kaset ut av gitaren og falt raskt mot bakken i en voldsom fart.

Mens han falt sa han følgende: «Å stakkars meg! Jeg håper jeg lander mitt i dammen, eller midt i en myk høystakk. Å! Stakkars meg, så dum jeg har vært», sa han angrende. Det var dessverre litt for seint for frosken å angre, fordi han landet på ryggen i en steinete bakke. Han slo seg så kraftig at ryggen hans ble veldig ujevn og full av flekker.

Dyrene sier også at froskens stemme ble dårligere etter at han falt. Så han skryter ikke lenger om stemmen sin og han har også lært at det ikke lønner seg å lyve om hvor høyt han hopper. Så siden den gang har frosken vært ærlig mot seg selv og mot de andre dyrene. Og hvert år når dyrene fester i himmelen nærmere seg spør frosken, på en veldig høflig måte, kondoren om de kan reise sammen til festen i himmelen.

Tilbake til toppen.
Tilbake oversikt over eventyrene.

Tilbake til hovedsiden.